Sosialøkonomene leker stollek i triangelet mellom Statistisk Sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet: Modellene og tankesettet deres ligger til grunn for mange av de samfunnsvalg som har vært tatt.

Selve kjernen for all økonomisk teori er et velfungerende og godt opplyst marked. Markedet skal sørge for at man får en pris som sikrer at tilbud og etterspørsel etter en vare stemmer overens. Den billigste, eller for å bruke stammespråket, den mest kostnadseffektive måten å løse klimaproblemet på, vil være å la markedet løse problemet.

Klarer vi å finne ut hva kostnadene av klimaendringene vil bli, så kan vi ilegge en avgift som reflekterer disse. Og vips – når etterspørselen etter karbon går ned, vil det yngle Petter Smart’ere som finner billigere løsninger vi trenger for å erstatte karbon, og klimakrisen løses til lavest mulig kostnad for oss alle. Helt etter læreboka.

Marked i hastverk

Men så må vi spørre oss: Virker markedene slik at vi tar de riktige valgene? Og hvis ikke, greier vi å få dem til å virke – tidsnok for å unngå en ustyrlig temperaturøkning? Klimaendringene er allerede på vei, og det går fortere enn vi har trodd.

I sommer var 80 prosent av polarisen smeltet. Det fryktes at den vil forsvinne helt innen 2050. Flere forskere uttrykker nå frykt for raske og irreversible endringer i økosystemene. Markedet har hastverk.

I dag har vi noen spredte tilløp til prising av karbon. I Norge har vi CO₂-avgift på enkelte utslipp, og Europa har etablert et kvotemarked for å redusere CO2-utslippene. Norge er gjennom EØS-avtalen en del av dette markedet. Både avgifter og kvotemarkedet gir oss en slags pris på CO₂. Men ingen av disse reflekterer alle kostnadene som følger av klimaendringene. De reflekterer svake politiske visjoner.

De lærde strides

Økonomiske modeller har vært brukt for å forsøke å finne orakelsvar, men de lærde strides. Hva er den riktige prisen på karbon? Hvilken effekt vil nå egentlig disse klimaendringene få? Hvor store vil skadene være og når vil de inntreffe?

Hva skal til for å stoppe endringene? Hvor mye må vi redusere utslippene med? Hvor mange liv vil gå tapt? Og hvordan skal vi verdsette de tapte livene?

Det er tankevekkende at i enkelte modeller er kroneverdien på et menneskeliv ikke den samme overalt på kloden. Fordi befolkningen på sørligere breddegrader i dag har lavere produktivitet enn i den nordlige verden, så verdsettes den også lavere.

20 års klimaforhandlinger har ikke hjulpet fram en global CO₂-avgift. Hvor lenge skal vi vente på modellen som gir oss den nøyaktige kostnaden per tonn CO₂ som slippes ut i atmosfæren, vel vitende om at dersom vi skulle finne den, er forhandlingsløpet fram til en global avgift lang. Trekker det ut i tid, vil løsningene bli dyrere. La oss dra klimautfordringene ut av triangelet og la andre finne gode løsninger i tide!

Sto på trykk i Ny Tid 15. mars 2013.