Miljøpartiet De Grønne kan for første gang bli representert på Stortinget. Partiprogrammet deres har flere viktige punkter om vern av Lofoten, Vesterålen og Senja, satsing på elbil og kollektivtransport. Partiets framgang synliggjør også miljøspørsmål, og viser at norske velgere er bekymret for klimaendringene. Likevel: Det er ikke gitt at MDG har de riktige målene og tiltakene for å få verden ut av klimakrisa.

En studie Bellona har gjort av partiprogrammet forteller at MDG går imot viktige klimatiltak, og at de er urovekkende uklare om andre. Bellona er glad for engasjementet rundt miljøspørsmål, men frykter at svært viktige klimatiltak ikke blir gjennomført dersom programmet blir gjennomført.  Generelt mener vi programmet mangler helhet og inneholder gammeldagse tanker om hva som skal til i klimakampen.

Vår første og mest alvorlige kritikk handler om karbonfangst og -lagring (CCS): Bellona mener at CCS er en avgjørende løsning for å oppfylle målet om maksimalt to graders global oppvarming. Våren 2014 åpner verdens første fullskalaanlegg på et kullkraftverk i Canada. Ethvert framtidsrettet miljøparti må være glade for en slik utvikling. Men i MDGs program blir CCS kontant avvist, da partiet ganske enkelt vil «avslutte det norske CO2-fangstprogrammet». Dette er bakstreversk drømmepolitikk.  Dette er svært alvorlig.

Som et av verdens rikeste land som har store inntekter fra petroleum, må dette være et satsingsområde for Norge.  Etter Bellonas mening er det helt umulig å løse klimaproblemene uten en omfattende bruk av CO2-fangst og -lagring for både energi- og industriutslipp.  I tillegg er CCS en teknologi som er helt nødvendig å ta i bruk for å kunne oppnå karbon-negative løsninger som å fange og deponere CO2 fra biomasse.  Ved å utelukke CCS som våpen i klimakampen tar ikke MDG global oppvarming på alvor.

For det andre: I MDGs program kan vi lese at partiet vil at Norge «avstår fra å delta i internasjonale klimakvotesystemer». Det må forstås slik at partiet går imot for eksempel EUs kvotesystem (EU ETS) og ethvert tenkelig framtidig system i FN-regi. Dette er uklokt. Når klimaproblemet er globalt, trenger verden forpliktende samarbeid mellom stater. Etter Bellonas syn må vi fortsette å arbeide for et reformert ETS og internasjonale CO2-avgifter selv om det på langt nær fungerer perfekt.  Samtidig må de rike landene kutte sine egne utslipp nasjonalt. Klimakampen tjener ingenting på at man på forhånd avviser slikt samarbeid uten å forklare velgerne hva alternativet er.

For det tredje: MDG skriver at de har fornybarsamfunnet som mål, men det er vanskelig å se at MDG har en politikk som utnytter de fornybare mulighetene som finnes i dag.

Partiprogrammet svært uklart når det gjelder vindkraft på land. Alle ganger vindkraft nevnes, er det snakk om havvind. Vi er enige i at vindkraft til havs er en god idé, men vi mener også at det enorme vindpotensialet langs vår forblåste kyst må utnyttes. Hva MDG har programfestet, er vanskeligere å forstå. I innledningen til kapittelet «Grønne energipolitikk» står følgende: «De Grønne ønsker (…) økt bruk av fornybare energikilder som solkraft, solvarme, jordvarme og sjøvarme.» Her ville det vært veldig naturlig å ha med vindkraft – hvis MDG faktisk ønsket det. Bellona krever at partiets fremste kandidater kommer på banen og klargjør hva partiet faktisk vil arbeide for. Når han blir konfrontert med MDGs avvisning av karbonfangst og -lagring, sier Rasmus Hansson at vi skal bygge vind i stedet. Spørsmålet er om det finnes en klar politikk og en klar plan for vindutbygging hos MDG. Partiprogrammet tyder ikke på det.
 
Bellona er en teknologioptimistisk aktør som mener miljøkampen bare kan vinnes gjennom satsing på nye og dristige industrielle løsninger. Dessverre må vi si at MDGs program er tynt på disse punktene. Der er vanskelig å se hvordan MDG skal ta oss fra fossilsamfunnet til et fremtidsretta lavutslippssamfunn basert på ren, fornybar industriell vekst.

Til slutt: Etter Bellonas syn er elektrifisering av sokkelen – å drive oljeinstallasjoner til havs på ren kraft fra land – en viktig klimaløsning. Men MDG-programmet ser ikke ut til å si noe direkte om dette. Riktignok går partiet inn for å heve avgiften på CO2-utslipp fra petroleumssektoren til kr 1000 per tonn CO2. Dette kan utløse elektrifisering av noen nye felt, men ikke på alle de feltene som etter Bellonas syn må få kuttet utslippene. Hvis en avgiftsøkning ikke er nok, vil MDG arbeide for at oljeselskapene pålegges å elektrifisere? Det er lite som tyder på at partiet får gjennomslag for å stanse all leting etter olje og gass på norsk sokkel. Har partiet en plan B for å kutte utslippene fra Norges største klimaforurenser?

Det er ikke slik at man har en god klimapolitikk bare man kaller seg miljøparti. MDGs svar på våre utfordringer avgjør om partiet er verdt en miljøstemme ved valget.  Bellona ønsker å utfordre MDG, slik vi utfordrer alle andre partier. Vi savner et fremtidsrettet, realistisk og moderne syn på hvordan miljøutfordringene skal løses.

Frederic Hauge,
leder i Bellona

Denne kronikken sto på trykk i Aftenposten 20. august 2013.