Veien fra Warszawa

ingressimage_Runa.jpg Photo: © Bellona

De senere årene har skuffelse over klimatoppmøter blitt en årviss førjulsaktivitet, på linje med kakebaking og gaveinnkjøp. Det nylig avsluttede møtet i Warszawa ble ikke noe unntak. Det er likevel ikke grunnlag for å gi opp arbeidet for en global klimaavtale.

Det det derimot er grunnlag for, er en realitetsorientering om hvordan vi mest effektivt fremmer klimakutt gjennom internasjonalt samarbeid. Alle eggene bør ikke legges i én kurv. Det er klare tegn på at en ny konsensus brer om seg: Samarbeid mellom færre land vil kunne bli like viktig som en global avtale. Det samme gjelder å bygge «coalitions of the willing», grupper som allerede er klare for klimahandling.

Et godt eksempel på det siste er Climate and Clean Air Coalition. Der samarbeider nærmere 50 land og 70 frivillige organisasjoner for å kutte utslipp av såkalte kortlivede klimaforurensere som sot og metan. Arbeidet foregår utenfor FN-paraplyen, og et titalls potensielt raske og effektive initiativer er i prosess. Om man gjør de riktige grepene med tanke på utforming, kan slike initiativer virke gjensidig forsterkende og kompletterende på en global avtale.

EU er en sterk pådriver i de internasjonale klimaforhandlingene. Unionen har også det mest utviklede regionale klimapolitiske vertøyet i verden: EUs kvotesystem (gjerne forkortet «EU ETS»). Grovt oppsummert fungerer kvotesystemet slik: Bedrifter må ha utslippstillatelser som tilsvarer hele mengden av klimagasser de slipper ut. Disse utslippstillatelsene – kvotene – kan kjøpes og selges på et marked.

Utviklingen av EUs kvotesystem er viktig at to årsaker. For det første fordi det skal kutte utslippene i en region som fortsatt står for betydelige utslipp. For det andre fordi det representerer en modell for kvotesystemer andre steder i verden. Dersom verden skal bevege seg i retning av en pris på klimautslipp, som er et mantra også blant norske politikere, er erfaringene med fra? EUs kvotesystem avgjørende.

Det er derfor ikke oppløftende å se hvordan det står til med EU ETS. Riktignok vil EU innfri sitt utslippsmål gjennom mekanismen. . Problemet er imidlertid at det i stor grad skyldes andre faktorer enn kvoteprisen. Lavere økonomisk aktivitet i kjølvannet av finanskrisen har vært avgjørende. I tillegg har andre klimapolitiske virkemidler ført til mindre utslipp, og derfor lavere kvotepris. Et eksempel er subsidier til fornybar energi.

Dette illustrerer en fundamental utfordring i klimapolitikken: Klimapolitiske «ekstratiltak» gjør at effekten av kvotesystemet reduseres. To virkemidler gir altså ikke nødvendigvis dobbel effekt. De kan også svekke hverandre.

I motsetning til den rødgrønne regjeringen leverte Bellona et høringssvar til EU-kommisjonen om hvordan unionens klima- og energipolitikk skal se ut etter 2020. Bellona mener kvotemarkedet trenger grunnleggende reform: Det bør innføres et prisgulv i markedet – en minstepris for klimautslipp. Når kvoteprisen når gulvet, trekkes automatisk kvoter ut av markedet. Færre kvoter øker etterspørselen, og kvoteprisene går opp igjen. Slik sikres et minstemål av langsiktighet i prisen på utslipp, uavhengig av konjunktursvingninger.

Klimapolitikken i enkeltland vil bli mer effektiv: Med en slik automatisk uttrekning kan enkeltland som Norge innføre egne virkemidler for fornybar energi og energieffektivisering uten at effekten av kvotesystemet svekkes: Hvis for eksempel mer fornybar energi gir overskudd av klimakvoter og dermed et kvoteprisfall, vil markedet strammes inn.

Dersom EUs kvotesystem reformeres slik, kan det bli langt bedre som spydspiss i kampen mot klimaendringer. Da vil andre samarbeidende land i andre regioner ha et virkelig godt eksempel å følge.

Runa Haug Khoury,
Seniorrådgiver klima og energi, Bellona

Andreas Kokkvoll Tveit,
Rådgiver, Bellona

Andreas Kokkvoll Tveit

andreas@bellona.no

Runa Haug Khoury

runa@bellona.no