Sandefjordsfjorden er et av de norske fjordområdene hvor Statens næringsmiddeltilsyn har innført kostholdsrestriksjoner på fisk som følge av PCB-forurensning. I 2000 mottok Sandefjord, sammen med 10 andre havner i Norge, brev fra Statens Forurensningstilsyn (SFT) med varsel om pålegg om miljøtiltak i havneområdene. Sandefjord kommune ønsker å etablere et gruntvannsdeponi for forurenset masse i Kamfjordkilen.

Tynnslitt tillit til SFT
Både Sandefjord Naturvern og Bellona klaget saken inn til fylkesmannen på grunn av manglende utredning på flere punkter. Klagene ble ikke tatt til følge og videresendt til SFT for endelig behandling. Fylkesmannen fattet sitt vedtak 25. juni. I brev av 28. juni meddelte SFT Sandefjord kommune at man bevilget ytterligere inntil 5 millioner over statsbudsjettet for 2002 til prosjektet. Vedtaket om bevilgning må følgelig ha blitt fattet før SFT hadde begynt på behandlingen av klagene. Dette innebærer at SFT i praksis har godkjent prosjektet før deres oppgave som endelig klageinstans er utført. Bellona og Sandefjord Naturvern finner denne dobbeltrollen uholdbar og tar nå saken videre til Miljøverndepartementet. I brev til statssekretær Støylen krever vi at Miljøverndepartementet opphever SFTs vedtak hva angår klagene, og at departementet selv treffer vedtak i saken

Gruntvannsdeponi
NCC ble valgt som hovedleverandør for oppryddingen og presenterte i desember 2001 sitt forslag i Rapport 20011314-1 «Kamfjordkilen, Sandefjord – Tiltaksplan for opprensing av forurensede sedimenter». NCC ønsker å mudre 0,5 meter dypt over et areal på 80.000 kvm og deponere de forurensede massene i det dypeste området av Kamfjordkilen. Deponiet vil ligge på ca. 4 meter. Massene skal dekkes til med duk og rene masser. Totalt vil prosjektet koste 26,7 millioner kroner og etter SFTs tvilsomme behandling av klagene kan arbeidet startes opp allerede 1. august.

Gruntvannsdeponiet er ingen langsiktig løsning. Deponering av miljøgifter på grunt vann i et slik attraktivt område vil uten tvil føre til konflikter i fremtiden. Vi har ikke sett estimater på oppvirvling av miljøgifter under mudring og deponering. Opplysninger om mengde miljøgifter som vil lekke ut av deponiet over tid i utpresset porevann er heller ikke kartlagt. Det mest åpenbare alternativet til gruntvannsdeponi er deponerng av forurensningen på NOAHs anlegg for spesialavfall på Langøya utenfor Holmestrand. Det er hårreisende at denne løsningen ikke har vært gjenstand for en grundig vurdering.