Giftige betraktninger i en “Kilen” sak

Likevel er ikke alt bare lutter glede hos Sandefjord Naturvern og Bellona, som har skrevet endeløse brev, kommentarer, høringsutkast, anker, spørsmål, artikler osv. osv. for å få til en opprydding av denne giftpølen.

Egentlig burde vi skålt i sprudlende mozell, eller døpt mudringsprammen i brusende farris. Politikerne i Sandefjord har endelig fattet vedtak, og vil rydde opp.

Vi betviler selvsagt ikke deres gode vilje, og vil slett ikke hevde at oppryddingslysten var motivert av at det store utbyggingsprosjektet "Kilen Brygge", med nye luksusleiligheter i strandkanten, ikke fikk anledning til å starte bygging oppå giftmassene uten å rydde opp først, slik Fylkesmannens Miljøvernavdeling i Vestfold vanvittig nok ga tillatelse til. Etter at Sandefjord Naturvern og Bellona protesterte iherdig mot en saksbehandling som var totalt nedslammet i giftig mudder hos denne etaten, ga SFT oppsiktsvekkende nok organisasjonene medhold i anken og krevde opprydding før byggestart. Det ble voldsomt vanskelig for utbyggerne av Kilen brygge, de skulle jo bygge nå, med en gang!

Egentlig burde Bellona ha pusset treskoene til SFT-direktør Håvard Holm, etter at han bevilget 18 millioner blanke statskroner til oppryddingsprosjektet. Vi burde ikke hengt oss opp i at pengene ble bevilget før organisasjonenes klage på Fylkesmannens Miljøvernkontor sin inkompetente tillatelse – til å flytte giften 200 meter for så å dumpe den på nytt – var endelig behandlet og signert av ham selv, akkurat som han personlig signerte bevilgningen.

Egentlig burde vi jublet over at næringslivet i Sandefjord med Jotun og de andre historiske miljøsynderne har deltatt med noen kroner i spleiselaget, og ikke kommentert at de har vært mest opptatt av å få med juridiske formuleringer om at dette bidraget ikke innebærer noen form for erkjennelse av ansvar og skyld. Noe de folkevagte gladelig vedtok uten nærmere gjennomtenkning av juridiske konsekvenser og prinsipper, og dermed fritok de virkelige synderne for all ettertid og gjorde seg selv ansvarlig.

Dette innebærer at det er Sandefjord kommune som i all framtid må påta seg alt økonomisk og juridisk ansvar for undersøkelser og ytterligere tiltak når duken har råtnet og Colorfergene med sine kraftige propeller 5 ganger om dagen feier vekk de 30 centimeterne med toppmasse som skal legges oppe på den nydumpede giften.

Og egentlig burde vi jo vært bestevenner med kontraktøren NCC, som ærlig nok vil tjene penger på å gjøre miljøet bedre – og ingenting er bedre enn det – men som på merkelig vis ender opp med å flytte det giftige slammet 200 ynkelige meter avgårde før de legger det på havets bunn igjen, tildekket med en tynn duk og "hele" 30 cm masse.

Men vi skåler ikke; treskoa til direktør Holm er forsatt skitne og jubelen stoppet som en vond klump i magen i fortvilelsen over hvordan det hele holder på å ende opp med at 25 millioner kroner brukes på å flytte rundt på giften.

Verden er åpenbart annerledes for oss som følger med på operasjonen ved selvsyn over og under vann. De flotte posene, som Statssekretær Støylen i Miljøverndepartementet sikkert syntes så overbevisende ut da han leste papirene i forbindelse med vår siste bønn om en skikkelig gjennomgang av saken, ser ikke så fine ut lenger når slammet spruter ut i vannmassene gjennom en rift i en pose med overtrykk. De mange tusen kubikkmeterne med stein som er dumpet for å holde slammet på plass i sitt nye tilholdssted ser heller ikke så oppløftende ut med alt det løse mudderet som ligger på toppen etter å ha blitt virvlet opp når steinen ble dumpet i tonnevis fra lekteren og ned på den tynne duken på toppen av den 80 meter dype muddermassen.

Heldigvis ser vi klart gjennom vår nye kikkert, som Zeiss Norge ga oss en hyggelig pris på, at det er rom for forbedringer når metoden for å flytte rundt på arbeidslekteren er å sette grabben på gravemaskinen i gjørma og dra seg bortetter.

Det er i det hele tatt noe helt annet å være på åstedet og se hvordan alle de fine ordene på papiret ser helt annerledes ut i virkeligheten.

Å sette seg ned på bryggekanten og prate med ordføreren og formannskapet hjelper også, for det er ingen av dem som har tenkt gjennom at ved å lage dette såkalte gruntvannsdeponiet så blir de sittende med det juridiske ansvaret for dritten i all ettertid. Hadde de gjort som vi foreslo, nemlig å ta avfallet til spesialavfallsdeponiet på Langøya, ville NOAH, som driver anlegget der, overtatt de juridiske forpliktelsene.

Om opplysningsplikten er overholdt fra rådmannen og resten av kommuneadministrasjonen får andre vurdere, men for Bellonas jurister synes det ganske klart at politikernes vedtak om at man ikke skal gå videre med å undersøke hvem som har dumpet all dritten i Kilen forplikter framtidige folkevalgte på en måte som neppe er juridisk forsvarlig.

Ingen i kommunen har tenkt på at et slikt deponi trenger årlige overvåkninger med påløpende kostnader til prøvetaking og analyser. Videre har tallmaterialet på hva merkostnadene vil bli for sikker lagring på Langøya aldri blitt vurdert.

Hvorfor kommunen ikke har gjort dette kan vi bare stille spørsmål om, men gode råd og anbefalinger har de i hvert fall ikke fått fra Fylkesmannen eller SFT. Disse holder imidlertid på med det de kanskje kan best, nemlig å omorganisere. Dagens mote er åpenbart delegering av saker fra SFT til miljøvernavdelingene i fylkene, applaudert av et samstemmig politikerkorps – som riktignok ikke har bevilget en krone mer til fylkesmennene slik at miljøvernavdelingene skal kunne klare å åpne alle eskene som de SFT-ansatte gladelig bar ut. Kurs eller instrukser om opprydding av spesialavfall er heller ikke gjennomført. Men det deles ut fine fargetrykkbrosjyrer i skranken hos alle instanser hvor du kan levere batterier og maling.

At NCC ikke har foreslått den beste løsningen – deponering på Langøya – er åpenbart; kommunen ba ikke om beste løsning, men la det hele ut på anbud. NCC visste sånn ca hva konkurrentenes pris var, og et valg av Langøya hadde sannsynligvis ført til tap av anbudet og dermed ingen jobb. Med bevilgning fra Norges Forskningsråd har NCC i tre år arbeidet med å finne bedre metoder for rensing av slike masser, men på grunn av liten interesse fra det offentlige vurderes det nå om man i det hele tatt skal fortsette denne satsningen.

Så istedenfor å bråke med at det hele kan se ut som sterkt statssubsidiert seilingsled og bryggeplass til de nye planlagte luksusleilighetene på Kilen brygge, som sikkert øker i verdi når eierne kan legge til ved stuedøra etter å ha seilt rundt giften, får vi prøve å forhindre at fei-dritten-under-teppet-politikk blir en ny standard på miljøarbeidet med miljøvernminister Brendes velsignelse. Hans direktør i SFT, Håvard Holm, gikk nettopp ut i et stort oppslag i Aftenposten og mente det var nødvendig å bruke 25 milliarder kroner på fjordopprydning de neste årene. I alt er 27 fjorder underlagt kostholdsrestriksjoner på fisk og skalldyr på grunn av giftinnholdet og må ryddes.

Dersom Miljøvernminister Børge Brende og hans stab i Miljøverndepartementet har tenkt å godkjenne en feie-under-teppet-standard på disse fjordoppryddingene – på nivå med hva de har godkjent i Kilen – kan vi helt sikkert sette i gang nye oppryddingstiltak før vi er ferdige med de gamle.

Bellona kan aldri akseptere de kortsiktige løsningene, og vil derfor fortsette å presse på for å få Kilen-massene til Langøya som utvilsomt er den beste løsningen. Nettopp det at ingen har spurt hva er som er beste løsning er mye av problemet her, og slik ender Miljøvernavdelingen, SFT, Kommunen og MD som de store synderne når regnskapet skal gjøres opp og symbolene ikke teller lenger.

Seierherren er foreløpig industrien i Sandefjord. Den ser ut til å ha fått benådning for alle sine synder, for noen skarve sølvpenger til politikernes oppryddingsprosjekt – som ikke hadde kommet igang hvis ikke det var for at det lokale næringslivet ikke fikk bygge før det var ryddet.

Jeg sitter her på S/S Kallinika og leser lokalavisas siste oppslag om Kilen brygge, og registrer at det ikke vil bli bygget noe før det er signert kontrakter på 40 % av disse leilighetene med priser opp til 7,5 millioner. Da slår det meg at hvis vi alle prøvde en gang til, så kunne mudderet fått senke seg og vannet og tankene blitt litt klarere; mens kommunen bestilte en lekter til å frakte massene til Langøya istedenfor å dumpe giften uti bukta her en gang til.

Både Miljøvernminister, kommune, bedrifter, Fylkesmann og SFT-direktører er herved invitert, sammen med representanter fra NCC og NOAH Langøya, ombord på S/S Kallinika for å se om vi kan gjøre det beste ut av situasjonen, for ingen virker egentlig særlig glade for å dumpe giften på nytt. Vi stiller med reker, mozell og farris og en rekke gode forslag til løsninger. Det er ikke for sent, og uansett skal ingen beskylde Bellona og Sandefjord Naturvern for ikke å ha sagt i fra, når det nye deponiet om få år begynner å lekke og Sandefjord kommune blir pålagt nye store kostnader.