Onsdag 23. oktober frembyr en av disse morgenene med innledning på roman-vær. 37-bussen dekorerer lyse bukser med eksossludd og hele hovedstaden surkler. T-banevognene avleverer loddrett vannplaning ved stasjonsankomst, kollektivt dugg. Var det en slik dag Sigurd Hoel hadde i hodet da han satte tittelen "En dag i oktober" i 1931? Umiddelbart virker det mer som veien til verdens ende, eventuelt 1984 i 2002.

Fraværende skyskraperengler
Jeg har ikke tenkt å gå SFT nærmere etter i sømmene, heller gå organet nærmere etter i drømmene: Helsfyr-visjonene, drabantbydrømmene om f.eks. en byluft lungene kan like. Men hvor er Tove Nilsens skyskraperengler? Jeg skjønner hvorfor de er fiksjonslokalisert på Bøler. På Helsfyr finnes bare fravær. Eller svever de over skytrevlene, som i Solstads høstferske "16.07.41"? Med sludd på pupillene åpenbarer SFT seg som et glassmenasjeri.

Prinsesse
Morgenmaten er ikke dansk, men fabrikkbakt norsk prinsessekake, forurenset av rosiner. Så altfor langt fra den lysegrønt myke marsipanen på en svensk "prinsesstårta"; Stockholm i sol – konditorienes uteserveringer på Kungsholmen. Og kaffekoppene er så direktorat-typiske: Altfor små, så må man gå flere turer (= flere pauser).

Fagtreff
Betegnelsen er "fagtreff", et trivelig 70-tallsord som klinger av foreldede mønsterplaner og miljøvennlig omslagsdesign. Kanskje gjøres det live-opptak til en gjenopplivet Treff-serie?

Forsinkede deltagere drypper inn i møterom C og vi hører Forsvarsbygg si at problemene knyttet til nedgravde oljetanker ikke er til å stikke under en stol. Nei, det ville sannelig vært overraskende; SFTs stoler er ihvertfall åpenbart for små, selv om de godt kunne vært oljet mot knirking.

Med Regionfelt Østlandet som aktuelt eksempel, passer også Billy-illustrasjonene på Forsvarsbyggs foiler godt: Det må være Nullet som er hjernen bak.

Vi hører om ultralydundersøkelser av oljetanker og råfylling (8000 liter for mye på tanken). Racerbillyden i Power Point som skal illustrere gravemaskin lover vel heller ikke akkurat godt med tanke på forsvarlig håndtering.

EU next door
SFT kan fornøyd opplyse at forskriften om opprydding i forurenset grunn er en av de få regelverkene for tiden som ikke er EU-initiert, og egen kreativitet krones klamt. EU opptar derimot naborommet, som agenda for en intern "faglunsj". Og kl. 12.01 mottar EU flere applaussalver (hører jeg også jubelrop?). Nødutganglampen lyser lysegrønt som Kiellands håp i møterom C; kommer vi ut til EU hvis vi må evakueres? Hvor langt er det egentlig fra Helsfyr til Brüssel? Man slås umiddelbart av dobbeltbetydningen til ordet "tanker"; det er ikke bare oljetanker som kan være nedgravd.

En, to, tre, null
SFT kommer sent til seminaret, med én representant. To til er tilstedeværende en svært kort periode, og frasen "alle gode ting er tre" kunne lyst opp en velvillig deltager. Men når respons fra enkelte høringsinstanser presenteres, er de null – i likhet med Miljøverndepartementet som fra neste uke skal ta over saken. Én kommer riktignok inn igjen mot slutten, men inntrykket av en byråkratisk vennlighet der man "noterer seg" kommentarer og innsigelser uten hverken penn, tastatur eller tilstedeværelse, gjør seg sterkt gjeldende. Det noteres heller ikke bak øret, bare kortvarig kløing. Eller videooverføres vi? Jeg ser ingen kameraer, ingen konsesjoner fra Datatilsynet.

Poesi underveis
I korridorene merkes et stadig sig av seksjonssjefer, skinnvestjurister, forurensere og førstekonsulenter. Men ingen andrekonsulenter. Sølv burde ikke være nederlag her heller. Og det er som om man hører Rolf Jacobsens radiorøst resitere "Pass for dørene – dørene lukkes" når de nye kontorbyggdørene smekker som utslipp.

Forvaltningens flegma fanger, kammertonen i klirret fra kantinemedarbeiderne; lave trallers sang frakter medarbeidernes vanlige forurensning (jf. forurensningslovens § 8 nr. 2).

Men at koppene og glassene våre ryddes i pausen er overdreven renslighet: Har SFT vurdert den miljømessige hensiktsmessigheten av unødvendig oppvaskmiddelbruk? Bidrag til en forverret vannkvalitet i strid med EUs rammedirektiv for vann som de nå skal implementere?

SFTs hjerte – og en paraply
På vei ut i fortsatte sluddbyger 15.45 er SFT-etasjene tomme. 12 ukers saksbehandlingstid får sin raske forklaring og Springsteens "Lights out tonight / trouble in the heartland" starter uten mynter i hodets jukeboks. Er SFTs hjerte en pacemaker med strømsparing?

En opposisjonell kommunes "Tank Tar Tid"-slagord utfyller langsomme forskrifter, men det er en fryd av nødvendighet å omgås SFT fysisk; som bygg, som søyle, og ikke bare som underskrifter i korrespondanse. Så får det ikke hjelpe at man som høyst deltagende og høyst snakkende likevel føler seg som drue på veggen, forsvunnet fra et gulostsmørbrød litt for fort løftet mot munnen.

Jeg la igjen en paraply hos SFT – med brukkede spiler. Jeg var der.