Bromerte flammehemmere:

Bellona mener noen må stilles til ansvar for denne tragedien og kommer til å be politiet Oppland etterforske saken. Alt tyder på at det er Gudbrandsdalens Uldvarefabrik som står bak utslippene, men at disse har skjedd med SFTs velsignelse.

De enorme forekomstene av miljøgiften PBDE (polybromerte difenyletere) i Mjøsa dokumenteres i en ny rapport som NIVA har laget på oppdrag fra SFT. Dette setter igjen søkelyset på bruken av bromerte flammehemmere i norsk industri. Bellona skrev sist om dette i februar i år, da vi kritiserte praksisen med å sende bilvrak til England, hvor miljøkravene etter Bellonas mening langt fra er gode nok.

SFT godkjente utslippene 
I tillegg til å eksportere norske miljøgifter til England viser det seg at SFT nå altså har tillatt utslipp av PBDE i Mjøsa. Gudbrandsdalens Uldvarefabrik fikk, utrolig nok, fornyet utslippstillatelse i 2001, til tross for at SFT allerede på det tidspunktet visste at fisken i Mjøsa hadde høye giftnivåer. De visste også at Gudbrandsdalens Uldvarefabrik benyttet seg av bromerte flammehemmere. Direktøren i SFT, Håvard Holm, sier i en kommentar til NRK at selv om ikke bedrifter lister opp alle kjemikaliene de bruker, var de bromerte flammehemmerne inkludert i utslippstillatelsen. Videre sier han at det fra SFTs side ble påpekt at fabrikken skulle bytte ut de bromerte flammehemmerne med andre stoffer, men det var ikke noe forbud mot å bruke dem. Fordi, som Holm sa til NRK; «det er jo så mange andre kjemikalier, og vi har brukt vår energi på å understreke at bedriften måtte finne andre stoffer»

Visste at det var miljøgift 
Diskusjon om bromerte flammehemmere har foregått internasjonalt siden tidlig på 1990-tallet, og Sverige bestemte seg allerede i 1990 at bruken av de mest skadelige flammehemmerne skulle avvikles. Der var det tekstilindustrien som reagerte og besluttet at bruk av flammehemmere skulle opphøre. Også i andre européiske land har industrien selv sagt stopp for disse miljøgiftene. Svenske forskere sier til NRK at de er overrasket over at SFT ga tillatelse til slike utslipp i 1997, når man allerede lenge hadde visst at det er miljøgifter det handler om. Bellona synes det er fullstendig utrolig at denne tillatelsen også ble fornyet i 2001.

Slepphendte 
Men SFT har et langt synderegister når det gjelder å være slepphendt med utslippstillatelser for farlig avfall. Bellona påpekte allerede i en rapport fra 1989, angående bilfragmenteringsanlegget Hellik Teigen, at SFT hevet seg over lovverket ved å pålegge bedriften å dumpe alt sitt spesialavfall på kommunale fyllplasser. Dette uten å vite noe som helst om hvilke konsentrasjoner av miljøgifter som fantes i avfallet. (Som bevis for avfallskategorien ble det vist til SFTs konsesjonsvilkår av 14. mai 1976: Dette avfallet skal resirkuleres eller inngå i det fremtidige system for innsamling av problemavfall)

Nøler med forbud 
SFT har foreslått å forby to bromerte flammehemmere: penta-bromdifenyleter og okta-bromdifenyleter, med foreslått ikrafttredelse fra juli 2004. I en pressemelding fra SFT 25.02.2004 heter det at de fem mest vanlige flammehemmerne skal håndteres som farlig avfall. Bellona mener en naturlig konsekvens soleklart burde være å forby alle fem.

I et nyhetsbrev fra SFT, datert 09.01.2003. heter det:

«Det finnes flere ulike bromerte flammehemmere. Det er fortsatt uvisst hvor farlig enkelte av disse stoffene er, og hvilke skader de kan påføre helse og miljø. Erfaring med opprydding fra tidligere tiders utslipp av miljøavgifter som PCB, DDT og kvikksølv, tilsier at man bør være føre var».

«Glemmer» føre-var 
-Det prinsippet har SFT tydeligvis glemt når de avklassifiserer car-fluff som farlig avfall. Men det må de vel gjøre, siden de tillater at den samme car-fluffen blir brukt som topplag på veifyllinger! Og når man vet at denne spesielle undersøkelsen bare testet den type flammehemmere som ikke regnes blant de farligste, og ikke en eneste av de fem farligste flammehemmerne som etter forskriftene skal behandles som farlig avfall, blir det hele veldig underlig. Man finner det man leter etter

Eksportere problemene 
SFT har ingen problem med å definere elektrisk fluff som farlig avfall. Når det gjelder car-fluff derimot, er bildet litt mer diffust. SFT sitter på alle sider av bordet i bilvrak-ordningen, og tjener på å eksportere bilvrak til England. Av opphugging av bilvrak følger på et tidspunkt fluff, og siden miljøavgiftene er lavere i England enn i Norge er det ingen dårlig butikk å sende dette ut av landet.

Vi ser kun toppen av isfjellet
Bromerte flammehemmere ble tatt i bruk tidlig på 60-tallet, og tok av for alvor på 70-tallet. Det som er avdekket om disse stoffene til nå, er antagelig bare toppen av isfjellet. Det er for eksempel påvist at de transporteres over lange avstander via luft, og at de kan sammenlignes med tungmetaller, som er mindre flyktige jo lenger nord de kommer. De lekker fra deponier, og de slippes ut fra industrien. Det regnes med at den totale mengden bromerte flammehemmere som omsettes i Norge er på mellom 300 og 600 tonn per år.

Her har vi altså stoffer som har vært i bruk i snart førti år. Kjemiske stoffer, som SFT ikke har brydd seg med å undersøke farligheten av. Men det rimer vel ikke med føre var-prinsippet, SFT? Styreleder i Bellona, Olaf Brastad, går langt i å antyde overfor Bellona Web at en slik unnfallenhet nesten er å regne som tjenesteforsømmelse. Han mener at SFT burde brukt forurensningshistorien og etterspurt farligheten av disse stoffene for lenge siden.