Når SFT ufrivillig må gi oss rett

2d11e1570a3a8b548a9b66af7e412eae.jpeg

Bromerte flammehemmere:

Overraskende og alarmerende er det derimot at norske forurensingsmyndigheter gjennom flere år har unnlatt å stille de vesentlige spørsmålene som kunne medført at dette kunne vært oppdaget langt tidligere.

Det er allerede flere år siden at Bellona påpekte farene ved de bromerte forbindelsene som blir benyttet som flammehemmere i ulike produkter fra elektrisk/elektronisk utstyr til innredning i biler, båter, fly, bygninger, og som tilsettingsstoffer i tepper, møbelstopninger og andre tekstiler.

Egenskaper ikke ulikt PCB og DDT
Det finnes teoretisk noen hundretalls ulike bromerte forbindelser som i hovedsak faller inn under begrepet bromerte flammehemmere. Ifølge utenlandske rapporter produseres det på verdensbasis i størrelsesorden en halv million tonn av disse bromerte forbindelsene som kan klassifiseres i fire hovedtyper:

 

  • polybromerte difenyletere (PBDEs). (209 varianter)
  • polybromerte bifenyler (PBB)
  • tetrabromobifenol A (TBBP-A)
  • hexabromocyclododecane (HBCD)

Hver av disse inkluderer en rekke stoffer som har egenskaper som ligner på PCB og DDT. På samme måte som disse er noen motstandsdyktige (persistente) organiske miljøgifter som bioakkumuleres i miljøet og som når næringskjeden.

Kreftrisiko
Utenlandske rapporter dokumenterer at PBB og PBDE er funnet i betydelige konsentrasjoner i sedimenter, fisk, fugleegg, melk, menneskeblod og i brystmelk. Svenske undersøkelser sier bl.a. at mengden funnet i brystmelk dobles hvert 5 år.

Dyreforsøk viser at noen PBDE-forbindelser forstyrrer thyoridhormoner og kan gi effekter på utvikling av hjerne og nervesystem. På samme måte mistenker man at noen av forbindelsene utgjør kreftrisiko.

I drikkevann
Bellona vil påpeke at Mjøsa er Norges største drikkevannskilde og i tillegg benyttes som vannkilde for landbruket. Tar vi med at Mjøsa renner ut i Glomma og at vannet derfra benyttes som drikkevann til og med Fredrikstad, kan vi stå foran et forurensingsproblem vi knapt kan ane konsekvensene av.

I januar og februar har Bellona påpekt vesentlige mangler fra SFTs side i forbindelse med behandlingen av norske bilvrak. Bellona har hevdet at bilvrakene ikke kan karakteriseres som vanlig avfall, men derimot er farlig avfall som inneholder miljøgifter, deriblant bromerte flammehemmere, og må underlegges langt strengere behandling. Bellona mener å kunne påvise at SFT viser omfattende unnlatelsessynder ved at de faktisk ikke stilte spørsmålene om bilvrakenes innhold av miljøgifter. SFT har benektet Bellonas påstander og har nylig inngått kontrakter med avfallsanlegg i Norge og England med den forutsetning at dette er et vanlig avfall. I en rapport som Interconsult Norsas utarbeidet for SFT i forbindelse med behandling av bilvrak fremgår følgende:

 

«Ingen av de bromerte forbindelser som ble undersøkt viste konsentrasjoner som medfører at fluff (fragmenteringsrest =ca 25 % av bilens vekt) er å betrakte som farlig avfall»

Mangelfulle analyser
I virkeligheten ble det ikke analysert eller lett etter de mest interessante bromerte forbindelser som SFT nå vil klassifisere som farlig avfall, og som nå er påvist i NIVAs rapport. Samtidig ble nye kontrakter for bilvrak utstedt, og få uker senere påvises nå overhyppighet av bromerte forbindelser i Loselva ved bilfragmenteringsanlegget til Hellik Teigen. Dette viser at SFT lot være å ta dette problemet alvorlig ved enten å overse det, eller at de av såkalte metodiske årsaker lot være å undersøke innholdet av bromerte forbindelser i vrakene.

Ennå en gang ser vi eksempler på gjentakelser i forurensingshistorien. Det som nå oppdages med de bromerte forbindelsene er det samme som skjedde når skadevirkningene ved DDT, tungmetaller og PCB ble avdekket. Bellonas bekymring er at historien gjentar seg, og at det ikke iverksettes nødvendige tiltak for å rydde opp og hindre ytterligere spredning. Vår erfaring gir optimismen dårlige odds.