SFT ønsket møtet for å presentere bakgrunnen for miljøvernmyndighetenes behandling av saken og for å høre hva lokalbefolkningen har å si. Først etter over en time med messing fra forurensingsmyndighetene slapp befolkningen i Hurum og Svelvik til med sine spørsmål. SFT svarte meget unnvikende på en rekke spørsmål og de over 200 som tok veien til Ebbestadhallen ble tydelig ikke betrygget av direktør Håvard Holm og Co.

I panelet satt: Bertil Anderson (Fylkesmannen i Buskerud), Aud Helland (NIVA), Håvard Holm (SFT-direktør), Vibeke Riis (SFT, seksjonssjef, seksjon for vann- og grunnforurensning), Hilde Aarefjord (Saksbehandler i SFT) og Arne Anders Sandnes (SFT, Sedimentprosjektet)

Massene meget sterkt forurenset av TBT
Under møtet presenterte SFT resultatet av den nye prøvetakingen gjennomført utenfor verftet i Fredrikstad. Resultatene viste en liten reduksjon av TBT og en dobling av PCB. I følge SFTs tilstandsklasser for forurensede sedimenter er dermed Fredrikstadmassene «markert forurenset» av PCB (klasse III) og «meget sterkt forurenset» av TBT (klasse V).

Det er nå tatt 10 prøver av massene utenfor tørrdokken i Fredrikstad. Drammen Skipsreparasjoner har selv stått for 6 av disse mens SFT har stått for 4. Begrunnelsen til SFT for å gjennomføre den nye prøvetakingen var å berolige lokalbefolkningen i området rundt Dramstadbukta. Til tross for dette har SFT latt Drammen Skipsreparasjon gjennomføre også SFTs prøvetaking. Dette er mildt sagt uprofesjonelt og troverdigheten til de nye prøveresultatene knekker derfor fullstendig sammen. Det er for Bellona uforståelig at ikke SFT fikk en objektiv, profesjonell, tredjepart til å stå for den nye runden prøvetaking.

Faktum er fortsatt at massene fra Fredrikstad, på grunn av den svært giftige TBT-forbindelsen, er i høyeste forurensningskategori «meget sterkt forurenset».

Photo: Marius Dalen/Bellona

Vet ikke hvor mye som vil komme på avveie
Den avgjort mest kritiske fasen i prosjektet er selve dumpingen av massene. De forurensede massene skal dumpes i Dramstadbukta ved å bruke en splittlekter. Dette er en lekter som åpner bunnen slik at massene fritt faller ned. Problemet er at massene består av svært små partikler (silt/leire) som selv ved svak strøm lett kan transporteres ut av deponiområdet. Når de forurensede massene i ettertid skal dekkes til med rene masser vil spørsmålet være: Hvor mye av forurensningen har kommet på avveie? Dumping av meget sterkt forurensede masser fra en splittlekter er noe Bellona ikke kan godta!

På flere direkte spørsmål om hvor mye man kunne vente seg vil komme på avveie under dumpeoperasjonen ble SFT svar skyldige. Det unnvikende svaret var det samme som alle i salen allerede hadde hørt mange ganger tidligere på kvelden: – Vi i SFT har vurdert det slik av deponeringen av massene i Dramstadbukta ikke vil medføre noen forurensning, svarte Vibeke Riis. At forurensningsmyndighetene ikke har kunnskap om hva som vil skje under dumpingen viser tydelig at SFT ikke har gjort jobben grundig nok. Det er store kunnskapshull og mye argumentasjon som «vi tror», «vi antar», «vi regner med» og «trolig» fra SFTs side. At dette er grunnlag nok til å overkjøre Fylkensmannen i Buskeruds opprinnelige avslag til dumpingen er hårreisende.

En av grunnpilarene i SFTs tillatelse er at massene som skal graves opp i Fredrikstad er nærmest identiske med massene fra Svelvikstrømmen som allerede er dumpet i Dramstadbukta. Dette nevnte representantene fra tilsynet flere ganger under folkemøtet fredag kveld. NIVA overvåket denne dumpingen og SFT antar derfor automatisk at en dumping av massene fra Fredrikstad ikke vil by på noen problemer.

NIVA er imidlertid ikke like skråsikre som SFT på dette punktet. Massene er forskjellige og NIVA kan ikke uten videre anta, som SFT gjør, at spredning av masser ut av det tiltenkte deponeringsområdet ikke vil skje. SFTs hovedargument er dermed bygget på et svært usikkert grunnlag. Når forurensningsmyndighetene tillater dumping av meget sterkt forurensede masser kan vi ikke godta at dette bygger på svært løse antagelser.

Lukket system
Et konstruktivt forslag som dukket opp på møtet var å endre selve deponeringsmetoden. Aud Helland fra NIVA presenterte en løsning hvor massene ble ført ned på bunnen gjennom et rør, i et lukket system. En slik deponeringsløsning ville hindre den sannsynlige spredningen når massene fritt slippes fra en splittlekter og innebære en stor forbedring av prosjektet.