Misvisende om Kamfjordkilen

f3e1f39008b84cdded3853323f3b487e.jpeg Photo: Filip Lund/Bellona

I forrige uke publiserte NIVA sin rapport “Oppfølgende undersøkelser knyttet til sedimenttiltak i Kamfjordkilen Sandefjordsfjorden”. Med bakgrunn i denne karakteriserer Statens forurensningstilsyn (SFT) prosjektet som vellykket på sine hjemmesider med uttalelser som at det etablerte grunntvannsdeponiet fungerer meget bra. Dette blir altfor unyansert. Deponiet var en del av et oppryddingsprosjekt med målsetting om å betraktelig redusere konsentrasjonene av miljøgifter i sjøbunnen. Dette var man ikke i nærheten av å få til. Etter gjennomført tiltak var faktisk øvre del av sjøbunnen mer forurenset enn før. Dagens situasjon er langt unna målsettingen for prosjektet. At SFT nå prøver å “pynte” på et prosjekt de har fått mye pepper for krever en oppklarende gjennomgang fra Bellona.

PCB-nedgangen som SFT skriver om på sin hjemmeside er en nedgang i PCB-belastning fra rett etter at tiltaket var gjennomført og til de nye undersøkelsene. Dagens nivå av PCB er fortsatt betydelig høyere enn de var før det SFT-finansierte prosjektet ble igangsatt.

Når et av hovedpoengene til SFT var å skaffe seg erfaring fra denne type prosjekter så må de også kunne være såpass ærlige at de med den dokumentasjonen som idag foreligge kunne si at sjøbunnen i Kamfjordkilen ikke har blitt renere, miljømålene er langt fra nådd og at det forhastet ble brukt 26 millioner som ikke har ført til noen miljøforbedring.

Nivåer av miljøgifter på sjøbunnen
Det ble tatt en rekke prøver av de 2 øverste centimeterene av sjøbunnen både før og etter gjennomføringen av prosjektet. I tillegg er det i forbindelse med NIVAs oppfølgende undersøkelser gjennomført analyser fra 3 stasjoner langs den sørlige delen av Kamfjordkilen. Analyseresultatene er samlet i tabellen nedenfor. Omfanget av analyser fra “før tiltak” og “etter tiltak” er betraktelig større enn fra de nye oppfølgende undersøkelsene.

64d79d39a30f9158c10d217acc659fad.jpeg


Resultatene viser ingen forbedring, snarere en forverring, av samtlige konsentrasjoner av miljøgifter etter gjennomført tiltak. SFTs forsøk på å betegne prosjektet som vellykket blir derfor svært misvisende i forhold til gjennomførte analyser av miljøgifter i sjøbunnens øvre lag. Målsettingen for prosjektet var at sjøbunnen ikke skulle inneholde forurensning over SFTs tilstandsklasse III for de ulike miljøgiftene. Kartleggingen viser klart å tydelig at dette ikke er oppnådd. Nivåene av miljøgifter har økt og i flere tilfeller har også konsentrasjonene økt såpass mye at situasjonen nå plasseres i en høyere forurensningkategori.

Forurensningsmyndighetene har utarbeidet tilstandsklasser for forurensede sediementer. Tilstandsklassene deles inn i fem kategorier, fra klasse I “Ubetydelig/lite forurenset” til klasse V “Meget sterkt forurenset”. Klasse V er høyeste kategori og i mange tilfeller finner vi nivåer som ligger høyt over grenseverdien for denne klassen. En oversikt over de ulike tilstandsklassene er gjengitt i tabellen nedenfor.

879da1f54c3ad1bdbde28964cee5fba5.jpeg

Tynt finpartikulært sediementlag
I etterkant av mudrings- og deponeringsarbeidene i Kamfjordkilen ble de oppdaget et overflatesjikt av lett bevegelige partikler. Partiklene hadde høyere miljøgiftinnhold enn sedimentene forøvrig og dykkeobservasjoner viste også at bunnmaterialet svært lett ble virvlet opp og forble i vannmassene over lang.

Under også andre mudringsoperasjoner har det i etterkant oppstått et slik forurenset overflatesjilkt som resulterer i at sjøbunnen den ønskede redusksjonen i forurensningssituasjonen oppnås. En av hovedutfordringene for fremtidige prosjekter i forurenset sjøbunn vil være å hindre at slike lag oppstår eller utvikle metoder for å fjerne det i etterkant. Uten en metodikk for dette vil prosjekter i forurenset sjøbunn stort sett resultere i kun å flytte masser fra A til B uten noen nevneverdig miljøeffekt i området som mudres.

Det er tydelig at det er vanskelig å ha kontroll på de fineste partiklene når det gjennomføres prosjekter i sedimenter. Ofte er det selve mudringsmetoden som resulterer i dannelsen av et slikt “fluffy” finpartiklet lag med forurensning. I Kamfjordkilen ble det benyttet sugemudring til fjerning av masser. Da denne metoden er kjent for å medføre mindre oppvirvlingen enn mudring med grabb er det nærliggende å spørre seg om deponeringsmetoden under vann har bidratt til etableringen av det “fluffy” laget med forurensning.

784516123dbe10f82654b25920d0a8da.jpeg Photo: Bellonas miljøpatrulje

Bellona var nede med dykker under arbeidene til NCC i Kamfjordkilen. Det ble da pumpet forurensede sediementer inn i store geotekstilposer i deponiet. Når vann og slam pumpes ned i disse, dannes det er overtrykk for en periode. Under Bellonas første dykk filmet vi en av geotekstilposene da den ble fyllt med mudder. Vi observerte en strøm av finpartikulært mudder ut fra posen. Under gjennomgang av videoen sammen med NCC ble det opplyst at dette var en overtrykksventil. Trykket i posen under og etter fylling kunne være mellom 1 til 2 bar. Den store mengden mudder som kom ut av ventilen var uakseptabelt. Det ble også observert moderat partikkel-gjennomtrengning også gjennom selve geotekstilen. NCC opplyste oss om at de ikke lenger ville benytte denne type geotekstilposer etter å ha sett Bellonas inspeksjonsvideo fra torsdag 12. September 2002. Det ble gjort utbedringer på posene men om det er vanskelig å se for seg at slike blir helt tette. Overtrykket som oppstår i posene ved nedpumping må ta veien et sted og da er det vanskelig å forhinde at ikke de fineste prtiklene følger med ut. På denne måten kan det ha oppstått en utsiling av finpartikulært materiale. De groveste og tyngste partiklene ble lagt i deponiet mens deler av de fineste, og mest forurensede, partiklene kom på avveie og bidro til å etablere det problematiske “fluffy” laget som utgjør dagens problem.

At hverken NIVA i sin rapport eller SFT i sine uttalelser om Kamfjordkilen ikke har nevnt disse overtrykksventilene med ett ord er uforstående for Bellona.

 

Bedring for PCB?
SFT gir på sine hjemmesider inntrykk av at PCB-verdiene har gått ned i Kamfjordkilen. Rapporten viser en forbedring mht PCB fra undersøkelsene rett etter tiltaket (sommeren 2003) og de oppfølgende undersøkelsene (høst 2004). Dette er undesøkelser av PCB på partikler i vannmassene. Denne type undersøkelser ble ikke gjennomført før tiltaket så resultatene her kan ikke sammenlignes med noen før-situasjon.

For innholdet av PCB i de 2 øverste centimeterene av sjøbunnen finnes det derimot resultater fra før-situasjonen, etter-situasjonen (høst 2003) og i de oppfølgende undersøkelsene (høst 2004). Disse resultatene viser de laveste verdiene før tiltaket (snitt 53 mikrogram PCB/kg) med en kraftig økning etter gjennomført tiltak (snitt 116 mikrogram PCB/kg). De nye undersøkelsene viser at det har vært en nedgang i PCB-verdiene i partikler i vannmassene men i sedimentene de ligger fortsatt langt over før-situasjonen.

 

4feaf59d9c23f03a4e5e8860f526ce3e.jpeg Photo: Filip Lund/Bellona

Bør fjerne det finpartikulære laget
Siden miljøeffekten av tiltaket har uteblitt må det ses på løsninger som kan styre utviklingen av miljøgiftsituasjonen i retning av å oppfylle de målsettingen om en renere sjøbunn. En mulig løsning kan være å gjennomføre en ny sugemudring av det øvre finpartikulære laget. Dette må i så fall ikke deponeres under vann. En sugemudring som tar opp dette laget vil ikke utgjøre store volumer. Så lenge disse problempartiklene ikke pumpes tilbake i Kilen vil vi ha en mulighet for å få redusert miljøgiftkonsentrasjonene i overflatelaget uten altfor høye kostnader.

Det må også settes i verk tiltak for å endre manøvreringsrutinene til Color Line ferjene som snur rett utenfor Kamfjordkilen. Propellslagene fører til kraftige strømvirvler som sendes inn mot deponiområdet. Et av Bellonas hovedkrav var at denne aktiviteten måtte kartlegges med hensyn på spredning og oppvirvling av forurensning før prosjektet i Kamfjordkilen kunne startes opp. I utgangspunktet skulle dette gjennomføres men Sandefjord kommune søkte SFT om å få slippe. Til Bellonas store overraskelse innvilget SFT søknaden. Kartleggingen ble gjennomført i ettertid og resultatene ville svært sannsynlig hatt stor verdi om de hadde foreligget før SFT ga grønt lys til prosjektet i Kamfjordkilen. Kanskje de til og med kunne bidratt til å faktiskt få en renere sjøbunn.