Nyheter

Løgn og bedrag om dypvannsdeponi

Kartutsnitt av Bekkelagsbassenget hvor SFT tillater etablering av et dypvannsdeponi for forurensede masser.
Illustrasjon fra Oslo Havns konsekvensutredning

Publiseringsdato: 12. desember, 2005

Skrevet av: Marius Dalen

Oslo Havnevesen vurderer nå å endre metode for deponering av forurensede masser ved Malmøykalven i Oslofjorden. Hvis så blir tilfelle er det løgn og bedrag som var Stilluf-Karlsens viktigste våpendrager i prosessen med å overbevise Oslo Bystyre.

Tidligere i vinter, etter en lang og jevn kamp, ga Oslo Bystyre sin godkjenning til å etablere et dypvannsdeponi for forurensede masser ved Malmøykalven i Oslofjorden. Lenge var det flertall imot dypvannsdeponiet men etter et voldsomt hardkjør fra Oslo Havn og Statens forurensningstilsyn (SFT) snudde SV pg RV. Arbeiderpartiet og Krf sa klart nei men med de resterende partienes flertall var etableringen av deponiet i boks. En av hovedgrunnene til dette var at de forurensede massene skulle føres i et lukket rør ned til 70 meters dyp for å begrense spredning av forurensning mest mulig. Nå vurderer Havnevesenet å gå vekk fra denne metoden, og dumpe giften høyere opp i vannmassene.

Økt fare for spredning
Mye tyder på at Oslo havn har skrytt på seg en alt for lav kostnad i sitt prosjekt. Denne endringen av deponeringsmetode er sannsynligvis første skritt i et forsøk på å ikke overskride den varslede kostnaden på 160 millioner. En deponering høyere opp i vannmassene, i verste fall med kun en splittlekter, vil øke faren for spredning av miljøgifter betraktelig. Deler av massene i Bjørvika som er allerede mudret er levert til NOAHs anlegg på Langøya utenfor Holmestrand. Både de som transporterer massene og NOAH selv har påpekt at massene inneholder svært mye vann. Massene er beskrevet som en ”flytende” masse som er vanskelig å håndtere. At Oslo Havn nå ønsker å gå bort fra den opprinnelig planen med deponering i et lukket system innebærer en klar miljømessig svekkelse av prosjektet. Endringer av denne typen vil også gjøre tidligere konsekvensutredninger nærmest verdiløse.

Bellona har lenge pekt på svakheter knyttet til dypvannsdeponiet. Det miljømessige beste alternativet, håndtering av forurensningen hos NOAH Langøya, ble skviset ut fordi dypvanndeponiet var så billig. Nå ser det ut til at sannheten begynner å komme frem og vi skal ikke se bort i fra at dette kun er det første av flere kostnadskutt signert Oslo Havn.