Industrien, interesseorganisasjoner, lokalsamfunn og miljøvernorganisasjoner jobber kontinuerlig med å finne frem til løsninger som tilfredsstiller alle parter. Har Giske virkelig skjønt hvor alvorlige miljøutfordringer vi i praksis står ovenfor?

Miljøtenkning må på plass

– Giske har rett når han sier at verden skriker etter mineralressurser som finnes i overflod mange steder i Norge, sier industrirådgiver i Bellona, Karl Kristensen.

Se for eksempel NRK 20.05.2011: «Mineralboom kan gjenåpne flere norske gruver.»

– Industrien sier den står klar til å gå i gang med produksjon så snart de får politisk klarsignal. Giske tar imidlertid grundig feil når han indikerer at dumping av avgangsmasser er greit, fortsetter Kristensen.

En utvinning av disse ressursene uten urimelig store miljøkonsekvenser er imidlertid helt avhengig både av insentivordninger som belønner miljøeffektiv gruveproduksjon og en styrket miljøforvaltning med kontrollmyndighet. Dessuten er det nødvendig med en økt satsning på videreutvikling av kommunikasjonskanaler mellom gruveindustrien, miljøforvaltning og lokalmiljøer som berøres av virksomheten. Det kreves i tillegg økte bevilgninger til forskning på området.

– Hvis kun Giske skal bestemme, høres det relativt sannsynlig ut at utvinningstillatelser kommer som gavepakker under juletreet, sier en lettere oppgitt Kristensen.

Ansvarsfraskrivelse fra næringsministeren

I Teknisk Ukeblad 3. november uttaler Giske at det er viktig at næringen, og ikke regjeringen, nå må takle kravene fra miljøorganisasjonene i forbindelse med en storstilt utbygging av gruveindustrien. Giske gjør det ikke lett for næringen, – ved både å skyve ansvaret for en bærekraftig og akseptabel gruvedrift over på selskapene uten å stille forutsigbare krav, og samtidig komme med flåsete og unyanserte utsagn om deponering som næringen må svare for.

All gruvedrift har en miljøpåvirkning i det at en fjerner og prosesserer masser og ved at prosessen skaper støy. I de fleste tilfeller må også avgangsmasser deponeres. Dette er påvirkninger selskaper jobber daglig med å begrense. Men det er myndighetene som må komme med krav og retningslinjer for hva som er akseptabelt.

Spørsmålene Giske burde stille seg er; Er det mulig å utvinne disse mineralressursene uten uakseptabelt store negative miljøeffekter? Og hva gjør vi hvis så ikke er tilfelle?

Gruvedrift i Norge

Det er flere eksempler på dårlig deponering. Jøssingfjorden kan knapt kalles en fjord lenger og forurensing fra gamle avfallsdumper i Løkken Gruber i Meldal i Sør-Trøndelag har forurenset lokalsamfunnet og lakseelven Orkla i flere tiår.

– Dette er ikke måten vi trenger å gjøre det på, påpeker Karl Kristensen.– Men dessverre har vi ikke god nok kompetanse på gruvedrift i Norge. I 2005 var det kun en person som fulgte faget ’Gruvedrift’ på NTNU, – året etter ingen. NTNU søkte i år om å få opprette et professorat på oppredning og deponering, – det fikk de ikke midler til.

Se østover

Sverige og Finland er store gruvenasjoner. I 2009 produserte Finland 3,7 millioner tonn malm (metaller) og 15,9 millioner tonn industrimineral (sement, talk osv). Sverige produserte 44,2 millioner tonn malm og 8,3 millioner tonn industrimineral. Til sammenligning utvant vi i Norge 1,6 millioner tonn malm og 9 millioner tonn industrimineraler samme år.

I  Finland har Tekes (Finnish Funding Agency for Technology and Innovation) startet et prosjekt som heter “Green mining” som søker å gjøre Finland ledende på bærekraftig gruvedrift, – her står en minimalisering av utslipp i hele verdikjeden sentralt. Vi oppfordrer både forskningsmiljø, utviklingsmiljø og bergverksnæringen til å opprette og benytte eksisterende programmer som MINFORSK til å se på alternative bruksområder for avgangsmasser. Gevinsten ville være å få mindre volumer å deponere, kompetansen om landdeponi ville økt og oppredningsprosesser kunne utvikles med minimale negative miljøpåvirkninger.

– Det er slike prosjekter vi gjerne skulle sett i regi av næringsministeren – ikke flåsete utsagn om at det er god nok plass i fjordene, sier Kristensen.

Tilbakefylling i gamle gruver hindres

– Norge er ikke bare naturgitt dype fjorder, – vi har like god plass i dalene og i gamle gruver! sier Karl Kristensen videre.

Men Bergverksloven brukes i mange tilfeller som et hinder for å tilbakefylle i forlatte dagbrudd. Direktør i Mineraldirektoratet, Bård Dagestad, skriver i en mail til Bellona at:

«I noen tilfeller er tilbakefylling vanskelig fordi tilbakefyllingen tildekker deler av forekomsten som ennå ikke er uttatt.»

Trond Dalberg i Tschudi Kirkenes utdyper dilemmaet:

– Når manglende lønnsomhet er årsaken til at utvinning stanses i en gruve, kan det hende at tidene endrer seg og at gruven åpnes igjen på et senere tidspunkt. Ved eventuell gjenåpning av en gruve blir det dobbeltarbeid å først fjerne gammelt avfall før utvinning igjen kan skje.

Imidlertid skriver Dagestad også at tilbakefylling kan være en utmerket løsning:

«I områder der dagbruddet er utdrevet, og området ikke brukes til andre formål eller til driften, kan tilbakefylling være en utmerket løsning.  I noen tilfeller vil tilbakefylling (særlig i gruver) kunne øke mengdene malm som kan tas ut og være meget bærekraftig på alle vis. Dette varierer fra brudd til brudd. Tilbakefylling der dette er mulig ut i fra tekniske, økonomiske og geologiske forhold kan selvfølgelig være en meget god løsning.»

– Man må også ta hensyn til kravet om å tilbakeføre det berørte området til opprinnelig naturkvalitet etter endt gruvedrift. Tilbakefylling er en naturlig del av denne prosessen. I tillegg er det meget mulig å fjerne overdekning ved fremtidig gruvedrift i samme området, – alternativt gå for underjordsdrift, sier rådgiver Karl Kristensen.

– Det må også være et mål å redusere avgangen og finne alternative bruksområder for massene, legger Kristensen til.

For, hva er vitsen med å kaste fremtidens ressurser på bunnen av en sjø?

Fisk eller småstein

Et eksempel er det planlagte gruvedeponiet i Repparfjorden i Finnmark. Det vil føre til umiddelbar død for havbunnen i store deler av fjorden, advarer seniorforsker i havforskningsinstituttet Jan Helge Fosså Han beskriver det framtidige utslippet som sterk forurensing:

– Dette utslippet representerer en ny, planlagt forurensning av et fjordsystem, sier Fosså til NRK.

Andre studier fra Havforskningsinstituttet, Fiskarlaget og Mattilsynet viser at deponering i sjø ikke åpner for sameksistens med oppdrettsnæring og algeproduksjon i samme område dersom disse foregår i samme periode. Så hva er det Giske vil fylle fjordene med de neste 30-40 år – fisk eller småstein?  

Norge i verdens gruvelandskap

Regjeringen synes konsekvent å begrunne alle uttak av naturressurser i Norge med vekst i utviklingsland. I realiteten eksporteres størsteparten av norsk olje og gass til Europa og USA.

Størsteparten av norske mineraler, metaller, pukk og grus eksporteres til Kina og Europa. Hvordan dette kommer utviklingsland til gode må man finne en god retoriker for å bli overbevist om.

Det er kun fem land i verden som tillater sjødeponi: Filippinene, Papua Ny-Guinea, Indonesia, Tyrkia – og Norge.

IMO, FNs maritime organisasjon gransker i år Norge og Papua Ny-Guinea spesielt for dumping av gruveavfall i fjorder. Flere av de store internasjonale gruveselskapene har gått helt bort fra denne praksisen og spisser sin kompetanse på landdeponi.

I EU stilles det strenge krav til bruk av best mulig tilgjengelig teknologi, i tillegg til strenge miljøkrav. Reglene hindrer deponering av gruveavfall i sjø. EU har også begynt å stille krav til import i sine direktiver.

I EUs brenselsdirektiv fra 2009 stilles det for eksempel så strenge krav til utslipp under produksjon av olje at EU vanskeliggjør import av olje produsert fra tjæresand i Canada. Dersom det er markedet i EU norsk industri sikter seg inn på kan de ende opp med slagg i buksa om noen år dersom EU stiller opprinnelseskrav til mineraler og metaller de importerer. Men heldigvis – vi har jo Kina å eksportere til.

Kontakt:

Fagrådgiver Karl Kristensen, karl@bellona.no, 932 80 774

Fagrådgiver Gøril Tjetland, goril@bellona.no, 481 22 159

Oppdatering 4 november 2011: NHG presiserer på sine nettsider at statsråden er tydelig på at deponering må skje innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Giskes forbehold er imidlertid redigert bort i NRKs TV-sendinger, men kommer frem i radiodekningen.