En næring uten ansvar?

Kommentar:

Næringen "skal holdes skadesløs", er bøndenes krav foran årets jordbruksforhandlinger, der kostnadene med å ta kjøttbenmel ut av dyrefôret blir et sentralt tema. Generalsekretær Harald Milli i Norges Bondelag mener de kostbare tiltakene mot kugalskap kun er et resultat av andre lands problemer.

Bondelaget har til en viss grad rett i dette. I hvert fall foreløpig, helt til det første tilfellet av kugalskap dukker opp i et norsk fjøs. Tiltakene som gjennomføres i EU kan oppfattes som hysteriske, sett i forhold til hvor få mennesker som er rammet av Creutzfeldt-Jakobs sykdom etter inntak av storfekjøtt. De enorme kostnadene står i et misforhold til risikoen for smittespredning. Men uten tiltak ville forbrukernes tillit til europeisk storfekjøtt forsvinne totalt, og hele storfenæringen i Europa ville bryte sammen. Det er naivt hvis Bondelaget tror norsk landbruk vil bli spart for et slikt sammenbrudd. Tiltakene mot kugalskap er en nødvendig investering for å sikre framtiden i europeisk og norsk kjøttproduksjon, uansett om risikoen er reell eller ikke. Norske bønder har derfor alt å tjene på at tiltakene gjennomføres.

Spørsmålet om skyld er ganske komplisert. Er kugalskap et resultat av landbrukspolitikken, eller har næringen selv tatt snarveier for å holde kostnadene nede? Når vi ikke en gang vet sikkert hvordan sykdommen spres, hvordan kan norske bønder være så skråsikre på sin egen fortreffelighet? Norges Bondelag har alltid kjempet mot import av mat og dyr, av frykt for konkurranse og smittespredning fra kontinentet. Fraværet av sykdommer og andre uhumskheter i norsk mat og norske fjøs har vært kronargumentet. Og selvfølgelig er dette et godt argument, fordi handel med mat og dyr over landegrensene øker risikoen for spredning av forskjellige typer smitte. Men hva når norsk landbruk opererer med de samme tvilsomme metodene som sine kontinentale kolleger? Norsk landbruk har selv valgt å gjøre kua, som er vegetarianer av natur, til kjøtteter, av helt kommersielle årsaker. Når det viser seg at denne formen for tukling med naturlige prosesser er farlig, er ikke næringen selv ansvarlig for å rydde opp? – Slik som andre bransjer trekker tilbake produkter med farlige feil for egen regning?

Det er fristende å sammenligne med tiltak for å redusere forurensning fra landbruket. Forurensning er per definisjon forbudt i Norge. Men da myndighetene ønsket å redusere erosjon og avrenning av næringssalter fra dyrka mark, ble det ikke lagt ned forbud mot høstpløying i erosjonsutsatte områder. I stedet innførte man et tilskudd på opptil 100 kroner per dekar til bønder som unnlot å pløye. Bøndene fikk altså betalt for å redusere egen forurensning, stikk i strid med prinsippet om at forurenser skal betale.

Nå forlanger altså Bondelaget at staten skal betale for opprydding i kjøttbransjen. Og pengene skal ikke hentes fra de milliardene som utbetales til norsk landbruk gjennom jordbruksoppgjøret. Disse midlene betraktes nemlig som bøndenes eiendom, og må ikke røres. Pengene må hentes andre steder i statsbudsjettet, slik at bøndene ikke taper en krone.

Det er naturlig at staten bidrar til å dekke ekstraordinære kostnader i forbindelse med kugalskap i en overgangsperiode. Men landbruksnæringen har selv ansvar for at deres produkter er av forsvarlig kvalitet, og det er næringen selv som vil tjene på at tilliten til norsk kjøtt opprettholdes. Derfor bør også næringen ta ansvar for å stoppe en praksis som er både unaturlig, uetisk og kanskje svært farlig.