Høringsuttalelse med forslag til utredningsprogram for utbygging av Snøhvitområdet

bodytextimage_fugl.jpg

Olje- og Energidepartementet
Pb 8148 Dep
0033 Oslo

Høringsuttalelse: Melding med forslag til utredningsprogram for utbygging av Snøhvitområdet

Viser til deres brev av 2. mars 1998, ref: OED 97/4476, med forespørsel om merknader til Melding med forslag til utredningsprogram for utbygging av Snøhvitområdet, med frist til 5. juni 1998. Viser videre til telefonsamtale den 5. juni vedrørende utsatt frist.

Vedlagt følger våre merknader

Med vennlig hilsen
Miljøstiftelsen Bellona

Thomas Palm Cato Buch
Programleder Saksbehandler

Innhold:

  • Følgebrev
  • Innledning og sammendrag
  • 1. Sjøfugl
  • 2. Fisk
  • 3. Marine pattedyr
  • 4. Bunnfauna
  • 5. Oljevern
  • 6. Borebegrensninger
  • 7. Miljø- og ressursforvaltniske betraktninger
  • 8. Samlet vurdering
  • Referanser


Innledning og sammendrag
Meldingen omhandler utbygging og drift av feltene Snøhvit, Albatross og Askeladden på Tromsø-flaket basert på utvinning av gass, kondensat og olje, rørledning til land, LNG (flytende naturgass), kondensat, LPG (flytende petroleumsgass) og olje. Snøhvit vil være det første prosjektet hvor det skal foregå produksjon av olje og gass.

Det første man må undersøke er hvorvidt prosjektet er akseptabelt ut ifra grunnleggende miljøhensyn. Det vil si konsekvenser for naturressursene sjøfugl, fisk, sjøpattedyr, bunnfauna osv. Dernest hvor vidt prosjektet er velegnet for å dempe eller øke utvinningen av fossile ressurser på norsk sokkel.

Barentshavet er et av verdens viktigste sjøfuglområder. Havområdene utenfor Sørøya er et av verdens rikeste områder når det gjelder sjøfugl. Totalt finnes 26 arter med bestander av internasjonal verdi i havområdet, og ytterligere 8 arter med bestander av nasjonal verdi. Nord-vestsida av Sørøya er et meget rikt sjøfuglområde med flere fuglefjell mellom 10.000 og 100.000 hekkende individer. Et oljeutslipp vil kunne få dramatiske konsekvenser for en rekke arter Norge har et internasjonalt forvaltningsansvar for.

Snøhvitfeltet er et meget viktig gyteområde og transportområde for fiskeegg, larver og yngel av bestander som har sitt utbredelsesområde i Barentshavet. Tromsøflaket vurderes generelt som et av de mest sensitive når det gjelder eventuelle skadevirkninger på marine ressurser.

Langs hele kysten fra Nord-Møre og nordover finnes det spredte forekomster av oter. Den er meget utsatt for direkte tilgrising av olje og kan lett komme til å spise oljedød sjøfugl. Oteren lever ofte i små isolerte kolonier og er en truet art i internasjonal sammenheng. Strekningen fra Møre til og med Finnmark har verdens største bestander av eurasisk oter. Denne bestanden er fredet og Norge har et særlig ansvar for å ivareta den oterbestanden vi har langs kysten.

Det er registrert fire korallrev rundt Sørøya. Med bakgrunn av at utbredelsen av disse korallrevene er lite kjent, kan det være sannsynlig at det vil finnes korallrev langs traseen for rørledningen. Med bakgrunn av korallenes sårbarhet må det fokuseres på havbunnen ved feltene og langs rørledningstraseen, samt konsekvenser for korallrev ved nedslamming.

Generelt er kombinasjoner av mørketid, tåke, kulde, is og faren for ising faktorer som gjør at oljevernet har betydelige begrensninger og Barentshavet til et høyrisikoområde. Bellona er av den oppfatning at risikoen for å medføre omfattende miljøskader ved oljeboring her er større enn ved oljeproduksjon andre steder på norsk sokkel.

Etter en samlet vurdering av alle tilgjengelige data finner Bellona at Snøhvit prosjektet er uakseptabelt ut ifra grunnleggende miljøhensyn.

Å ikke tillate utbygging av Snøhvit feltet vil videre være et velegnet virkemiddel for å redusere utvinningstakten, noe Regjeringen har som målsetting.

I 1995 trakk USAs president Bill Clinton tilbake letelisenser i sårbare områder (utenfor Alaska, North Carolina og Florida) og det ble utbetalt 1,4 milliarder kroner i erstatning for dette, samt varslet at han vil legge ned veto mot budsjettforslag som innebar letelisenser langs kysten til Arctic National Wildlife Refuge. Hvis norske myndigheter tillater Snøhvit prosjektet og oljeboring i sårbare områder, spesielt i Barentshavet, undergraver man internasjonalt samarbeid for å verne om miljøet, noe som burde være særdeles viktig for Norge.

Et eventuelt ønske om å øke utnyttelsen av fossile ressurser fra norsk sokkel vil bli tilfredsstilt på en bedre, mer ressursoptimal og miljøvennlig måte ved alle alternativer i dette dokumentet fremfor produksjon i Barentshavet.

1. Sjøfugl
Barentshavet er et av verdens rikeste sjøfuglområder. Havområdene utenfor Sørøya er et av verdens rikeste områder når det gjelder sjøfugl. Totalt finnes 26 arter med bestander av internasjonal verdi i havområdet, og ytterligere 8 arter med bestander av nasjonal verdi. Nord-vestsida av Sørøya er et meget rikt sjøfuglområde med flere fuglefjell mellom 10.000 og 100.000 hekkende individer.

Snøhvitfeltet er et viktig område for alkefugl og stormfugler. Både alkefuglene og stormfuglene er blant de fugler som blir hardest rammet ved et oljesøl. Havhesten har næringssøk i dette området om vinteren. Dataene fra AKUP-utredningen tyder på at dette er attraktive vinterområder for pelagiske sjøfugler som havhest, krykje og alke. Alkefugl som hekker i fuglefjellene på Sørøya har en aksjonsradius for næringssøk som ligger på ca. 100 km. De er derfor svært utsatt for et oljesøl fra Snøhvitfeltet (ca. 150 km) og inn til land.

Potensielle langtidseffekter for sjøfuglbestandene på områdene åpnet før Barentshavet Syd (Troms I, Troms I/nordvest, Bjørnøya Sør, nordlige del av Finnmark Vest). Tabellen omfatter også Snøhvitfeltet. (*)= ubetydelige – små effekter, (**)= moderat-betydelige effekter, (***)= svært betydelige effekter.

Kilde: (Anker-Nilsen –88)
Sesong Effekter
Sommer ***
Myting **
Høst ***
Vinter ***
Vår ***
Sommerhalvår ***
Vinterhalvår ***

Tabellen viser at konsekvensene for sjøfuglbestander ved et eventuelt akutt utslipp vil bli svært alvorlige. De antatt viktigste overvintringsområdene for sjøfugl ligger også meget utsatt til. I denne sammenheng er det viktig å være klar over:

  • Overvintringsområdene for sjøfugl varierer fra år til år i plassering. Noen år vil de være nær land, andre vil de være langt fra land. Flere sjøfuglarter ligger på vannet i store flokker i denne tiden.
  • Sjøfuglene har små muligheter for å unngå oljeflak i mørke.
  • De sterkt reduserte mulighetene for oljeoppsamling vinterstid innebærer små muligheter for å redusere skadene på sjøfuglbestandene.
  • Bestandene av alkefugler i Barentshavet er internasjonalt verneverdige. Direktoratet for Naturforvaltning har blant annet betegnet lomviens framtid i Barentshavet som "svært usikker", og at tilbakegangen i lomvibestanden i Barentshavet de siste 10-20 årene "savner sidestykke i Europeisk sjøfuglhistorie". Norge har et særlig forvaltningsansvar for lomvien.

Svært små mengder olje er nok til å ødelegge fjærdraktens vannavstøtende og varmeisolerende egenskaper. Selv en liten flekk er dødelig fordi sjøfuglen begynner å rense fjærdrakten. Oljen kommer ned i magen og etser vekk hele tarmsystemet. Det store antallet fugl som drepes dør på denne lange og smertefulle måten. Selv et lite oljeutslipp kan få katastrofale følger.

Svært små, men lagt hyppigere enn akutte oljesøl kan også forekomme. Slike utslipp, som ofte unngår registrering, representerer imidlertid en kronisk oljeforurensning til havs. Dette kan være en like stor belastning for sjøfuglbestandene som de større, men sjeldnere oljesøl (bl.a. Lane 1985)

2. Fisk
Olje- og gassinstallasjonene på feltet og rørledningstraséen de første 40 km mot land er planlagt lokalisert i et område der fiskeaktivitetene i hovedsak består av bunntrålfiske med varierende eller moderat fangstinnsats i høst- og vinterhalvåret, og et linefiske med intensitet avhengig av skrei-innsigets fordeling.

Voksen fisk vil i stor grad kunne svømme vekk fra eventuelle oljeforurensninger. Fiskeegg og –larver er mer sårbare, samtidig som de mangler evnen til å vike unna. Oljeforurensning kan føre til økt dødelighet på de tidligere stadier i fiskenes liv og dermed redusere rekrutteringen til flere viktige fiskebestander.

Områdene omkring Tromsøflaket vurderes generelt som et av de mest sensitive når det gjelder eventuelle skadevirkninger på marine ressurser. Et oljesøl på Tromsøflaket i juli et gjennomsnittsår kan i verste fall drepe en halv prosent av en årsklasse norsk-arktisk torsk (Børresen –88).

Området omkring Snøhvitfeltet er et av de viktigste transportområder for fiskeegg, -larver og –yngel av bestander som har sitt utbredelsesområde i Barentshavet. Området er også et meget viktig gyteområde for flere bestanders vedkommende.

Mye yngel lever i overflaten av vannet og er derfor svært sårbare. Det foregår også fiske etter brosme, sei og lange på feltet.

Kysten av Nord-Norge og Barentshavet er kanskje det viktigste fiskeområde i det nordlige Atlanterhav. Dette har sammenheng med at alle de store fiskebestandene som har sine ernærings- og oppvekstområder i Barentshavet, ved Svalbard og i det nordlige Norskehav benytter norske farvann som reproduksjonsområde og bruker den norske kyststrømmen som transportmedium for å spre sin yngel over hele utbredelsesområdet. De norske kyst- og bankområde, da også eggakanten, er derfor nøkkelområder for den vesentligste del av den totale produksjon av matnyttig fisk i det nordlige Atlanterhav (Børresen –88).

3. Marine pattedyr
Kystselartene havert og steinkobbe har fast tilhold rundt Sørøya. Streif av andre selarter og hval forekommer regelmessig.

Skader på sjøpattedyr kan oppstå som en følge av inntak av olje når sjøpattedyrene er oppe for å puste eller ved spising av forurenset byttedyr. Oljesøl kan derfor føre til direkte skade som lidelser, sykdom og død, eller indirekte konsekvenser som endret atferd og økt næringsopptak for å kompensere for varmetap. Olje på pelsen eller huden vil kunne få konsekvenser for pattedyrenes evne til temperaturreguleringer. Sel unnviker verken olje i sjøen eller på strender.

Langs hele kysten fra Nord-Møre og nordover finnes det spredte forekomster av oter (Børresen –88). Et oljeutslipp vil kunne få alvorlige følger for oteren. Den er meget utsatt for direkte tilgrising og kan lett komme til å spise oljedød sjøfugl. I tillegg lever oteren ofte i små isolerte kolonier.

I et område med oljesøl vil trolig mesteparten av de berørte dyrene omkomme. Dersom små isolerte bestander blir rammet kan dette få varige konsekvenser for bestanden p.g.a. tap av genetisk variasjon. Dette kan skje selv ved mindre oljesøl. Mest utsatt er oteren på øyer og holmer i de ytre delene av kysten.

Oteren er en truet art i internasjonal sammenheng. Strekningen fra Møre til og med Finnmark har verdens største bestander av eurasisk oter. Denne bestanden er fredet. Norge har et særlig ansvar for å ivareta den oterbestanden vi har langs kysten. Under utarbeidelse av konsekvensanalysen må det undersøkes om det finnes oterforekomster innenfor influensområdet.

4. Bunnfauna
Mulige forekomster av korallrev i traseen for rørledningen må utredes. Også konsekvenser for korallrev ved nedslamming som en følge av utsluppet boreslam må utredes. Dersom det finnes korallrev i nærområdene til feltene kan disse bli hardt belastet ved utslipp av boreslam.

Generelt er korallrev mye mindre motstandsdyktige ovenfor forstyrrelser (både naturlige og menneske-skapte) enn andre kyst-habitater (Mortensen –98). Bunntråling og bore/grave-arbeid på havbunnen nær rev har sannsynligvis sterk negativ innflytelse på denne biotopen. Det er ikke undersøkt hvor mye nedslamming Lophelia pertusa tåler, og heller ikke hvor lang tid det tar for korallen å reetablere seg etter skader. Med den bunntråle-aktiviteten som har foregått i Midt-Norge siden 1970-åra, vil skader på Lophelia-rev sannsynligvis akkumuleres over tid. Undersøkelser av norske korallrev viser at de er hardt rammet som en følge av trålvirksomhet. Det er derfor viktig å ta vare på de rev som fremdeles er intakte.

Tilgang på føde er sannsynligvis den viktigste biologiske faktoren som begrenser utbredelsen av Lophelia. Det er dokumentert at Lophelia spiser små pelagiske krepsdyr (Heinrich m. fl. 1997) som forekommer som vidt spredte populasjoner langs norskekysten. Disse krepsdyrene domineres av calanoide copepoder. Den foretrukne føden til de vanligste calanoide copepodene er visse typer planteplankton, mindre dyreplankton og planktoniske ciliater (encellede dyr med små flimmerhår), men flokkulerte bakterier kan også utgjøre en viktig del av føden dersom disse opptrer i store mengder. Fødevalget til disse copepodene er i stor grad bestemt av størrelsen på matpartiklene. Det er ikke kjent hva, eller hvor mye disse krepsdyrene spiser når de oppholder seg ved et rev.

Lophelia-rev er saktevoksende strukturer. Tidligere studier indikerer at normalt store Lophelia -kolonier med en høyde på 2 m er rundt 250 år gamle. Men de eldste Lophelia-fragmentene fra Norske Lophelia-rev er datert ved hjelp av isotopanalyser til å være ca 8100 år gamle. Disse dateringene er foretatt på korallskjelett fra kjerneprøver innsamlet på midtnorsk sokkel av Statoil. Lophelia pertusa, eller glasskorall som den ofte kalles på norsk, forekommer i de fleste hav unntatt polare områder og lever på relativt dypt vann i mørket. Enkelte steder danner den rev eller banker opp til ca 35 m høye og flere km lange. På Sularyggen, mellom Frøyabanken og Haltenbanken, ligger det et stort revkompleks (et område hvor korallrevene forekommer så tett at det er umulig å skille dem fra hverandre uten å bruke avansert undervannsteknologi). Dette området er rundt 13 km langt og rundt 300 m bredt, og huser rev som er opp til 35 m høye. Madrepora oculata forekommer ofte sammen med Lophelia, men denne korallen danner aldri rev alene. De grunneste forkomstene av Lophelia finnes i Trondheimsfjorden på rundt 40 m dyp, mens de dypeste forekomstene er i Stillehavet på dyp rundt 2000 m. Utefor Norskekysten, nær sokkelkanten finnes Lophelia-revene på dyp mellom 200 og 500 m.

Det er registrert fire forekomster av Lophelia-rev rundt Sørøya. Med bakgrunn av at utbredelsen av disse korallrevene er lite kjent, kan det være sannsynlig at det vil finnes korallrev langs trasseen for rørledningen. Med bakgrunn av korallenes sårbarhet må Statoil og Hydro gjennomføre undersøkelser av havbunnen ved feltene og langs rørledningstrasseen. Resultater fra disse undersøkelsene må presenteres i konsekvensutredningen slik at resultatene blir en del av besluttningsgrunnlaget for om Snøhvit skal realiseres.

5. Oljevern
Ved all leting- og produksjonsvirksomhet av petroleumsprodukter finnes det en mulighet for at det kommer et akutt utslipp. Det blir laget beregninger for hvor stor sannsynlighet som finnes for et slikt utslipp, noe som blir brukt til fordel for utbyggingen. Det at det alltid finnes en mulighet blir som oftest bortforklart.

Generelt er kombinasjoner av mørketid, tåke, kulde, is og faren for ising faktorer som gjør Barentshavet til et høyrisikoområde. Selv i perioder med lys hele døgnet er siktforholdene begrenset p.g.a. stor sannsynlighet for tåke og tett nedbør. For eksempel er det på Bjørnøya i gjennomsnitt kun 5 klare dager i løpet av året.

Boring om vinteren med dårlige lysforhold og mye nedbør ødelegger sjansene for vellykkede oljevernaksjoner. I Fylkesplan for Finnmark 1996-99, punkt 6.5.5.6 "Næringsliv basert på ikke fornybare naturressurser" heter det blant annet: "I forbindelse med eventuelle oljeutslipp er hovedspørsmålet om oljevernberedskapen i Barentshavet og utenfor Finnmarkskysten kan bli god nok på grunn av de ekstreme klimatiske faktorene (vind, bølgehøyde, strømforhold, mørketid, isforhold) og områdets sårbare økologi".

I følge Stortingsmelding om norsk oljevern (nr. 49, 1988-89) skal risiko i forbindelse med akutte utslipp i Barentshavet ikke være høyere enn for øvrige deler av norsk sokkel. OD har definert risiko som sannsynlighet × konsekvenser. Det betyr at jo større konsekvensene blir, desto mindre må sannsynligheten være for at risikoen skal bli den samme som resten av sokkelen. Siden miljøet i Barentshavet er mye mer sårbart, og konsekvensene ved et akutt utslipp blir så mye mer alvorlig, må Statoil, Hydro og myndighetene innse at det ikke lar seg gjøre å ha lik risiko i Barentshavet som i Nordsjøen. I Stortingsmeldingen står det også at "Beredskapens omfang skal stå i forhold til miljøets følsomhet" (innledningen, avsn. 3.1). Derfor kan ikke Snøhvitprosjektet gjennomføres, samtidig som at forutsetningene i St.meld. nr 49 opprettholdes.

6. Borebegrensninger
Området vest for linja mellom Bjørnøya og Nordkapp er det begrensninger i perioden 20. Mars til 1. August. Dette betyr at Snøhvitfeltet har borebegrensninger. Produksjon og drift av et felt vil gi større sannsynlighet for utslipp, da boringen pågår i 15-20 år og ikke 4-5 måneder. Produksjon og drift på Snøhvitfeltet må ta hensyn til de begrensninger som er satt for letevirksomhet.

AKUP-utredningen for åpning av Barentshavet Syd, inkludert konsekvenser for Troms I, anbefalte borebegrensninger:

Borefri periode fra 1/11 til 31/3 (vintersesongen) i områder med minste drivtid til de viktigste overvintringsområdene på fastlandskysten kortere enn 2 døgn (av beredskapshensyn). I samme periode må boring unngås i områder med minste drivtid til iskanten i nord kortere enn 4 døgn og i områdene nær de sørvestlige delene av Eggakanten (Troms I, II, og III). (Anker-Nilsen –88)

7. Miljø- og ressursforvaltniske betraktninger
I dette kapittelet vil det bli vurdert hvor vidt Snøhvitprosjektet er velegnet ut ifra to motsatte forutsetninger: Et ønsket om å redusere utvinningstakten versus et ønsket om å øke utvinningen av fossile ressurser på norsk sokkel. Det vurderes ikke hvor vidt det ené hensynet er bedre enn det andre, men hvor vidt Snøhvitprosjektet er velegnet til å tilfredsstille ønsket ut ifra en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.

Snøhvit sett i lys av et ønsket om å redusere utnyttelsen av fossile ressurser
Det finnes en rekke virkemidler for å redusere utvinningstakten. De mest aktuelle vil være:

  • Å ikke åpne områder for petroleumsvirksomhet
  • Å stenge områder for petroleumsvirksomhet
  • Å ikke gi utvinningstillatelser
  • Å trekke tilbake utvinningstillatelser
  • Å begrense aktivitet i tid og rom
  • Å ikke tillate utbygginger
  • Å forskyve investeringer utover i tid
  • Å innføre produksjonsbegrensninger

Å ikke åpne områder ble blant annet gjort ved vurderingen av en del nye områder på Midt-Norsk sokkel og i Skagerrak.

I 1995 trakk USAs president Bill Clinton tilbake letelisenser i sårbare områder – utenfor Alaska, North Carolina og Florida- og det ble utbetalt 1, 4 milliarder i erstatning for dette, samt varslet at han vil legge ned veto mot budsjettforslag som innebar letelisenser langs kysten til Arctic National Wildlife Refuge.

Tidsbegrensninger i tid og rom er som tidligere nevnt etablert for enkelte sårbare områder, og for Snøhvit.

Utsettelse av nye felt har nylig blitt gjennomført for å dempe investeringene i norsk økonomi. Selskapene hadde heller ikke sterke motforestillinger mot dette på grunn av at det høye tempoet og presset i sektoren fordyrer prosjektene.

Investeringene i Snøhvitprosjektet er beløper seg til 21,9 milliarder kroner og utgiftene i driftsfasen til 21,25 milliarder kroner. Ut ifra et ønsket om å dempe presset i sektoren og i øknomien taler dette for å ikke tillate Snøhvitutbyggingen nå.

Antall arbeidsplasser man får ut av de svært høye investeringene er også meget beskjedne. For LNG anlegget dreier det seg om kun 500 i anleggsfasen. Utbyggingen vil gi 100 i driftsfasen. Til sammenligning vil tilsvarende investeringer kunne gitt 2190 vindmøller med en samlet kapasitet på 3285 MW og med en produksjon på nærmere 10 TWh. Driftsutgiftene ville vært ubetydelige sammenlignet med Snøhvitprosjektet. Utgiftene ville hovedsaklig gått til vedlikehold og lønninger til svært mange flere lokale arbeidsplasser enn Snøhvit ville genere.

Norge har nylig sagt seg villige til å gjennomføre produksjonsbegrensninger. Ut ifra et ønsket om å redusere utvinningstakten må dette sies å være på høy tid. Produksjonsøkningen i Norge i perioden 1990 til 1994 tilsvarte for eksempel 35 prosent av den totale produksjonsveksten utenfor OPEC, mens veksten i Storbritannia var nesten like stor. Totalt var veksten i Nordsjøen bare 15 prosent lavere enn den totale veksten i hele OPEC. På denne måten undergraver Norge internasjonalt samarbeid for å begrense oljetilførselen, og mener implisitt at alle i OPEC som eksporterer mindre olje enn Norge – alle unntatt Saudi-Arabia – egentlig tar feil når de prøver å begrense tilbudet i verden – ettersom dette jo ikke skulle ha noen betydning.

Denne gjennomgangen har vist at å ikke tillate utbyggingen av Snøhvit vil være et velegnet virkemiddel for å redusere utvinningstakten, noe Regjeringen har som målsetting.

Regjeringen går også inn for full stans i letingen etter olje og gass i Barentshavet, fordi hensynet til miljø må gå foran olje- og gassvirksomheten (NRK Troms 15. oktober 1997). Det er i dag ingen produksjon av olje eller gass i Barentshavet. Snøhvit vil dermed bli oljeselskapenes definitive gjennombrudd i Barentshavet. Statoil skriver på side 43: "Snøhvit-prosjektet antas også å ville øke interessen for å utnytte petroleumsinteressene i nordområdene". Dette virker diametralt motsatt av å redusere utvinningstakten.

Snøhvit sett i lys av et ønske om å øke utnyttelsen av fossile ressurser
Ut ifra et ønsket om å øke utnyttelsen av fossile ressurser på norsk kontinentalsokkel bør ny tilgang ut ifra en miljø- og ressursbetraktning lokaliseres gjennom (prioritert rekkefølge):

  • Økt ressurseffektivitet i eksisterende produksjon og transport
  • Økt utnyttelsesgrad av reservene i felt i produksjon
  • Prosjekter i tilknytning til eksisterende innretninger
  • Prosjekter i utbygde områder
  • Prosjekter i ikke åpnede områder
  • Prosjekter i sårbare områder
  • Prosjekter i spesielt sårbare områder

Betydelig menger gass blir i dag brent i gassturbiner offshore med meget lav effektivitet og bidrar til en vesentlig andel av de norske CO2-utslippene. I 1996 var forbruket mer en 10 TWh og forventes å stige til 14 TWh i år 2002/03.

Petroleumsvirksomhetens bidrag til de norske CO2-utslippene har økt fra 14% i 1990 til omlag 23% i 1997. I 2002 vil utslippene fra petroleumsvirksomheten være dobbelt så høye som i 1990. Det finnes en rekke tiltak for å bedre ressursutnyttelsen og redusere utslippene.

Forurensning er ressurser på avveie. Å frigjøre disse ressursene bør derfor ha førsteprioritet fremfor å øke produksjonskapasiteten med nye utbygginger.

I 1997 ble 22,6 milliarder Sm3 gass injisert på norsk sokkel, det tilsvarer hele 53,42% av den samlede mengden gass som ble eksportert. Volumet forventes å øke til 30 – 35 milliarder Sm3 I 2002.

Årsaken er primært at gass blir injisert som trykkstøtte for å produsere olje, men felt injiserte også på grunn av manglende transportløsning for gassen– enten fysisk i form av manglende rør eller på grunn av at man ikke fikk allokert et ønsket volum.

Isteden for å injisere gass for produksjon av olje er det også mulig å produsere hydrogen og CO2, hvor CO2 deretter benyttes som ”drivgass” i reservoaret. Hydrogenet kan deretter anvendes til en rekke andre energiformål.

I varme perioder av året er den norske gasseksporten vesentlig lavere enn på vinteren, slik at det er ledig kapasitet, og det finnes en rekke felt som kan levere betydelig mer gass enn de produserer – dette vil være tilfelle selv om den norske eksporten øker vesentlig.

I sum betyr at det finnes en rekke kilder til gass som bør utnyttes fremfor å sette iverksette nye utbygginger. Tiltak rettet mot oljeformål vil også kunne øke denne produksjonen betydelig.

Hvis man likevel ønsker å iverksette nye utbygginger bør disse lokaliseres i den rekkefølge som vist tidligere. For å utnytte eksisterende ressurser best mulig bør ny produksjon lokaliseres i tilknytning til – eller nærhet av – eksisterende infrastruktur. Disse befinner seg naturlig nok også i regioner med noe industriell aktivitet, i motsetning til mer ”uberørte” områder.

Barentshavet er på mange måter Europas siste villmark og har en rekke kvaliteter som gjør at det er her man sist ønsker petroleumsaktivitet. På grunn av at området ligger langt ifra eksisterende og kjente produksjonsprovinser og har en høy økonomisk risikofaktor, har man imidlertid etablert særskilte ordninger og spesielt gunstige vilkår for petroleumsaktiviteten.

Å gi spesielt gunstige økonomiske vilkår for petroleumsvirksomhet i det mest sårbare området, fremfor å utnytte eksisterende ressurser bedre, kan ikke sies å være forsvarlig ressurspolitikk.

Denne gjennomgangen har vist at et eventuelt ønske om å øke utnyttelsen av fossile ressurser fra norsk sokkel vil bli tilfredsstilt på en bedre, mer ressursoptimal og miljøvennlig måte ved alle alternativer fremfor produksjon i Barentshavet.

8. Samlet vurdering
Norge har et internasjonalt forvaltningsansvar for en rekke truede dyrearter, først og fremst sjøfugl, som befinner i miljøfølsomme områder. Her har vi har også et internasjonalt forvaltningsansvar for ett av verdens viktigste oppvekstområder for fisk.

Snøhvitfeltet er et viktig område for alkefugl og stormfugler. Både alkefuglene og stormfuglene er blant de fugler som blir hardest rammet ved et oljesøl. Havhesten har næringssøk i dette området om vinteren. Dataene fra AKUP-utredningen tyder på at dette er attraktive vinterområder for pelagiske sjøfugler som havhest, krykkje og alke.

I den nedenforstående figur vises konsekvensene for de mest aktuelle naturressurser ved et eventuelt oljeutslipp fra Snøhvit prosjektet.

[picture1]
Figuren viser at konsekvensene av Snøvitprosjektet vil kunne bli svært negative for viktige og sårbare naturressurser av internasjonal betydning. Grunnleggende miljøhensyn taler derfor for at man ikke kan tillate Snøhvit prosjektet.

Dette dokumentet har også vist at å avslå Snøhvitprosjektet er et velegnet virkemiddel for å redusere utvinningstakten på norsk sokkel, mens det ikke er et velegnet prosjekt for å øke utvinningsgraden ut ifra en miljø- og ressurspolitisk prioritering sammenlignet med alternativene.

Referanser

Anker-Nilsen, T., Bakken, V. & Strann, K.-B. 1988: ”Konsekvensanalyse olje/sjøfugl ved petroleumsvirksomhet i Barentshavet sør for 74º30’N” AKUP-prosjekt 05-05, Direktoratet for Naturforvaltning Viltrapport 46. Trondheim 1988.

Børresen, J.A. mfl. 1988: ”Åpning av Barentshavet Syd, Troms II, Troms III og sydlig del av Finnmark Vest for petroleumsvirksomhet. Konsekvensutredning” Olje og Energidepartementet Oslo, juni 1988.

Heggberget, T.M & Moseid, K.-E. 1992: ”Oter og olje. Oterforekomst og konsekvensprognose i influensområdet for midt-norsk sokkel” NINA Oppdragsmelding 175:1-31.

Heinrich, R., A. Freiwald, & Shipboard Party 1997. The Lophelia reef on Sula ridge, mid-Norwegian shelf. – Cruise report No 228/97, Bremerhaven, 12 pp.

Lane, P.A. 1985: ”Ecological risk analysis in regard to offshore oil development at Hibernia. Two examples: a) Risk analysis of Murre populations, B) Direct an indirect effects at the ecosystem level. – Rep., Environ. Canada, 28 pp. + 4 App.

MILJØSOK 1996: "Oljeindustrien tar ansvar". Rapport fra MILJØSOK Styringsgruppen, 13. desember 1996.

Mortensen, Pål Buhl, 1998: Norske dypvannskorallrev, Lophelia pertusa.

Statoil & Hydro 1998: ”SNØHVIT, Melding med forslag til utredningsprogram”

Stortingsmelding nr 40 (1988-89): ”Åpning av Barentshavet Syd for letevirksomhet”

Cato Buch