Kommentar:

Det er tidlig søndag morgen i New York, og jeg er ikke i stand til å ytre annet enn et lettere forvirret – høh?? Jeg blir imidlertid raskt på bølgelengde med situasjonen, og etter å ha helt ned et par kopper kaffe, benker jeg meg foran hotellets nettfasiliteter.

Her kobler jeg meg opp på web-utgaven av Bergens Tidende for 8. oktober, og kan konstatere at Olje- og energiminister Olav Akselsen er «forundra over at miljøorganisasjonane opptrer som juridiske byrå og gjer gasskraftsaka til eit spørsmål om jus». Her er man ifølge ministeren på villspor, for «gasskraftssaka er ikkje jus».

Dette er ikke nye toner. Også i vinter hevdet Akselsen at saken «har aldri dreid seg om jus, men om politikk» (VG 3. mars 2000). Hans budskap er at miljøbevegelsen bør finne seg noe annet å gjøre enn å rettsliggjøre gasskraftssaken. Og ikke bare det: Akselsen er «fortvila» over den norske gasskraftdebatten, eller rettere sagt de norske gasskraftmotstanderne, som for lengst burde ha innsett at de tar feil: «Det er berre i Noreg vi har denne merkelige diskusjonen om gasskraft for over alt i utlandet meiner ein at dette er den reinasta krafta som finst. Er det då rart at de rister på hovudet av oss?»

Akselsens juridiske kronargumentet er at «heile forureininglova er basert på skjønn». Selv om SFT har lagt seg «på eit krav om 90 prosent rensing av CO2-utsleppa», kunne etaten «like godt ha ‘landa’ på 50 prosent», sier han.

Verken Akselsen eller andre kan imidlertid ignorere det faktum at når SFT faktisk har «landa» på et krav om 90 prosent rensing, setter forurensningsloven relativt strenge vilkår for omgjøring og for hva et eventuelt senere lempingsvedtak kan gå ut på.

Minstevilkåret for lemping er ifølge Lovavdelingens uttalelse fra 6. mars 2000, at det må foreligge en relativt stor grad av faktisk sikkerhet for at de fordelene utbyggeren og andre vil oppleve som følge av lempingen, vil være «vesentlig større» enn de ulempene miljøet blir påført. Man kan dermed slå fast at jo mer CO2 det tillates at gasskraftverkene slipper ut, jo større ulemper vil miljøet isolert sett bli påført og jo vanskeligere blir det å hevde at lempingen er lovlig. I den forbindelse er det verdt å merke seg at Arbeiderpartiet i omgjøringssaken ikke har «landa» på de 50 prosentene rensing som Akselsen snakker om, men på 0 prosent. Naturkraft skal få slippe ut så mye CO2 som selskapet har bedt om, og hadde de bedt om mer hadde de sikkert fått lov til det også.

Akselsen kan nok ha rett i at utlandet rister på hodet, men ikke nødvendigvis av de grunnene han antyder. I Dagbladet 24. oktober 2000 uttaler lederen for det europeiske miljøbyrået (EEA), Domingo Jiminez-Beltran, at han ikke kan se «at det er mulig å hevde at norske gasskraftverk vil føre til lavere utslipp av klimagasser totalt i Europa». Et slikt argument tar ifølge Jiminez-Beltran ikke hensyn til at så lenge gasskraft i overskuelig framtid vil være langt dyrere å produsere enn kullkraft, vil to norske gasskraftverk komme i tillegg til, og ikke i stedet for, annen kraftproduksjon.

Samtidig slår Jiminez-Beltran fast at dersom Naturkrafts to gasskraftverk bygges «vil Norge få en meget vanskelig oppgave med å nå forpliktelsene i Kyoto-avtalen» fordi dette vil gi en kraftig økning av Norges utslipp av klimagasser. Dette sier han om den kraften som han og alle andre europeere ifølge Akselsen ser på som den «reinaste som finst».

Med dette gir lederen for EEA norske gasskraftmotstandere rett i en av deres hovedinnvendinger mot Naturkrafts grasskraftkonsept. Gasskraftverkene vil ikke redusere de europeiske utslippene av CO2 slik det forutsettes i den omgjorte utslippstillatelsen, men øke disse utslippene. Dermed faller hele premissen for Arbeiderpartiets omgjøringsvedtak bort og faller denne premissen, faller også hele det faktiske grunnlaget for omgjøringsvedtaket. Da kan en ikke lenger hevde at vedtaket er gyldig.

Så lenge gasskraftssaken behandles i forvaltningen og Arbeiderpartiet sitter med regjeringsmakten vil imidlertid dette neppe gjøre nevneverdig inntrykk på de besluttende myndigheter. For dem vil politikken fortsatt være viktigere enn jussen, men jussen setter ikke desto mindre skranker for omgjøringsvedtakets innhold. Disse skrankene vil gjelde uansett hvem som sitter med regjeringsmakten. Forvaltningen kan naturligvis ikke se bort fra den politiske ledelsens ønske om å komme opp med en bestemt konklusjon, i dette tilfellet et frislipp av CO2-utslippene. Domstolene vil derimot neppe føle seg like bundet.

Det er dette Akselsen og hans kumpaner ikke ser ut til å forstå og som gjør at hans forundring over at miljøbevegelsen opptrer som «juridiske byrå» får en til å være fristet til å bruke injurierende karakteristikker om mannens intellekt. Grunnen til at Bellona og andre kjører fram jussen er så enkel som at man faktisk har en prosedabel sak.

Så, når det i Bergens Tidende hevdes at «Olje- og energiministeren slår hardt tilbake mot dei som påstår at regjeringa bryt norsk lov ved å omgjera tidlegare utsleppskrav når det gjeld CO2», er det ingen grunn til å la seg imponere av mannens slagkraft. Det er ikke den unge potente Cassius Clay som slår, men den overårige og overvektige Muhammed Ali …

Les mer:
Gasskraftsaka er ikkje jus, (Bergens Tidende 8. oktober 2000)
EUs miljøsjef knuser gass-argumentet, (Dagbladet 24. oktober 2000)