Anke av samtykke til Statoils leteboring i Barentshavet

 

Kommunal- og Regionaldepartementet
via/ Oljedirektoratet
Professor Olav Hanssens vei 10
P.b. 600, 4003 Stavanger

22/12-2000

Anke av samtykke til Statoils leteboring på brønn 7228/7-1S i Barentshavet

Vi viser til udatert (sendt 4.12.2000) brev fra dere til Statoil med ref: OD 00/2455 /KGD, hvor dere gir Statoil samtykke til leteboring på brønn 7228/7-1S. Vi viser også til Statoils søknad av 31.5.2000, og vår høringsuttalelse datert 10.07.2000.

Bellona anker med dette samtykke til leteboring på brønn 7228/7-1S.

 

Våre ankepunkter er:

  • Brudd på Stortingets forutsetninger om lik risiko
  • Mangelfulle utredninger
  • Kort saksbehandlingstid, høringsfrist og hemmeligholdelse av vedtak

Stortingsmelding nr. 40 “Åpning av Barentshavet Syd for letevirksomhet” kom 17. mars 1989. En betydelig del av meldingen var viet konsekvensutredningen for de miljømessige virkningene og mulig fare for forurensing ved boreaktivitet. Denne ble lagt fram av Olje- og Energidepartementet i juni 1988 og het “Åpning av Barentshavet Syd, Troms II, Troms III og sydlig del av Finnmark Vest for petroleumsvirksomhet. Konsekvensutredning”.

Statens Forurensingstilsyn, Direktoratet for Naturforvaltning og Norsk Polarinstitutt var sterkt kritiske til oljevirksomhet i Barentshavet. I sine høringsuttalelser til konsekvensutredningen skrev de: “Materialet fra grunnlagsrapportene er ubalansert og til dels feilaktig framstilt i sammenfatningsrapporten, samt at den er oppstykket og usammenhengende og mangler en samlet vurdering”. De mente videre at et hovedtrekk ved rapporten er at den demper inntrykket av at oljevirksomheten kan medføre skade for miljøet.

Det første man må undersøke er hvorvidt prosjektet er akseptabelt ut ifra grunnleggende miljøhensyn. Det vil si konsekvenser for naturressursene sjøfugl, fisk, sjøpattedyr, bunnfauna osv. Dernest hvor vidt prosjektet er velegnet for å dempe eller øke utvinningen av fossile ressurser på norsk sokkel.

Barentshavet er et av verdens viktigste sjøfuglområder. Et oljeutslipp vil kunne få dramatiske konsekvenser for en rekke arter Norge har et internasjonalt forvaltningsansvar for.

Ankepunkt 1: Stortingets forutsetninger

I følge Stortingsmelding om norsk oljevern (nr. 49, 1988-89) skal risiko i forbindelse med akutte utslipp i Barentshavet ikke være høyere enn for øvrige deler av norsk sokkel. OD har definert risiko som sannsynlighet × konsekvenser. Det betyr at jo større konsekvensene blir, desto mindre må sannsynligheten være for at risikoen skal bli den samme som resten av sokkelen. Siden miljøet i Barentshavet er mye mer sårbart, og konsekvensene ved et akutt utslipp blir så mye mer alvorlig, må Statoil og myndighetene innse at det ikke lar seg gjøre å ha lik risiko i Barentshavet som i Nordsjøen med dagens teknologi. I Stortingsmeldingen står det også at “Beredskapens omfang skal stå i forhold til miljøets følsomhet” (innledningen, avsn. 3.1).

Oljevern

Ved all lete- og produksjonsvirksomhet i forhold til petroleumsprodukter finnes det en mulighet for at det oppstår et akutt utslipp. Det blir laget beregninger for hvor stor sannsynlighet som finnes for et slikt utslipp, noe som blir brukt til fordel for utbyggingen.

Selv i perioder med lys hele døgnet er siktforholdene begrenset p.g.a. stor sannsynlighet for tåke og tett nedbør. For eksempel er det på Bjørnøya i gjennomsnitt kun 5 klare dager i løpet av året.

Boring med dårlige lysforhold og mye nedbør ødelegger sjansene for vellykkede oljevernaksjoner. I Fylkesplan for Finnmark 1996-99, punkt 6.5.5.6 “Næringsliv basert på ikke fornybare naturressurser” heter det blant annet: “I forbindelse med eventuelle oljeutslipp er hovedspørsmålet om oljevernberedskapen i Barentshavet og utenfor Finnmarkskysten kan bli god nok på grunn av de ekstreme klimatiske faktorene (vind, bølgehøyde, strømforhold, mørketid, isforhold) og områdets sårbare økologi”.

Namsrettens avgjørelse, 1994
I 1994 saksøkte Bellona Statoil i forbindelse med deres leteboring med Ross Rigg på blokk 7128/4-1. Ross Rigg heter i dag Transocean Artic, og er den samme som Statoil skal bruke.

I Namsrettens kjennelse sier de: “Namsretten finner det ikke tvilsomt at effektiviteten av oljevernberedskapen er redusert i Barentshavet p.g.a. de spesielle klimatiske forhold vinterstid.”. Med bakgrunn i Stortingsmelding nr. 40, og ODs definisjon av Risiko (se kap. ovenfor), AKUP-utredningene i forkant av åpningen av Barentshavet Sør og kommentarene fra Namsretten, kan Bellona ikke se at Stortingets forutsetninger ved åpningen av Barentshavet Sør for letevirksomhet er oppfylt.

I Namsrettens kjennelse skriver de også: “Namsretten må dermed gi Bellona sin tilslutning til at Stortingets uttalelser ikke bare er av politisk, men også av rettslig relevans ved vurdering av gyldigheten av utslippstillatelsen og samtykket til leteboringen.” Dette betyr at forvaltningen må vise at Stortingets forutsetninger er oppfylt. Med dette mener Bellona at det må vises at oljevernet er mer effektiv i Barentshavet for å kompensere den økte risikoen.

I uttalelse fra SFT, 19.07.00 heter det: “På beredskapssektoren har det skjedd lite utviklingsmessig som har bedret effektiviteten av det mekaniske oljevernutstyret etter at Barentshavet Syd ble åpnet”

Konklusjon om samtykket er i tråd med Stortingets forutsetninger
I følge Stortingsmelding om norsk oljevern (nr. 49, 1988-89) skal risiko i forbindelse med akutte utslipp i Barentshavet ikke være høyere enn for øvrige deler av norsk sokkel. OD har definert risiko som sannsynlighet × konsekvenser. Vår gjennomgang av oljevernet i klagen og i høringsuttalelsen, samt kommentarer fra Namsretten i Stavanger viser at Stortingets forutsetninger da Barentshavet ble åpnet for letevirksomhet ikke er oppfylt. Til tross for at det er et annerkjent faktum at konsekvensene ved et utslipp vil være store i Barentshavet, er det ikke vist at sannsynligheten er mindre eller beredskapen bedre.

 

Ankepunkt 2: Mangelfulle utredninger

Om mangelfulle utredninger i forbindelse med Beredskapsplanen viser vi til ankepunkt 1, og konklusjonen vedrørende mangelfulle utredninger.

Når man åpner et område for leteboring er det fordi man ønsker å finne drivverdige forekomster av olje og gass. Gjøres det et slikt funn, vil det bli et enormt press for å få startet produksjon. I letefasen er det mulig å legge tidsbegrensninger på aktiviteten. Hvis det blir produksjon i området vil det ikke bli mulig å opprettholde slike tidsrestriksjoner. Dette er det tekniske, sikkerhetsmessige og ikke minst økonomiske årsaker til. Slike begrensninger finnes også for Barentshavet.

Når det legges hundrevis av millioner kroner inn i letingen, er det en selvfølge at målet er å gjøre funn slik at det kan startes utvinning. Både oljeselskapene og staten forventer å få avkastning på kapitalen som puttes inn.

Det er ingen tvil om at miljøkonsekvensene ved drift er langt større enn ved leteboring. De kontinuerlige utslippene er mye større og strekker seg over flere ti-år. Risikoen for små og store akuttutslipp av olje er større, og i tillegg kommer en betydelig transportvirksomhet.

Konsekvensutredningene som lages i forkant av eventuell åpning tar kun for seg konsekvensene ved letevirksomheten. Det heter seg fra statens side at dersom det blir snakk om oljeutvinning, skal det lages nye konsekvensanalyser før feltet vedtas utbygd. Den andre runden i konsekvensutredningene har i realiteten ingen verdi. Man investerer ikke masse penger i et prosjekt, for så seinere å vurdere på nytt om man skal ta ut avkastningen på pengene. Vurderingen av hvorvidt produksjon er ønskelig eller ikke, må man gjøre før man begynner å bruke penger på leteboringer. Finner man et drivverdig oljefunn, er det vanskelig for Stortinget å si nei til utbygging.

 

Miljørisikoanalysen

Slik Bellona ser det har et selskap to muligheter /utgangspunkt for å lage en miljørisikoanalyse:

 

    1. De kan ta utgangspunkt i de faktiske fysiske forhold med hensyn på sårbarhet og oljevernets effektivitet, og måle dette opp mot akseptkriteriene
    2. De kan ta utgangspunkt i akseptkriteriene og ønske seg en hypotetisk oljevernberedskap.

Det er klart hvilket utgangspunkt Statoil og NoBaLes har brukt. De har en boring som de skal utføre, og har så laget en hypotetisk oljevernberedskap slik at boringen tilfredstiller akseptkriteriene. Statoil har ikke mulighet til å klare effektivitetskravet de har satt seg.

 

Sjøfugl

Konsekvensanalyse olje/sjøfugl ved petroleumsvirksomhet i Barentshavet sør for 74o73’N, kom fra Direktoratet for Naturforvaltning i august 1988. Rapporten var den første konsekvensanalyse olje/sjøfugl for norske sokkelområder som i hovedsak var basert på data innsamlet spesielt for en slik utredning. Rapporten står helt sentralt i de fleste senere arbeider omhandlende sjøfugl i Barentshavet. Følgende hovedkonklusjon fremheves spesielt: “Uansett hvilke delområde eller sesong den planlagte virksomheten blir lagt til så vil svært mange bestander av internasjonal verneverdi stå i fare for å bli meget hardt rammet ved oljesøl. Bestander med pelagisk tilknytning står her i fremste rekke. Flere av disse bestandene er allerede sterkt belastet av andre årsaker, og er i alvorlig tilbakegang. Særlig kritisk er situasjonen for lomvi. Bestander av denne arten kan bli ytterligere desimert som følge av enhver situasjon med omfattende oljesøl”.

Svært små, men lagt hyppigere enn akutte oljesøl kan også forekomme. Slike utslipp, som ofte unngår registrering, representerer imidlertid en kronisk oljeforurensning til havs. Dette kan være en like stor belastning for sjøfuglbestandene som de større, men sjeldnere oljesøl (bl.a. Lane 1985)

Beskrivelsen av sjøfugl i influensområdet er basert på tilgjengelig informasjon. Det er blitt fremhevet, bl.a. av Strand-93 “konsekvensanalyse olje/sjøfugl, åpning av midtnorsk sokkel”, at datagrunnlaget for fugl i åpent hav er mangelfullt. Dette gjelder også for det aktuelle området som lå inne i utredningsområdet for midtnorsk sokkel. Strand fremhever at det er spesielt for ande-, måke- og noen bestander av alkefugl at datagrunnlaget er dårlig.

 

Konklusjon vedrørende mangelfulle utredninger

Oljevernberedskapens effektivitet defineres som en prosentvis reduksjon av oljemengden på overflaten i forhold til hva tilfellet ville vært dersom bekjempelsen ikke var foretatt. Man regner med at om sommeren er effektiviteten 69 prosent, om vinteren 34 prosent, og 51 prosent på våren og høsten. Dette er svært høye anslag i forhold til at man ikke kan regne med å få opp mer enn 50 prosent av oljen under optimale forhold. Det er villedende å bruke gjennomsnittstall for effekten av oljevernutstyret, fordi vi kan risikere at oljevernberedskapen overhodet ikke fungerer dersom det er dårlig vær. SFT skriver i sin høringsuttalelse at selskapene har vurdert beredskapen for optimistisk. Resultatet av en slik bemerkning kan kun føre til at beredskapsplanen sendes i retur, og at det lages en ny som baserer seg på realistiske prognoser.

Sett i forhold til områdets sårbarhet, faginstansenes kommentarer ved åpning av Barentshavet, og usikkerheten i tallmaterialet, finner Bellona det uansvarlig å komme til den konklusjon at dette er miljømessig forsvarlig.

 

Ankepunkt 3: Kort saksbehandlingstid og høringsfrist

Leteboringen startet før Bellona fikk kjennskap til at samtykke var gitt. Dersom vi skulle hatt en reell klagerett hadde det vært naturlig at boringen ikke startet for en eventuell klagesak var ferdigbehandlet. Bellona ber om at regelverket gåes opp slik at slike situasjoner unngås i fremtiden.

 

Konklusjon

Med tanke på alvoret i denne saken, og områdets sårbarhet, finner Bellona det uansvarlig å ha en så kort saksbehandlingstid. Vår gjennomgang av oljevernet, samt kommentarer fra Namsretten i Stavanger viser at Stortingets forutsetninger da Barentshavet ble åpnet for letevirksomhet ikke er oppfylt. Det er ikke vist at oljevernet er så effektivt at det oppveier de konsekvenser som kan komme av et akutt oljeutslipp, jf s. 4.

Uansett hvilke områder av Barentshavet eller sesong den planlagte virksomheten blir lagt til, så vil svært mange sjøfuglbestander av internasjonal verneverdi stå i fare for å bli meget hardt rammet ved oljesøl. Bestander med pelagisk tilknytning står her i fremste rekke.

Barentshavet er på mange måter Europas siste villmark og har en rekke kvaliteter som gjør at det er her man sist ønsker petroleumsaktivitet. På grunn av at området ligger langt fra eksisterende produksjonsprovinser og har en høy økonomisk risikofaktor, har man imidlertid etablert særskilte ordninger og spesielt gunstige vilkår for petroleumsaktiviteten.

Å gi spesielt gunstige økonomiske vilkår for petroleumsvirksomhet i det mest sårbare området, fremfor å utnytte eksisterende ressurser bedre, kan ikke sies å være forsvarlig ressurspolitikk.

Bellona ber derfor Kommunal- og Regionaldepartementet om å omgjøre samtykket til leteboring på brønn 7228/7-1S.

____________________
Cato Buch