Kommentar:

9. mars 2000 overtok Stortinget som konsesjonsorgan for utslipp av klimagasser i Norge. Dette ble bekreftet 6. oktober da Miljøverndepartementet omgjorde Naturkrafts utslippstillatelser for gasskraftverkene på Vestlandet, og 29. november da SFT ga Industrikraft Midt-Norge utslippstillatelse for gasskraftverket på Skogn.

Vedtakene er ikke basert på forvaltningens faglige vurderinger av hvilke utslipp som kan forsvares i forhold til miljøets tålegrense og Norges internasjonale forpliktelser, men på Stortingets vedtak 9. mars om at det ikke skal stilles krav om reduserte CO₂-utslipp og at det kan åpnes for tredjemannsløsninger for utslipp av NO_x. Med dette har Stortinget vingeklippet forurensningsmyndighetene når det gjelder utslipp av klimagasser.

Ny statsskikk?
Flere, deriblant Kåre Willoch i Aftenposten 4. desember og lederskribenten i Teknisk Ukeblad nr. 46:2000, har hevdet at det med dette er etablert en ny og uheldig statsskikk, fordi faglige vurderinger er tilsidesatt. De har utvilsomt et poeng. Gasskraftsaken er et eksempel på tvilsomt stortingsregjereri. Og skaper den presedens vil en stadig oftere oppleve at Stortinget fatter lite gjennomtenkte vedtak med store negative konsekvenser.

Gasskraftvedtaket kan ha lagt grunnlaget for en statsskikk som vi ennå bare ser konturene av. Det er f.eks. lite i veien for at Stortinget gjør et tilsvarende grep i rovdyrforvaltningen, og selv går inn for å overta denne.

Skal man tro merknadene i Dok. 8:92 (1999-2000) og Innst. S. nr. 113 (2000-2001), jf. også oppslag i Dagbladet 26. januar 2001, var det nettopp det Senterpartiet og Fremskrittspartiet gikk inn for i ulvesaken. Selv om stortingsflertallet her satte foten ned, er det ikke gitt at det vil gjøre det samme neste gang spørsmålet kommer opp. Man kan godt tenke seg at Stortinget pålegger Direktoratet for naturforvaltning å åpne for langt større felling av de fire store rovdyrene enn i dag fordi "veksten i rovdyrbestanden har tvunget mange sauebønder ut av næringen, og folk dessuten er redde for rovdyrene".

"Grunnlov og lov står over regjering og storting"
Det kan innvendes at et slikt vedtak ikke vil være basert på faglige vurderinger, og at det dessuten vil bryte med Norges folkerettslige forpliktelser. Så lenge det er et utbredt syn i mange kretser at Norge oppfyller disse forpliktelsene med "god margin", er det imidlertid ikke gitt at slike innvendinger vil vinne gehør. Det vil kreve enorm innsats fra de som eventuelt bestrider gyldigheten av et slikt vedtak, å få gjennomslag.

Det rettslige utgangspunktet er riktignok fortsatt det Johs. Andenæs har uttrykt på følgende måte (Statsforfatningen i Norge, 7. utg. 1994 s. 365):

"Selv om en avgjørelse er truffet av Kongen i statsråd, selv om den har et flertall i Stortinget bak seg, kan den underkjennes av hvilken som helst herredsrett. Grunnlov og lov står over regjering og storting, og domstolene har til oppgave å håndheve retten …".

Norske domstoler har imidlertid tradisjon for å være varsomme med å overprøve Stortingets vurderinger. Gasskraftsaken handler derfor om mer enn tolkningen av forurensningsloven og det faktiske grunnlaget for de vedtakene som er truffet. Saken handler også om hva som skal gjelde som norsk statsskikk i årene som kommer.