Ny leteboring i Barentshavet

For å utnytte eksisterende ressurser best mulig bør ny produksjon lokaliseres i tilknytning til – eller nærhet av – eksisterende infrastruktur. Disse befinner seg naturlig nok også i regioner med noe industriell aktivitet, i motsetning til mer “uberørte” områder.


På grunn av at Barentshavet ligger langt fra eksisterende produksjonsprovinser og har en høy økonomisk risikofaktor, har man etablert særskilte ordninger og spesielt gunstige vilkår for petroleumsaktiviteten. Å gi spesielt gunstige økonomiske vilkår for petroleumsvirksomhet i det mest sårbare området, fremfor å utnytte eksisterende ressurser bedre, kan ikke sies å være forsvarlig ressurspolitikk.


Vi vil nedenfor vurdere hvor vidt Barentshavprosjektet er velegnet ut ifra to motsatte forutsetninger: Et ønske om å redusere utvinningstakten versus et ønske om å øke utvinningen av fossile ressurser på norsk sokkel. Det vurderes ikke hvor vidt det ene hensynet er bedre enn det andre, men hvor vidt Barentshavprosjektet er velegnet til å tilfredsstille ønsket ut ifra en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.


Barentshavet sett i lys av et ønske om å redusere utnyttelsen av fossile ressurser

Det finnes en rekke virkemidler for å redusere utvinningstakten. De mest aktuelle vil være:

  • Å ikke åpne områder for petroleumsvirksomhet

  • Å stenge områder for petroleumsvirksomhet

  • Å ikke gi utvinningstillatelser

  • Å trekke tilbake utvinningstillatelser

  • Å begrense aktivitet i tid og rom

  • Å ikke tillate utbygginger

  • Å forskyve invisteringer utover i tid

  • Å innføre produksjonsbegrensninger


Å ikke åpne områder ble blant annet gjort ved vurderingen av en del nye områder på Midt-Norsk sokkel og i Skagerrak. Tidsbegrensninger i tid og rom er blant annet etablert i Barentshavet.


Utsettelse av nye felt har nylig blitt gjennomført for å dempe investeringene i norsk økonomi. Selskapene hadde heller ikke sterke motforestillinger mot dette på grunn av at det høye tempoet og presset i sektoren fordyrer prosjektene.


Norge har gjennomført produksjonsbegrensninger. Ut ifra et ønsket om å redusere utvinningstakten må dette sies å være på høy tid.


Produksjonsøkningen i Norge i perioden 1990 til 1994 tilsvarte for eksempel 35 prosent av den totale produksjonsveksten utenfor OPEC, mens veksten i Storbritannia var nesten like stor. Totalt var veksten i Nordsjøen bare 15 prosent lavere enn den totale veksten i hele OPEC. På denne måten undergraver Norge internasjonalt samarbeid for å begrense oljetilførselen, og mener implisitt at alle i OPEC som eksporterer mindre olje enn Norge – alle unntatt Saudi-Arabia – egentlig tar feil når de prøver å begrense tilbudet i verden.


Denne gjennomgangen har vist at å ikke tillate letevirksomhet i Barentshavet vil være et velegnet virkemiddel for å redusere utvinningstakten.


Barentshavet sett i lys av et ønske om å øke utnyttelsen av fossile ressurser

Ut ifra et ønsket om å øke utnyttelsen av fossile ressurser på norsk kontinentalsokkel bør ny tilgang ut ifra en miljø- og ressursbetraktning lokaliseres gjennom (prioritert rekkefølge):

  • Økt ressurseffektivitet i eksisterende produksjon og transport

  • Økt utnyttelsesgrad av reservene i felt i produksjon

  • Prosjekter i tilknytning til eksisterende innretninger

  • Prosjekter i utbygde områder

  • Prosjekter i ikke åpnede områder

  • Prosjekter i sårbare områder

  • Prosjekter i spesielt sårbare områder


Betydelig menger gass blir i dag brent i gassturbiner offshore med meget lav effektivitet og bidrar til en vesentlig andel av de norske CO2-utslippene. I 1996 var forbruket mer enn 10 TWh og forventes å stige til 14 TWh i år 2002/03.


Petroleumsvirksomhetens bidrag til de norske CO2-utslippene har økt fra 14% i 1990 til omlag 23% i 1997. I 2002 vil utslippene fra petroleumsvirksomheten være dobbelt så høye som i 1990. Det finnes en rekke tiltak for å bedre ressursutnyttelsen og redusere utslippene.


Forurensning er ressurser på avveie. Å frigjøre disse ressursene bør derfor ha førsteprioritet fremfor å øke produksjonskapasiteten med nye utbygginger.


I 1997 ble 22,6 milliarder Sm3 gass injisert på norsk sokkel, det tilsvarer hele 53,42% av den samlede mengden gass som ble eksportert. Volumet forventes å øke til 30 – 35 milliarder Sm3 I 2002.


Årsaken er primært at gass blir injisert som trykkstøtte for å produsere olje, men felt injiserte også på grunn av manglende transportløsning for gassen- enten fysisk i form av manglende rør eller på grunn av at man ikke fikk allokert et ønsket volum.


Isteden for å injisere gass for produksjon av olje er det mulig å produsere hydrogen og CO2, hvor CO2 deretter benyttes som “drivgass” i reservoaret. Hydrogenet kan deretter anvendes til en rekke andre energiformål.


I varme perioder av året er den norske gasseksporten vesentlig lavere enn på vinteren, slik at det er ledig kapasitet, og det finnes en rekke felt som kan levere betydelig mer gass enn de produserer – dette vil være tilfelle selv om den norske eksporten øker vesentlig.


I sum betyr at det finnes en rekke kilder til gass som bør utnyttes fremfor å iverksette nye utbygginger. Tiltak rettet mot oljeformål vil også kunne øke denne produksjonen betydelig.


Hvis man likevel ønsker å iverksette nye utbygginger bør disse lokaliseres i den rekkefølge som vist tidligere. For å utnytte eksisterende ressurser best mulig bør ny produksjon lokaliseres i tilknytning til – eller nærhet av – eksisterende infrastruktur. Disse befinner seg naturlig nok også i regioner med noe industriell aktivitet, i motsetning til mer “uberørte” områder.


Barentshavet er på mange måter Europas siste villmark og har en rekke kvaliteter som gjør at det er her man sist ønsker petroleumsaktivitet. På grunn av at området ligger langt fra eksisterende produksjonsprovinser og har en høy økonomisk risikofaktor, har man imidlertid etablert særskilte ordninger og spesielt gunstige vilkår for petroleumsaktiviteten.


Å gi spesielt gunstige økonomiske vilkår for petroleumsvirksomhet i det mest sårbare området, fremfor å utnytte eksisterende ressurser bedre, kan ikke sies å være forsvarlig ressurspolitikk. Denne gjennomgangen har vist at et eventuelt ønske om å øke utnyttelsen av fossile ressurser fra norsk sokkel vil bli tilfredsstilt på en bedre, mer ressursoptimal og miljøvennlig måte ved alle alternativer fremfor produksjon i Barentshavet.