Olje- og Energidepartementet
Pb 8148 Dep
0033 Oslo

Konsekvensutredning for Snøhvit LNG, kommentarer fra Bellona

Det vises til Olje- og energidepartementets (OED) brev av 9.4.01, tilhørende rapport » Snøhvit LNG konsekvensutredning» av 2.4.01, med forespørsel om merknader med frist til 9. juli 2001. Vi viser også til vår uttalelse til forslag til utredningsprogram, datert 8. juni.1998.

Vedlagt følger våre merknader

Med vennlig hilsen

Miljøstiftelsen Bellona

Cato Buch

Innledning og sammendrag
Statoil har på vegne av rettighetshaverne i Snøhvit-området utarbeidet en konsekvensutredning basert på utredningsprogram fastsatt 2.3.99. Konsekvensutredningen omfatter utbygging, produksjon og videreforedling av gass- og kondensatressursene i funnene Snøhvit, Askeladden og Albatross. Den valgte løsningen er basert på en havbunnsutbygging hvor brønnstrømmen transportes gjennom en 160 km lang rørledning til Melkøya ved Hammerfest for behandling i et LNG-anlegg.

Konsekvensutredningen begrenser seg til å omfatte gass- og kondensatressursene. Utbygging og produksjon av oljeressursene er ikke inkludert i utredningen. I følge konsekvensutredningen har Snøhvit oljeressurser på 70 mill Sm³ som foreløpig ikke er funnet lønnsom å utvinne.

Det er etter Bellonas vurdering en vesentlig mangel ved konsekvensutredningen at konsekvenser ved framtidig oljeutvinning ikke er inkludert. Operatøren konkluderer med at «oljeutvinning ikke vil være lønnsomt i denne fasen«. En fase II av Snøhvit-utbyggingen nevnes i konsekvensutredningen, men hva denne vil inneholde og når denne kan komme er ikke omtalt.

En framtidig oljeutvinning vil være dimensjonerende for både vilkår og beredskap knyttet til utbygging og produksjon fra feltet. Utbygging av infrastruktur i området, andre funn i området og den teknologiutvikling vi ser innen petroleumssektoren, tilsier at en oljeutvinning vil kunne la seg realisere få år etter oppstart av gassproduksjon. For å få en helhetlig vurdering av konsekvensene bør oljeutbygging vurderes sammen med en gass- og kondensatutbygging. På denne måten vil rettighetshavere og myndigheter kunne bidra til langsiktige løsninger ved utforming av vilkår og dimensjonering av beredskap.

CO2-utslippet fra LNG-anlegget vil øke de norske utslippene med ca 2.1.% i forhold til CO2-utslippene i 1999. Det planlagte LNG-anlegget vil slippe ut 900 000 tonn CO2 årlig, hvorav kraftvarmeverket bidrar til 860 000 tonn.

Det første man må undersøke er hvorvidt prosjektet er akseptabelt ut ifra grunnleggende miljøhensyn. Det vil si konsekvenser for naturressursene sjøfugl, fisk, sjøpattedyr, bunnfauna osv. Dernest hvor vidt prosjektet er velegnet for å dempe eller øke utvinningen av fossile ressurser på norsk sokkel.

Barentshavet er et av verdens viktigste sjøfuglområder. Havområdene utenfor Sørøya er et av verdens rikeste områder når det gjelder sjøfugl. Totalt finnes 26 arter med bestander av internasjonal verdi i havområdet, og ytterligere 8 arter med bestander av nasjonal verdi. Nord-vestsida av Sørøya er et meget rikt sjøfuglområde med flere fuglefjell mellom 10.000 og 100.000 hekkende individer. Et oljeutslipp vil kunne få dramatiske konsekvenser for en rekke arter Norge har et internasjonalt forvaltningsansvar for.

Petroleumsutvinning i Barentshavet
Petroleumsvirksomheten i det aktuelle området har hittil bare omfattet leteboring og det har ikke blitt foretatt en strategisk konsekvensutredning for området. Slik Bellona ser det vil vilkårene for og omfanget av utbygging og produksjon fra Snøhvit få prinsipiell betydning for videre utvikling av petroleumsaktiviteten i de nordlige områdene. Det er av den grunn viktig at konsekvensene belyses best mulig og at de foreliggende planene sees i et helhetlig og langsiktig perspektiv. Erfaringene fra Norskehavet og Nordsjøen kan ikke uten videre overføres til Barentshavet. Petroleumsproduksjon i Barentshavet gir nye utfordringer som for eksempel tøffe klimatiske forhold, mørketid, lang nedbrytingstid for olje og kjemikalier og lang gjenoppbyggingstid for arktisk flora og fauna etter skade.

Sist det ble foretatt en slik utredning var ved behandling av Stortingsmelding nr. 40 (1988-89) «Åpning av Barentshavet Syd for letevirksomhet». Utredningene omfattet bare leteaktivitet og Snøhvit-området var ikke inkludert i vurderingene. Stortingsmelding nr. 40 kom 17. mars 1989. [ Olje- og Energidepartementet. St.meld. nr. 40 (1988-89)] En betydelig del av meldingen var viet konsekvensutredningen for de miljømessige virkningene og mulig fare for forurensing ved boreaktivitet. Denne ble lagt fram av Olje- og Energidepartementet i juni 1988 og het «Åpning av Barentshavet Syd, Troms II, Troms III og sydlig del av Finnmark Vest for petroleumsvirksomhet. Konsekvensutredning«.

Statens Forurensingstilsyn, Direktoratet for Naturforvaltning og Norsk Polarinstitutt var sterkt kritiske til oljevirksomhet i Barentshavet. I sine høringsuttalelser til konsekvensutredningen skrev de: «Materialet fra grunnlagsrapportene er ubalansert og til dels feilaktig framstilt i sammenfatningsrapporten, samt at den er oppstykket og usammenhengende og mangler en samlet vurdering«. De mente videre at et hovedtrekk ved rapporten er at den demper inntrykket av at oljevirksomheten kan medføre skade for miljøet. Det er et behov for å foreta en større gjennomgang av konsekvensene av helårig petroleumsaktivitet i de nordlige områdene.

Barentshavet er et av verdens rikeste sjøfuglområder. Havområdene utenfor Sørøya er et av verdens rikeste områder når det gjelder sjøfugl. Totalt finnes 26 arter med bestander av internasjonal verdi i havområdet, og ytterligere 8 arter med bestander av nasjonal verdi. Nord-vestsida av Sørøya er et meget rikt sjøfuglområde med flere fuglefjell mellom 10.000 og 100.000 hekkende individer.

Generelt er kombinasjoner av mørketid, tåke, kulde, is og faren for ising faktorer som gjør at oljevernet har betydelige begrensninger og Barentshavet til et høyrisikoområde. Bellona er av den oppfatning at risikoen for å medføre omfattende miljøskader ved oljeboring her er større enn ved oljeproduksjon andre steder på norsk sokkel.

SFT skriver i sine kommenterer (brev til MD datert 20.06.01) skriver de: I St.meld. nr. 40 (1988-89), om åpning av Barentshavet Syd for letevirksomhet, ble det pekt på behovet for å etablere et helhetlig overvåkingsprogram som grunnlag for forvaltning av ressursene i området totalt sett. Noe slikt overvåkingsprogram er fremdeles ikke iverksatt for havområdene. Vi har heller ingen anerkjente metoder som kan brukes til å overvåke effekter på havmiljøet og gi tidlig varsling. Ut fra en føre var-holdning er det derfor ikke forsvarlig å gi nye tillatelser til industriaktiviteter eller utslipp av kjemikalier og olje i det miljøfølsomme Barentshavet på det nåværende tidspunkt.

Etter SFTs vurdering bør det gjennomføres en strategisk konsekvensutredning, utarbeides en samlet, økosystembasert forvaltningsplan og etableres et tilstrekkelig overvåkingsprogram for tidlig varsling av skader på miljøet, før det gis tillatelse til nye aktiviteter i Barentshavet. Dette bør senest gjøres før Snøhvit LNG settes i produksjon. En slik vurdering av behovet for en helhetlig utredning før videre petroleumsvirksomhet finner sted i Barentshavet støttes av Bellona.

Miljø- og ressursforvaltniske betraktninger
I dette kapittelet vil det bli vurdert hvor vidt Snøhvitprosjektet er velegnet ut ifra to motsatte forutsetninger: Et ønsket om å redusere utvinningstakten versus et ønsket om å øke utvinningen av fossile ressurser på norsk sokkel. Det vurderes ikke hvor vidt det ené hensynet er bedre enn det andre, men hvor vidt Snøhvitprosjektet er velegnet til å tilfredsstille ønsket ut ifra en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. [ Ref. tallmatrial dette kapittel: OD/OED]

Snøhvit sett i lys av et ønsket om å redusere utnyttelsen av fossile ressurser
Det finnes en rekke virkemidler for å redusere utvinningstakten. De mest aktuelle vil være:

• Å ikke åpne områder for petroleumsvirksomhet
• Å stenge områder for petroleumsvirksomhet
• Å ikke gi utvinningstillatelser
• Å trekke tilbake utvinningstillatelser
• Å begrense aktivitet i tid og rom
• Å ikke tillate utbygginger
• Å forskyve investeringer utover i tid
• Å innføre produksjonsbegrensninger

Å ikke åpne områder ble blant annet gjort ved vurderingen av en del nye områder på Midt-Norsk sokkel og i Skagerrak.

I 1995 trakk USAs president Bill Clinton tilbake letelisenser i sårbare områder – utenfor Alaska, North Carolina og Florida- og det ble utbetalt 1, 4 milliarder i erstatning for dette, samt varslet at han vil legge ned veto mot budsjettforslag som innebar letelisenser langs kysten til Arctic National Wildlife Refuge.

Tidsbegrensninger i tid og rom er som tidligere nevnt etablert for enkelte sårbare områder, og for Snøhvit.

Utsettelse av nye felt har nylig blitt gjennomført for å dempe investeringene i norsk økonomi. Selskapene hadde heller ikke sterke motforestillinger mot dette på grunn av at det høye tempoet og presset i sektoren fordyrer prosjektene.

Investeringene i Snøhvitprosjektet er beløper seg til 21,9 milliarder kroner og utgiftene i driftsfasen til 21,25 milliarder kroner. Ut ifra et ønsket om å dempe presset i sektoren og i øknomien taler dette for å ikke tillate Snøhvitutbyggingen nå.

Antall arbeidsplasser man får ut av de svært høye investeringene er også meget beskjedne. For LNG anlegget dreier det seg om kun 500 i anleggsfasen. Utbyggingen vil gi 100 i driftsfasen. Til sammenligning vil tilsvarende investeringer kunne gitt 2190 vindmøller med en samlet kapasitet på 3285 MW og med en produksjon på nærmere 10 TWh. Driftsutgiftene ville vært ubetydelige sammenlignet med Snøhvitprosjektet. Utgiftene ville hovedsaklig gått til vedlikehold og lønninger til svært mange flere lokale arbeidsplasser enn Snøhvit ville genere.

Norge har nylig sagt seg villige til å gjennomføre produksjonsbegrensninger. Ut ifra et ønsket om å redusere utvinningstakten må dette sies å være på høy tid. Produksjonsøkningen i Norge i perioden 1990 til 1994 tilsvarte for eksempel 35 prosent av den totale produksjonsveksten utenfor OPEC, mens veksten i Storbritannia var nesten like stor. Totalt var veksten i Nordsjøen bare 15 prosent lavere enn den totale veksten i hele OPEC. På denne måten undergraver Norge internasjonalt samarbeid for å begrense oljetilførselen, og mener implisitt at alle i OPEC som eksporterer mindre olje enn Norge – alle unntatt Saudi-Arabia – egentlig tar feil når de prøver å begrense tilbudet i verden – ettersom dette jo ikke skulle ha noen betydning.

Denne gjennomgangen har vist at å ikke tillate utbyggingen av Snøhvit vil være et velegnet virkemiddel for å redusere utvinningstakten, noe Regjeringen har som målsetting.

Regjeringen går også inn for full stans i letingen etter olje og gass i Barentshavet, fordi hensynet til miljø må gå foran olje- og gassvirksomheten (NRK Troms 15. oktober 1997). Det er i dag ingen produksjon av olje eller gass i Barentshavet. Snøhvit vil dermed bli oljeselskapenes definitive gjennombrudd i Barentshavet. Statoil skriver på side 43: «Snøhvit-prosjektet antas også å ville øke interessen for å utnytte petroleumsinteressene i nordområdene». Dette virker diametralt motsatt av å redusere utvinningstakten.

Snøhvit sett i lys av et ønske om å øke utnyttelsen av fossile ressurser
Ut ifra et ønsket om å øke utnyttelsen av fossile ressurser på norsk kontinentalsokkel bør ny tilgang ut ifra en miljø- og ressursbetraktning lokaliseres gjennom (prioritert rekkefølge):

• Økt ressurseffektivitet i eksisterende produksjon og transport

Økt utnyttelsesgrad av reservene i felt i produksjon Prosjekter i tilknytning til eksisterende innretninger Prosjekter i utbygde områder Prosjekter i ikke åpnede områder Prosjekter i sårbare områder Prosjekter i spesielt sårbare områder

Betydelig menger gass blir i dag brent i gassturbiner offshore med meget lav effektivitet og bidrar til en vesentlig andel av de norske CO2-utslippene. I 1996 var forbruket mer en 10 TWh og forventes å stige til 14 TWh i år 2002/03.

Petroleumsvirksomhetens bidrag til de norske CO2-utslippene har økt fra 14% i 1990 til omlag 23% i 1997. I 2002 vil utslippene fra petroleumsvirksomheten være dobbelt så høye som i 1990. Det finnes en rekke tiltak for å bedre ressursutnyttelsen og redusere utslippene.

Forurensning er ressurser på avveie. Å frigjøre disse ressursene bør derfor ha førsteprioritet fremfor å øke produksjonskapasiteten med nye utbygginger.

I 1997 ble 22,6 milliarder Sm3 gass injisert på norsk sokkel, det tilsvarer hele 53,42% av den samlede mengden gass som ble eksportert. Volumet forventes å øke til 30 – 35 milliarder Sm3 I 2002.

Årsaken er primært at gass blir injisert som trykkstøtte for å produsere olje, men felt injiserte også på grunn av manglende transportløsning for gassen- enten fysisk i form av manglende rør eller på grunn av at man ikke fikk allokert et ønsket volum.

Isteden for å injisere gass for produksjon av olje er det også mulig å produsere hydrogen og CO2, hvor CO2 deretter benyttes som «drivgass» i reservoaret. Hydrogenet kan deretter anvendes til en rekke andre energiformål.

I varme perioder av året er den norske gasseksporten vesentlig lavere enn på vinteren, slik at det er ledig kapasitet, og det finnes en rekke felt som kan levere betydelig mer gass enn de produserer – dette vil være tilfelle selv om den norske eksporten øker vesentlig.

I sum betyr at det finnes en rekke kilder til gass som bør utnyttes fremfor å sette iverksette nye utbygginger. Tiltak rettet mot oljeformål vil også kunne øke denne produksjonen betydelig.

Hvis man likevel ønsker å iverksette nye utbygginger bør disse lokaliseres i den rekkefølge som vist tidligere. For å utnytte eksisterende ressurser best mulig bør ny produksjon lokaliseres i tilknytning til – eller nærhet av – eksisterende infrastruktur. Disse befinner seg naturlig nok også i regioner med noe industriell aktivitet, i motsetning til mer «uberørte» områder.

Barentshavet er på mange måter Europas siste villmark og har en rekke kvaliteter som gjør at det er her man sist ønsker petroleumsaktivitet. På grunn av at området ligger langt ifra eksisterende og kjente produksjonsprovinser og har en høy økonomisk risikofaktor, har man imidlertid etablert særskilte ordninger og spesielt gunstige vilkår for petroleumsaktiviteten.

Å gi spesielt gunstige økonomiske vilkår for petroleumsvirksomhet i det mest sårbare området, fremfor å utnytte eksisterende ressurser bedre, kan ikke sies å være forsvarlig ressurspolitikk.

Denne gjennomgangen har vist at et eventuelt ønske om å øke utnyttelsen av fossile ressurser fra norsk sokkel vil bli tilfredsstilt på en bedre, mer ressursoptimal og miljøvennlig måte ved alle alternativer fremfor produksjon i Barentshavet.

Samlet vurdering
Norge har et internasjonalt forvaltningsansvar for en rekke truede dyrearter, først og fremst sjøfugl, som befinner i miljøfølsomme områder. Her har vi har også et internasjonalt forvaltningsansvar for ett av verdens viktigste oppvekstområder for fisk.

Utredningene omfatter ikke en eventuell produksjon av olje på Snøhvitfeltet. Dette kan bli en realitet i fremtiden, og må vurderes sammen med dette prosjektet. Bellona har derfor også gjort en vurdering av konsekvensene av et oljesøl. Snøhvitfeltet er et viktig område for alkefugl og stormfugler. Både alkefuglene og stormfuglene er blant de fugler som blir hardest rammet ved et oljesøl. Havhesten har næringssøk i dette området om vinteren. Dataene fra AKUP-utredningen tyder på at dette er attraktive vinterområder for pelagiske sjøfugler som havhest, krykkje og alke.

Figuren viser at konsekvensene av Snøhvitprosjektet vil kunne bli svært negative for viktige og sårbare naturressurser av internasjonal betydning. Grunnleggende miljøhensyn taler derfor for at man ikke kan tillate Snøhvit prosjektet.

Dette dokumentet har også vist at å avslå Snøhvitprosjektet er et velegnet virkemiddel for å redusere utvinningstakten på norsk sokkel, mens det ikke er et velegnet prosjekt for å øke utvinningsgraden ut ifra en miljø- og ressurspolitisk prioritering sammenlignet med alternativene.

Etter en samlet vurdering av alle tilgjengelige data finner Bellona at Snøhvit prosjektet er uakseptabelt ut ifra grunnleggende miljøhensyn.