Snøhvit-prosjektet handler ikke bare om å utvinne gass fra Barentshavet. Statoil planlegger også å bygge et gasskraftverk på Melkøya utenfor Hammerfest, som vil slippe ut 860.000 CO2 i året. Statoil har varslet OED om at en vil søke om konsesjon for gasskraftverket etter energiloven. Selskapet vil imidlertid også måtte søke om utslippstillatelse etter forurensningsloven.

Rettslig utgangspunkt

Det er opplagt at Statoil også må ha utslippstillatelse for CO2-utslippene. I uttalelsen «Juridiske spørsmål vedrørende innst. S. nr. 122 (1999-2000)» som ble avgitt av Justisdepartementets Lovavdeling 6. mars 2000 heter det (s. 3):

«Lovavdelingen finner det … ikke tvilsomt at utslipp av CO2 – allfall i det omfang som det er eller blir søkt om fra gasskraftverk – må regnes som en forurensning som er konsesjonspliktig etter forurl. § 11, jf. §§ 6 og 7.»

CO2-utslippene fra gasskraftverket på Melkøya er riktignok noe mindre enn de omsøkte utslippene fra Naturkrafts gasskraftverk som Lovavdelingens uttalelse i første rekke var relatert til. Forskjellen er imidlertid ikke større (1.100.000 tonn mot 860.000 tonn pr. år), enn at også Snøhvit-kraftverket må ha utslippstillatelse for CO2.

Dette bekrefter SFT-direktør Håvard Holm i Dagbladet 11. oktober. — Det er åpenbart at man må ha tillatelse for å slippe ut 860.000 tonn CO2. Behandlingen vil måtte ta mange måneder, og det er ikke mulig … å forskuttere hva SFT vil konkludere med, sa Holm.

Et problem for samarbeidsregjeringen

Dersom man legger samarbeidsregjeringens politiske plattform til grunn, burde imidlertid SFTs konklusjon være klar. Her heter det (s. 18):

«Inntil det er etablert et system for omsettelige utslippskvoter i tråd med Kyoto-protokollen forutsettes det at ytterligere konsesjons- og utslippstillatelser kun gis til gasskraftanlegg basert på CO2-fri teknologi.»

Tar man dette på ordet, vil det ikke bli gitt utslippstillatelse for gasskraftverket på Melkøya med mindre Statoil tar i bruk CO2-fri teknologi. Det faktum at strømproduksjonen fra kraftverket ikke skal sendes ut på nettet, men brukes på stedet, bør ikke gjøre noen forskjell. CO2-utslippene blir som kjent ikke påvirket av hvor strømmen tas i bruk.

Om samarbeidspartienes forhandlere har forstått at gasskraftverket på Snøhvit må konsesjonsbehandles på vanlig måte, skal være usagt. Det er imidlertid lett å forstå at saken kan bli et problem for de tre partiene i samarbeidsregjeringen.

Lang saksbehandling

Mens partiene prøver å løse floken, vil imidlertid Statoil altså måtte søke om utslippstillatelse etter forurensningsloven. Som Holm påpeker vil behandlingen av en slik søknad ta tid.

Det tok eksempelvis SFT vel 13 måneder å behandle Naturkrafts søknader om utslippstillatelser for gasskraftverkene på Vestlandet (desember 1997-januar 1999), og ytterligere fem måneder for MD å behandle klagesaken. Senere ble det som kjent igangsatt en omgjøringssak, og den endelige avgjørelsen forelå først i juli 2001. Samlet saksbehandlingstid var dermed over tre og et halvt år, hvorav førstegangsbehandlingen tok vel 18 måneder.

Industrikraft søkte om utslippstillatelse for gasskraftverket på Skogn i desember 1999. Den endelige tillatelsen ble gitt av MD i oktober 2001. Til tross for MDs hyperraske klagebehandling, brukte forvaltningen med andre ord 22 måneder på saken.

Med mindre samarbeidsregjeringen skulle sørge for ekspressbehandling av Statoils utslippssøknad når den måtte foreligge, vil det dermed – etter at alle klager er behandlet – neppe foreligge en stadfestet utslippstillatelse for gasskraftverket før et godt stykke ut i 2003.

Dette kan gi en eventuell samarbeidsregjering et pusterom. Skulle de incitamentene man ønsker å gi for utvikling av CO2-fri teknologi vise seg å virke, vil det også bli interessant å se hva innholdet i utslippstillatelsen blir. Dersom teknologiutviklingen skyter fart, vil det nødvendigvis påvirke forurensningsmyndighetenes vurdering av hva som er best anvendelig teknologi for norske gasskraftverk.