I et brev til ESA datert 30. april, som har karakter av et støtteskriv til det svarbrevet som ble sendt til ESA 19. april, utvider Regjeringen i betydelig grad sin argumentasjon for at de særlige skattereglene for Snøhvit er omfattet av EØS-avtalens unntak for regionalstøtte.

Norges «ekstreme nordlige utkant»

Regjeringen holder riktignok fast ved sitt prinsipale standpunkt at skattereglene ikke er statsstøtte, men understreker samtidig at Finnmarks er preget av strenge klimatiske forhold; lav befolkningstetthet; ensidig næringsliv; og lokalisert i Norges «ekstreme nordlige utkant» [extreme northern periphery]. Regionen har et stort fraflyttingsproblem, og man antar derfor at Snøhvit vil ha «vital betydning for revitaliseringen av regionen».

Regjeringen har tidligere erkjent at de gunstige avskrivningsreglene som ligger i skatteregimet er helt nødvendige for å få prosjektet i gang, og slik sett virker det en smule merkelig at ikke den prinsipale argumentasjonen er kastet helt på sjøen. I stedet kunne man satset alt på å overbevise ESA om at Snøhvit fortjener all den statsstøtten hun kan få.

En slik strategi ville imidlertid inneholde en erkjennelse om at man har brutt EØS-avtalen ved ikke å forhåndsnotifisere ESA om statsstøtten. For den objektive iakttager må det også være fristende å spørre hvorfor Regjeringen i stedet for å utbetale pengene direkte med tilhørende notifikasjon til ESA, har valgt å kamuflere statsstøtten som generelle skatteregler. Dette har unektelig et preg av forsøk på omgåelse av notifikasjonsreglene, som ikke bør tale til Regjeringens fordel.

Finansielle implikasjoner

Regjeringen kommer også med et nytt argument: Ytterligere forsinkelser av prosjektet nå, vil ha betydelige finansielle implikasjoner for innehaverne av Snøhvit-lisensen, heter det.

Det vises til at disse har framholdt at forutsigbare finansielle rammebetingelser er av avgjørende betydning for om de vil gå videre med prosjektet eller ikke, og til at ESAs inngripen har skapt usikkerhet rundt dette. For å underbygge poenget nevnes at prosjektet alt har blitt utsatt flere ganger, og at en av kjøperne av Snøhvit-gassen, El Paso, i brev til Olje- og energidepartementet 5. april har uttalt at man vil finne andre gassleverandører dersom den siste fristen for å komme i gang, 31. mai, nok en gang blir utsatt.

Disse argumentene har imidlertid liten relevans for spørsmålet om Snøhvit-skatten går klar av statstøtteforbudet i EØS-avtalen eller ikke. Dette vil nødvendigivs måtte vurderes ut fra relevant rettspraksis i EU-domstolen og EFTA-domstolen og ESAs egne retningslinjer, og ikke ut fra lisenshavernes eventuelle usikre rammebetingelser.

Særlig må dette gjelde når disse selv – gjennom sitt press på myndighetene for å få disse til å forsere saksbehandlingen – har bidratt til at den situasjonen man nå befinner seg i. Det er dessuten sikker rett at den som inngår en kontrakt før forholdet til nasjonalt og internasjonalt regelverk er endelig avklart, tar en risiko som kan slå tilbake på en selv.

Hvor fruktbart det er for norske myndigheter nå å argumentere med viktigheten av forutsigbare rammebetingelser er også et åpent spørsmål. Dette fordi man selv – gjennom sin manglende notifikasjon til ESA og sitt forsøk på å kamuflere regionalstøtten som generelle skatteregler – i betydelig grad har bidratt til å gjøre rammebetingelsene mindre forutsigbare enn de kunne ha vært.

— Historien straffer

Det vil trolig i løpet av mai bli klart om det som anføres i Regjeringens støtteskriv vil gjøre inntrykk på ESA. Det er imidlertid verdt å merke seg at dette er oversendt 30. april, 11 dager etter den fristen ESA satte for Regjeringen til komme med et svar, og at det i det brevet som ble oversendt 19. april overhodet ikke er sagt noe om at man vil komme med ytterligere argumenter.

Da kan det være fristende å minne om daværende Sovjet-president Mikhail Gorbatsjov legendariske replikk til DDRs partisjef Erich Honecker høsten 1989. — Historien straffer den som kommer for sent, sa Gorbatsjov.

Det gjenstår å se om det også vil gjelde i Snøhvit-saken…