Snøhvitkonsesjon i strid med folkeretten

Statoil vil bygge gasskraftverk

Statoil har søkt om konsesjon for å bygge et gasskraftverk som vil slippe ut 860.000 tonn CO2. Dette tilsvarer utslipp fra 300.000 biler. Søknaden og den tilhørende konsekvensutredningen dekker ikke de krav som stilles for at konsesjon skal kunne gis. Dersom Statoil likevel får konsesjon vil det bryte med folkeretten.

Utslipp av CO2
En virkning av å gi konsesjon til Snøhvit Energianlegg, som vil bidra til en økning på 2 % av Norges CO2-utslipp, er at Norge vil kunne komme til å bryte forpliktelsene etter Kyoto-protokollen. Snøhvits 2 % vil ha stor innvirkning på Norges samlede utslipp og utgjør et vesentlig bidrag til at utslippene øker. Snøhvit vil derfor være sterkt medvirkende til Norges problematiske forhold til Kyoto og det forhold at Norge kan bli utsatt for protokollens sanksjonssystem. Kyoto-protokollen har ennå ikke trådt i kraft, men når utslippene fra gasskraftverket setter i gang vil protokollen være folkerettslig bindende.

Statoil vil kompensere for sine utslipp ved å kjøpe kvoter. NVE som konsesjonsmyndighet kan ikke basere seg på et kvotesystem det er usikkert om Norge får delta i, særlig ikke når vi i tillegg er forpliktet til å redusere nasjonalt. Å gi Snøhvit energikonsesjon uten ytterligere utredninger vil være direkte motstridende med denne konkrete og bindende folkerettslige forpliktelsen. Ved en eventuell konsesjonstildeling vil NVE bidra til å øke sannsynlighet for norsk brudd på en av de viktigste internasjonale miljøavtaler noensinne.

Tredjemannsløsninger
Statoil legger opp til at utslipp skal reduseres gjennom tredjemannsløsninger. Det betyr at Statoil kan slippe ut NOx i sitt gasskraftverk, mens de reduserer utslipp fra f.eks. en gassferge på Vestlandet. Det er generelt usikkert om tredjemannsløsninger vil føre til utslippsreduksjoner overhodet, bl.a. fordi løsningene trolig ofte vil omfatte sektorer der utslippene kunne ha blitt redusert uansett. Dermed vil de på sikt ikke gi noen positiv miljøeffekt ut over det som uansett kunne vært oppnådd. I konsekvensutredningen angis ingen tidsplan mht. de aktuelle tredjepartsløsningene og fremdriften i forhold til de forholdene som ikke er på plass. Det sies heller ikke noe om hvorvidt sjansene for å få i stand tredjepartsløsninger i dette tilfellet er realistiske. Dette er klare mangler ved utredningen.

Disse forholdene er med på å styrke inntrykket av at konsesjon ikke bør gis. Som anført ovenfor om Kyoto-protokollen, vil det ikke være i samsvar med ”allmenne interesser” etter energilovens § 1-2 å gi konsesjon til et anlegg som bidrar til å bryte Norges folkerettslige forpliktelser.