Kommentar:
Dagens Næringsliv meldte nylig at Statoils kostnadsoverslag for Snøhvit-utbyggingen, allerede før utbyggingen har kommet skikkelig i gang, har sprukket med tre milliarder kroner. Dette utgjør en økning på 7,5 % i forhold til de 40 milliardene utbyggingen opprinnelig var anslått å koste.
Formidabel bom
Statoil har blant annet bommet formidabelt når selskapet har beregnet hvor mye stål som vil gå med til landanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest. Ifølge DN vil dette medføre en ekstrakostnad på to milliarder kroner.
Som om ikke dette var nok, skal det nå være "klart" at diskusjonen mellom norske myndigheter og EFTAs overvåkingsorgan ESA om lovligheten av avskrivningsreglene for Snøhvit-prosjektet, har fordyret prosjektet med ytterligere en milliard.
Skal vi dømme ut fra Statoils reaksjoner synes "ståloverskridelsen" på to milliarder å være til å leve med. Derimot skal det ifølge GassMagasinet nr. 5:2002 ligge "mye bitterhet igjen i direktørsjiktet i Statoilkonsernet" etter at Bellona "satte demokratiet på harde prøver" ved å bringe avskrivningsreglene inn for ESA.
Feil adressat
Er bitterheten rettet mot Bellona har den imidlertid feil adressat. Organisasjonen har i Snøhvit-saken kun benyttet de rettigheter enhver norsk borger har. Dersom det er å sette demokratiet på harde prøver, står det i sannhet dårlig til med det norske demokratiet.
Er bitterheten derimot rettet internt, treffer den godt. For Statoils ekstrakostnader er 100 % selvpåførte. ESA krevde aldri at prosjektet skulle stanses i påvente av at skattespørsmålet ble avklart. Hadde ESA vendt tommelen ned ville resultatet kun vært at Statoil hadde mistet den skattefordelen som ligger i avskrivningsreglene.
Å utsette prosjektet var således helt og holdent Statoils egen beslutning. Det var ikke Bellona "som gjorde skattespørsmålet til et være eller ikke være for prosjektet", slik GassMagasinet hevder, men Statoil selv. Årsaken var at man ville presse gjennom en beslutning i ESA som ville bety at foretaket fikk beholde sin skattefordel.
Strategien var vellykket. Statoil fikk beholde skattefordelen, som ifølge ekspertene i Finansdepartementet er verdt drøye 250 millioner kroner. Men når man har svidd av én milliard for å tjene 250 millioner, spretter man neppe champagnekorkene. Et mer håpløst økonomisk resultat skal man trolig lete lenge etter, i alle fall på denne siden av den gamle Sovjetunionen.
Men der var om ikke annet champagnen billig