Statens Forurensningstilsyn
Postboks 8100 Dep,
0032 Oslo
Reference: 2002/1169-5 408/2003-003

Høringsuttalelse: Snøhvit LNG, utslippssøknad

Statoil søker om utslippstillatelse i forbindelse med Snøhvit LNG-anlegget på Melkøya utenfor Hammerfest. Nedenunder følger våre kommentarer til utslippssøknaden.

1. Generelle kommentarer
 
Utbyggingen av Snøhvitfeltene er den første utvinning av petroleum i det sydlige Barentshavet. Det arbeides for tiden med en konsekvensutredning som skal se på konsekvensene ved helårig petroleumsaktivitet i dette området. Denne konsekvensutredningen skal inngå som en del av en helhetlig forvaltningsplan for området. I arbeidet med denne konsekvensutredningen er det lagt strenge kriterier for blant annet utslipp til sjø.

I regjeringens tiltredelsesdokument, Sem-erklæringen, ble det poengtert at det ville bli satt strenge krav til rensing av CO₂ ved nye gasskraftanlegg.

Det er viktig at disse politiske føringene blir vektlagt når utslippssøknaden til Snøhvit LNG nå skal behandles.

2. Kommentarer til de enkelte punktene i søknaden.
 
Vi vil nedenunder behandle de enkelte punktene i søknaden.

2.1 Utslipp til sjø
 
2.1.1. Utslipp av hydraulikkvæske

Det søkes om å slippe ut følgende mengder hydraulikkvæske pr. år

År Utslipp i m³

pr. år
2005-2009 11
2010-2012 13
2013-2021 22

Hydraulikkvæske er av SFT betegnet som miljøfarlig. SFT påpekte i sin kommentar til konsekvensutredningen at

«SFT anser konsekvensutredningen for mangelfull mht

● Vurderinger av mulige effekter på miljøet som følge av utslipp av hydraulikkvæske til sjø fra brønnene i Barentshavet«

Bellona kan ikke se at det er gjort noen vurderinger av hydraulikkvæskers effekter på miljøet. Det er betenkelig at det ikke oppgis hva slags væske som skal benyttes på Snøhvit slik at høringsinstansene kan gjøre en selvstendig vurdering av de valgene som er tatt. Bellona er også kritiske til at det er valgt et åpent system fremfor et lukket. Så langt som over hodet mulig bør det tilstrebes bruk av lukkede systemer ved bruk av miljøfarlige kjemikalier.

Bellona finner det ganske typisk at det i konsekvensutredningen opereres med et maksimalt utslipp av hydraulikkvæske på opptil 700-1000 liter pr. år pr. brønn, mens det søkes om utslipp av mer enn 1600 liter pr. brønn pr. år. Dette er et vesentlig høyere forbruk enn hva som lå til grunn i konsekvensutredningen og Bellona mener at SFT må gjøre enn grundig vurdering av om det er behov for å gi en utslippstillatelse i den størrelsesorden det her søkes om.

2.1.2 Produsert vann

Det søkes om utslipp av 109 000 m³ pr. år med vann med et innehold av 550 m³ hydrokarboner, 55 m³ fenoler (alkylfenoler) og 750 m³ aktivert MDEA fra renseanlegget. Hydrokarbonene og fenolene stammer fra formasjonsvannet og vil i stor grad være løst i vannet. MDEA benyttes for å fjerne CO₂ fra brønngasstrømmen og er således et tilsatt kjemikalie.

I konsekvensutredningsprogrammet for Lofoten – Barentshavet (ULB) skal det legges til grunn et teknologiregime som er forankret i null utslipp til sjø. Null utslipp defineres som «null utslipp av produsert vann, samt borekaks og -slam fra boring, ved normal drift.» Det finnes ingen grunn for at det første og hittil eneste prosjektet i dette området skal dispensere fra dette.

Når det gjelder rensing av produsert vann finnes det en rekke lovende renseteknologier. Det største problemet med optimal rensing av produsert vann er de store vannvolumene dette normalt gjelder. På Snøhvitfeltet er det betydelig mindre mengder produsert vann enn fra mange eldre oljefelt andre steder på sokkelen. Det burde således være mulig å oppnå en høy rensegrad av løste organiske forbindelser, deriblant alkylfenoler. Et annet problem med rensing av produsert vann er at renseinstallasjonene ofte tar mye plass, dette kan være et problem på en plattform hvor det er begrenset med plass. Når det gjelder Snøhvit LNG skal vannet behandles på land slik at de samme plassproblemene ikke gjør seg gjeldende. Bellona mener derfor at det må installeres renseløsninger som renser det produserte vannet for olje og oppløste organiske komponenter, deriblant alkylfenoler, BTEX, PAH mm.

2.1.3 Kjemikalier / utslipp fra renseanlegget

Bellona er kritiske til det relativt store utslippet av aktivert metyldietanolamin (aMDEA) til sjø. Det søkes om et årlig utslipp på 750 kg pr. år (5 mg/l). Dette kjemikaliet er prioritert for substitusjon fordi det er tungt nedbrytbar. I følge søkeren finnes det et amin som er vesentlig mindre giftig og raskere nedbrytbart, men ulempen ved å benytte dette er at det krever mer varme. Det fremkommer ikke av søknaden hvor mye mer varme som er nødvendig for å substituere MDEA med diisopropanol amin (DIPA) slik at det er vanskelig for Bellona å gi en god vurdering av dette. Vi stiller allikevel spørsmål om hvorfor ikke overskuddsvarme fra energianlegget kan benyttes.

2.1.4 Utslipp av kjølevann

Det søkes om tillatelse til å slippe ut 43 000 m³ pr. time kjølevann fra oppstart, med en økning på 5 000 m³ pr. time etter 5- 7 år. Kjølevannet skal slippes ut på 30 meters dyp med en temperatur på 15^oC.

Bellona er engstelig for at utslipp av så store mengder vann med relativt sett høy temperatur kan få dramatiske konsekvenser for økologien omkring utslippspunktet. Utslippet vil påvirke temperaturen både på vannoverflaten og i vannmassene nær utslippet. En liten endring i vanntemperaturen kan f.eks. føre til at bakteriesammensetningen i området endrer seg, det kan føre til økt fare for algeoppblomstring mm. I følge Miljø- og ressursbeskrivelse av området Lofoten – Barentshavet er Sørøysundet et viktig oppholdssted for torskeyngel og sild 0-gruppe.

En liten økning i vanntemperaturen kan i verste fall føre til at fremmede organismer fra f. eks ballastvann som slippes ut, overlever og dermed introduseres i området med de konsekvenser det vil få for de lokale økosystemene.

Bellona mener det er stor usikkerhet hvilken effekt temperaturendringene vil ha og mener at SFT må pålegge bruk av diffusor for økt spredning av utslippene og dermed raskere omblanding med sjøvannet.

2.2 Utslipp til luft

2.2.1 Utslipp av NO_x

Årlig utslipp av NO_x er 740 tonn pr. år i fase 1 og 795 tonn pr. år i fase 2, hvorav gasskraftverket bidrar med hhv. 725 og 780 tonn pr. år. Det søkes om tillatelse til utslipp av eksos fra turbinene med et NO_x– innhold på 25 ppm ved normal drift.

Etter hva Bellona kjenner til, og som SFT vektlegger i sin kommentar til konsekvensutredningen for energianlegget, finnes det tilgjengelige teknologier som bringer utslippene ned i et nivå på ca. 5 ppm. Disse teknologiene omtales gjerne som SCR (Selective Catalytic Reduction) og SCONO_x (Selective Catalytic Oxidation of NO_x)

Etter rådsdirektiv 96/61 EF (IPPC- direktivet) skal utslippstillatelsen blant annet inneholde utslippsgrenser for forurensende stoffer. IPPC-direktivet oppstiller på samme måte som forurensningsloven et krav om at fastsettelsen av utslippskrav skal bygge på de beste tilgjengelige teknikker, jf. art. 9 pkt. 4. Det kan i dag ikke herske noen tvil om at det finnes teknologiske renseløsninger for NO_x som er vesentlig bedre enn hva det søkes om for Snøhvit LNG. At disse renseløsningene også er økonomisk og teknisk gjennomførbare vises ved at de er kommersielt tilgjengelige og i drift ved andre gasskraftverk. Fordi IPPC-direktivet er rettslig bindende gjennom EØS-avtalen og fordi det stiller strenge krav til konsesjonsbehandling av nye anlegg er det ikke adgang til å gi utslippstillatelse for NO_x som ligger over 5 ppm.

Forurensningsloven oppstiller en del formål og retningslinjer i §§ 1 og 2 som må vektlegges når forurensningsmyndigheten skal gi tillatelse etter § 11 til forurensende virksomhet. Disse retningslinjene vil være særlig aktuelle når det gis tillatelse til oppstart av ny virksomhet. Etter § 2 nr. 3 skal det bl.a. «….tas utgangspunkt i den teknologi som ut fra en samlet vurdering av nåværende og fremtidig bruk av miljøet og av økonomiske forhold, gir de beste resultater.» Dette betyr altså at forurensningsmyndigheten må se hen til de teknologier som er utviklet for rensing av NO_x for gasskraftverk.

Forskrift om behandling av tillatelser etter forurensningsloven (2002-04-16 nr. 362) (saksbehandlingsforskriften) er langt på vei identisk med IPPC-direktivet. Det er særlig forskriftens § 9 nr. 1 og 2 som kommer til anvendelse i denne saken. Disse bestemmelsene er hovedsakelig tilsvarende bestemmelsene i IPPC-direktivets artikkel 9 nr. 3 og 4. Det som er sagt ovenfor om disse bestemmelsene vil således også gjelde i forhold til saksbehandlingsforskriftens § 9 nr. 1 og 2.

Vedlegg II til saksbehandlingsforskriften definerer hva som menes med BAT. Denne definisjonen tilsvarer IPPC-direktivets artikkel 2 nr. 11 og skal derfor forstås på samme måte. Det som er sagt ovenfor om BAT blir derfor også gjeldende i forhold til saksbehandlingsforskriften.

Det blir derfor ikke riktig når Statoil i sin søknad tar utgangspunkt i at et rensekrav til NO_x kun tar utgangspunkt i Norges forpliktelser etter Gøteborgprotokollen. Forurensningsmyndigheten vil være bundet av både IPPC- direktivet og saksbehandlingsforskriften i tillegg til at de må se hen til de forpliktelsene som følger av Gøteborgprotokollen. Om kort tid vil også rådsdirektiv 01/81/EF, NEC-direktivet (National Emission Ceilings) bli bindene for Norge. Dette direktivet setter nasjonale grenseverdier for utslipp av SO₂, NO_x, NH₃, og VOC som skal oppfylles innen år 2010. Nivåene på grenseverdiene vil med all sannsynlighet ligge på et tilsvarende nivå som Gøteborgprotokollen, noe som må medføre en betydelig reduksjon i de nasjonale utslippene av NO_x de kommende år.

2.2.2 Tredjepartsløsninger for NO_x

Statoil fremhever i sin søknad at en mulig måte å redusere NO_x-utslipp på er gjennom tredjepartstiltak. Tedjepartstiltak går ut på at Statoil påtar seg å redusere utslippene i andre sektorer tilsvarende NO_x-utslippene på Snøhvit.

Når Statoil fremhever tredjepartsløsninger som en måte å redusere utslippene på er dette helt uriktig. Tredjepartsløsninger bidrar ikke til noen netto reduksjon av utslippene, men til å hindre en nasjonal økning som følge av utslippsøkningene på Snøhvit. Tredjepartstiltak bidrar således bare til oppretttholdelse av status quo.

Bruk av tredjepartsløsninger vil også være i strid med IPPC-direktivet. Det er bare dersom utslippsgrensene er strengere enn det som følger av BAT-prinsippet at det kan bli aktuelt med tredjepartstiltak. Denne tolkningen er i overensstemmelse med IPPC-direktivet.

Formålsbestemmelsen i artikkel 1 angir:

«Dette direktiv tager sigte paa integreret forebyggelse og bekaempelse af forurening fra de aktiviteter, der er omhandlet i bilag I.«

Gasskraftverk er angitt i bilag I som en av de relevante «kategorier af industrielle aktiviteter«, mens ferger og skip ikke omfattes. I direktivets artikkel 2 nr. 3 defineres anlegg som:

«en stationær teknisk enhed, hvor der gennemfoeres én eller flere af de aktiviteter, som er naevnt i bilag I, og enhver hermed direkte forbundet teknisk aktivitet, der teknisk er knyttet til de aktiviteter, der udfoeres paa denne lokalitet, og som kan have indvirkning paa emissioner og forurening.«

Definisjonen av BAT i artikkel 2 nr. 11 er også av interesse; «tilgaengelig» defineres som:

«udviklet i en maalestok, der medfoerer, at den paagaeldende teknik kan anvendes i den relevante industrisektor«

Det ligger her ingen åpning for å redusere i andre sektorer, som skip, dersom dette går på bekostning av de konkrete BAT-kravene. Dette underbygges ytterligere av direktivets system med sektorvise «BREF»-dokumenter, som utarbeides på basis av sektorinndelingen i direktivets bilag I, i regi av European IPPC Bureau for å veilede nasjonale myndigheter mht. hva som skal anses som BAT. Den integrerte beskyttelsen av naturelementene (jord, vann, luft) direktivet åpner, for strekker seg ikke til også å fellesbehandle ulike forurensningssektorer. En fellesbehandling av sektorer vil tvert i mot motvirke formålet om utvikling av BAT innenfor hver sektor for å få best mulig teknologi og dermed minst mulig forurensning fra den enkelte forurenser. Å skyve ansvaret over på en annen sektor, vil være et brudd på den konkrete forpliktelsen sektoren er pålagt gjennom direktivet, jf. dets bilag I.

I punkt 1 i direktivets fortale heter det også at forurensning skal forebygges, begrenses og fjernes «fortrinsvis ved kilden«.

Artiklene 4, 6, 8 og 12 underbygger også denne forståelsen, dessuten heter det i artikkel 18, 1 om grenseverdier for utslipp at de skal fastsettes for «de kategorier af anlaeg, der er naevnt i bilag I«. Tolkningen støttes også av bilaget til Kommisjonens beslutning av 31. Mai 1999.

Videre legger Lovavdelingens uttalelse av 15. mai 2000 og Miljøverndepartementets retningslinjer også til grunn at BAT-kravet må oppfylles i egen virksomhet. Det kan ytterligere vises til Hans Christian Bugge som skriver følgende om BAT:

«I «rendyrket» form er prinsippet uttrykk for en «kildeorientert» forurensningspolitikk. Utgangspunktet for de kravene som skal settes, er hva som er teknisk mulig for den aktuelle virksomheten.«

Denne korte gjennomgangen viser at utslippsgrensene basert på BAT etter gjeldende rett utvilsomt må fastlegges for selve gasskraftverket. Direktivet sperrer for å redusere NO_x-utslippene andre steder når dette fører til at BAT ikke blir anvendt på det konkrete anlegget. Muligheten for tredjepartstiltak vil bare være åpen når det stilles strengere krav enn det som følger av BAT.

2.2.3 Utslipp av CO₂
2.2.4
Årlig utslipp av CO₂ er 930 000 tonn pr. år i fase 1 og 980 000 tonn pr. år i fase 2, hvorav gasskraftverket bidrar med hhv. 870 000 og 920 000 tonn pr. år. Dette medfører en økning av Norges CO₂– utslipp med ca. 2 prosent.

I Sem-erklæringen heter det «Inntil det er etablert et system for omsettelige utslippskvoter i tråd med Kyoto-protokollen forutsettes det at ytterligere konsesjons- og utslippstillatelser kun gis til gasskraftanlegg basert på CO₂ – fri teknologi.«

I komiteens tilrådning i «Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om utbygging, anlegg og drift av Snøhvit LNG av 28. februar 2002» ba Stortinget Regjeringen «sørge for at Statoil og rettighetshaverne utarbeider en tidsatt plan for å utprøve CO₂– reduserende teknologier og at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en orientering om fremdriften, kostnadoverslag og hvordan et pilotanlegg kan finansieres – i forbindelse med fremleggelse av gassmeldingen.«

I St. meld. nr. 9 (2002-2003), gassmeldingen, baserer Regjeringen sitt svar på Statoils brev til Olje- og energidepartementet av 25.03.02 hvor de konkluderer med at Snøhvit ikke er «et tjenelig sted for et slikt demonstrasjonsanlegg. Det legges vekt på kompleksiteten av det samlede Snøhvitprosjektet, og på en vesentlig utsatt oppstart av demonstrasjonsanlegget ved lokalisering på Melkøya.«

Bellona mener allikevel at Stortingets intensjoner og Sem- erklæringen forplikter og at det må settes opp et fullskala gasskraftverk med CO₂-håndtering på Snøhvit. Regjeringen kan under ingen omstendigheter gå vekk løftene om at det skal bygges et pilotanlegg. Bellona mener imidlertid at å gå veien om et pilotanlegg vil fordyre hele prosessen mot et fullskala anlegg og at teknologien i dag har kommet langt nok til å bygge anlegget i full skala.

Bellona deler ikke Statoils argumenter om at Melkøya/Snøhvit er et uegnet sted for denne typen teknologiutvikling og utslippsreduserende tiltak, tvert imot er dette et utmerket sted å begynne med CO₂ reduserende tiltak. For det første finnes det allerede infrastruktur for å deponere CO₂ i eget reservoar. Dette finnes fordi CO₂ i naturgassen må separeres fra av hensyn til nedkjølingen til LNG. Den fraseparerte CO₂-gassen pumpes til nødvendig trykk og tørkes før transport i en 160 km lang rørledning til injeksjon i et eget reservoar. Fraseparerte CO₂ fra gasskraftverket kan koples til denne infrastrukturen. Statoil hevder at dette er mulig, men at det krever større anlegg og høyere kapasitet. Bellona mener derfor at anlegget må prosjekteres slik at CO₂ fra gasskraftverket kan deponeres sammen med annen CO₂. At Statoil velger å ikke dimensjonere anlegget for fremtidig CO₂-rensing av gasskraftverket viser at det ikke finnes vilje til å foreta denne typen rensing.

Et annet poeng er at dette er et nytt anlegg med de økonomiske og tekniske fordeler det har å implementere CO₂-fri teknologi med en gang. Statoil skriver i sin utslippssøknad at det er mulig å ettermontere renseanlegg for CO₂ og at det er delvis avsatt plass til dette på Melkøya. De hevder samtidig at ettermontering kan gi ekstrakostnader blant annet fordi varmt arbeide nær LNG anlegget kan nødvendiggjøre perioder med stans i anlegget. Ettermontering vil også som nevnt føre til at anlegget og rørledningen i forbindelse med deponeringen av gassen vil måtte bygges ut om dette ikke allerede gjøres nå.

Statoil mener at et renseanlegg på Melkøya vil måtte bestå av til dels fem renseanlegg fordi anlegget vil få fem separate eksoskilder. Bellona mener at det vil være mulig innenfor både økonomiske og tekniske rammer å samle de fem eksoskildene til én kilde for så å rense denne.

Bellona mener med bakgrunn i det ovennevnte at Statoil må pålegges CO₂-rensing av gasskraftverket på Melkøya. Det er også viktig at det blir benyttet uavhengige eksperter når utslippsvilkårene skal fastsettes slik at ikke all informasjon og vurderinger i saken utelukkende kommer fra søkeren selv.

2.3 Fjernvarme
2.4
Statoil har gjort rede for mulighetene for å tilby fjernvarme til Hammerfest. Leveranse av fjernvarme, unntatt driftskostnader og fortjeneste til leverandør, antas å ligge mellom 33 og 39 øre pr. kWh, avhengig av rammevilkår. I sin vurdering tar de utgangspunkt i at prisen på alternative energikilder i Hammerfest vil ligge i området 28- 60 øre pr. kWh. De sammenlikner også med fjernvarmeprisen i Oslo for perioden 1998 til 2001 som i dette tidsrommet var steget fra 31 til 47 øre pr. kWh.

Vi vil også benytte anledningen til å oppfordre til at fjernvarme også fritas for merverdiavgift i den grad elektrisitet er det i dette området. Fjernvarme må ikke ha dårligere konkurransevilkår en elektrisitet.

Den siste tiden har det vært en enorm økning i prisene på elektrisitet slik at det regnestykket som presenteres av Statoil ikke vil være representativt for dagens forhold. Bellona mener at i prosjekter av denne typen hvor det er et stort potensiale for utbygging av fjernvarme, må utbygger pålegges å levere fjernvarme.

2.4 Konklusjon

Som en oppsummering av den ovennevte diskusjonen kan Bellonas anbefalinger i forhold til utslippssøknaden oppsummeres i følgende punkter:

● Det må gjøres enn grundig vurdering av om det er behov for å gi en utslippstillatelse for hydraulikkvæske i den størrelsesorden det søkes om

● Det må installeres renseløsninger som renser produsert vannet for olje og oppløste organiske komponenter, deriblant alkylfenoler, BTEX, PAH mm.

● SFT må pålegge bruk av diffusor for økt spredning av kjølevannutslippene og dermed raskere omblanding med sjøvannet

● Det må installeres teknologi som får NO_x-utslippene ned i 5 ppm slik at de er i overensstemmelse med BAT kravet i IPPC- direktivet

● SFT kan ikke godta tredjepartsløsninger som et virkemiddel for NO_x-utslippene før Snøhvitanlegget har redusert utslippene til et nivå under 5 ppm

● Gasskraftverket på Snøhvit må bygges med CO₂– håndtering

● Snøhvitanlegget må pålegges å levere fjernvarme til Hammerfest

Med vennlig hilsen

Christine Karlsen