Bellona-konferansen 2003

Bellona-jurist Christine Karlsen gav publikum en innføringen i historien bak, og prosessene rundt, kampen om olje- og gassutvinning i Lofoten og Barentshavet. En prosess som ikke på noen måte har imponert i saksgang, faktagrunnlag eller utøvelse av demokrati.

Historien bak

I 1977 sa Norge nei til oljeboring nord for 62^o, noe som ble respektert fram til 1993 da Shell fikk bore i Barentshavet før klagefristen var utgått. Året etter, i 1994, ble Lofoten – Barentshavet åpnet kun for leting. I 2001 ble Hydros boring ved Røst stanset etter klage fra Bellona og KonsekvensUtredning for Lofoten og Barentshavet (KULB) bestemmes.

I 2001 blir Snøhvit-prosjektet lansert og i perioden 2002-2005 utredes petroleumsvirksomhet og helhetlig forvaltningsplan.

Havområder som åpnes for petroleumsaktivitet åpnes både for leting og drift. Ved drivverdige funn er forutsetningen en helhetlig utredning. Utredningen til utbygging av Snøhvitfeltet ble varslet i Sem-erklæringen, der det blir slått fast at det skal lages en helhetlig forvaltningsplan for området. Dette er ikke gjort og Lofoten og Barentshavet er dermed IKKE åpnet for petroleumsdrift.

Sem erklæringen sier at det skal foretas en konsekvensutredning av helårig petroleumsaktivitet i de nordlige havområder fra Lofoten og nordover. Inntil en slik er på plass, åpnes ikke Barentshavet ytterligere for petroleumsvirksomhet. Sem erklæringen sier videre at det legges opp til en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet der hensynet til miljø, fiskerier, petroleumsvirksomhet og sjøtransport vurderes samlet. Vurderingen skal omfatte områdene fra Lofoten og nordover, inkludert Barentshavet og skal sikre at målet om 0-utslipp til havs blir realisert, og styrke kyst- og oljevernberedskapen i Nord. Den skal også styrke miljøforskning, deriblant øke kompetansen knyttet til utfordringer som ligger i skjæringspunktet mellom petroleumsaktivitet, fiskeri og miljø.

Presset

I bakgrunnen ligger hele tiden oljeselskapene og presser på. De bruker argumenter som ”Hvis vi må vente til utredningen er ferdig, så taper vi for mye tid og terreng internasjonalt.” De argumenterer og med at de trenger tilgang på nye arealer raskt og noen nye større funn. De sier selv de driver en kontinuerlig organisatorisk og politisk prosess for få dette til. –Vi kan ikke forvente at miljøorganisasjonene skal gjøre det, så dette må vi selv stå for, er omkvedet.

Faglige mangler

Christine Karlsen viste den halsbrekkende tidsplanen for utredningsarbeidet, en tidsplan OED sier de vurderer som tilstrekkelig for det arbeidet som skal gjøres, men som har fått forskningsinstitusjoner til å trekke arbeidet sitt pga. for liten tid. SFT sier at programforslaget tilfredsstiller ikke vanlige krav til konsekvensutredninger, idet det kun baserer seg på eksisterende og til dels utdatert kunnskap. Størstedelen av området er ikke tilstrekkelig kartlagt med hensyn til miljøressurser, og det foreligger ingen fullstendig og oppdatert kunnskap om de dynamiske fysiske og biologiske variasjonene Barentshavet er kjent for. Som beslutningsgrunnlag for myndighetene vil utredningen derfor bli mangelfull.

Norsk polarinstitutt sier at det er en betydelig svakhet at KULB i hovedsak skal basere seg på eksisterende kunnskap uten samtidig å tette viktige kunnskapshull. Også Norges Fiskarlag er skeptiske og uttaler at i den grad man ender opp med antagelser om konsekvensene, bør dette tilsi at forsiktighet må utvises i større grad enn ved tidligere utbygginger.

Hvorfor verne Lofoten Barentshavet?

Området Lofoten – Barentshavet er særdeles rikt på naturressurser og Norges har et særlig ansvar ved utøvelsen av norsk rådighet og suverenitet i området. Christine Karlsen understreket at hvordan Norge forvalter området vil få betydning for hele verden.

Lofoten – Barentshavet har spesielle forhold som ikke finnes andre steder. Derfor er det ikke mulig å overføre kunnskap fra f.eks. Norskehavet til å automatisk gjelde her. Det er også selvsagt at Norge må opptre i samsvar med det internasjonalt anerkjente føre vár-prinsippet

Hvilken kunnskap mangler?

Blant det vi mangler kunnskap om er bl. a. bunnforholdene i Barentshavet: topografi, flora, fauna. Vi trenger og mer basiskunnskap om hvilke arter som finnes, livssyklus, utbredelse, næringsøkologi og bestandsdynamikk. Vi må vite mer om effekter av produsert vann, borekaks og kjemikalier, og effekter av fysiske inngrep på havbunnen og nedslamming. Vi trenger og mer kunnskap om effekten av kjemikalier/oljesøl på relevante arter i Arktis, som det er grunn til å tro er mer sårbare fordi de har et høyere fettinnhold og dermed mer utsatt for oppkonsentrering av miljøgifter. Sårbarhet for koraller vil trenge ny oppmerksomhet etter hvert som bedre kartlegging vil påvise nye forekomster.

Karlsen skisserte tre muligheter for redde KULB. Først og fremst tid, men også forskningsprogrammet ”Langtidsvirkninger av utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten” som er ferdig 2006 kan gi oss svar. Opprettelsen av en marin arealdatabase, MAREANO også i Nord vil også kunne gi oss verdifull informasjon.

”Ketchupeffekten”

Løpet regjeringen har kjørt i denne saken er ganske rått. 20 delutredninger ble laget i løpet av ca. 1 mnd (ca. 1100 sider). Disse ble ferdige omkring 20. mars i år og allerede 01. og 02. april ble det arrangert et seminar vdr. disse. At delutredningene ble tilgjengelig for offentligheten i meget knapp tid før seminaret førte ikke bare til at et fåtall av seminardeltagerne hadde gjort seg kjent med innholdet, men også til at det fremkom lite kritikk av utredningene som er laget i rekordfart. Det korte varselet om når seminaret skulle finne sted gjorde også sitt til at en del tunge institusjoner ikke hadde anledning til å delta. 8. april sendes utredningsprogrammene for fiskerier, skipstrafikk og ytre påvirkning på høring med frist 31. mai – en tidsramme som ikke henger på greip. Bellona har etter klage fått forlenget fristen til 23. juni.

Troverdigheten

Troverdigheten er heller ikke å skryte av. Representanter fra oljebransjen gikk på forhånd gjennom delutredningene til ULB (prosjektbeskrivelsene, anbudene og ferdige utkast). Dette undergraver viktigheten av at det er myndighetene og ikke industrien som utreder konsekvensene av petroleumsvirksomhet, før det tas stilling til slik virksomhet i større områder.

Christine Karlsen fortalte at Bellona er kjent med den OED-ledende prosjektorganisasjonen hvor oljeselskapene synes å være noe overrepresentert. Bellona hadde sett det som naturlig at også SFT, DN og NP var representert for å ivareta sine respektive fagområder.

Karlsen forsikret at Bellona skal delta i alle de slagene som vil stå for å verne Lofoten – Barentshavet og kjempe mot den resignasjonen mange fagmiljøer i dag føler. Dette må gjøres både for å verne miljøet og for å holde demokratiet levende. Det for blir slagordet fra i fjor stående:

No retreat! No surrender!