Kommentar:

Jeg gnir søvnen ut av øynene og blir satt inn i situasjonen. ”Full gass for gasskraftverk”, er meldingen Arbeiderparterpartiets kraftpolitiker Sylvia Brustad har sendt ut til nasjonen en mandagsmorgen i siste halvdel av oktober 2003 med landets største avis som medium. ”Er nå det noe å hisse seg opp over også nå? Dette er da ikke noe nytt”, tenker jeg.

Laudable selvmotsigelser
VG-oppslaget viser imidlertid at det har vært en viss utvikling i Sylvias tanker siden sist. Hun frykter, som tidligere, at ”strømsjokk og inkassosaker på strømregningene vil komme hver eneste vinter dersom det ikke bygges ut gasskraftverk snarest mulig.” Hennes resept for å få fortgang i utbyggingen er imidlertid, hvis vi skal tro VG, helt ny:

”Brustad krever at Regjeringen inndrar konsesjonene til Naturkraft og Industrikraft Midt-Norge dersom de ikke setter spaden i jorden og starter bygging.” Disse selskapene har i snart tre år hatt de konsesjonene de har ønsket seg, men har ikke våget å ta i dem i bruk fordi strømprisene i Norge har vært for lave. Nå mener imidlertid Brustad at strømprisene er så høye at det ”må kunne gjøre gasskraft lønnsomt.”

Dette er resonnementer som neppe ville gitt god uttelling på eksamen i logikk ved forberedende prøve til universitetet. Hadde selvmotsigelser vært et universitetsfag ville derimot resultatet vært meget rosverdig.

Resept mot sin hensikt
Brustad frykter altså at hvis det ikke bygges gasskraftverk nå, vil dette føre til inkassosaker på strømregningene hver eneste vinter. Men samtidig er det de høye strømprisene som gjør at gasskraftverkene vil bli lønnsomme. Altså må prisene forbli stabilt høye for at kraftverkene skal bygges. Det spørs om det blir færre inkassosaker av det.

Den mest elegante logiske saltomortalen finner vi likevel i kravet om at Naturkraft og Industrikraft Midt-Norge nå må få inndratt sine konsesjoner hvis selskapene snart ikke viser større utbyggingskåthet. Da må ”andre interesserte få sjansen.”

Disse ”andre interesserte” vil imidlertid måtte søke om de nødvendige konsesjoner og få behandlet søknadene på vanlig måte. Dersom Regjeringen inndrar de foreliggende konsesjonene vil dette dermed fort kunne forsinke utbyggingen av gasskraftverk i Norge med ytterligere fem-seks år. Sylvias resept vil derfor virke stikk mot sin hensikt.

”For eksempel kraftsselskaper”
Til dette vil kanskje Brustad og andre kraftpolitikere innvende at de andre interessentene må tre inn i de konsesjonene som alt er gitt. Industrikonsesjoner er imidlertid ikke en vare som uten videre kan håndteres på en slik måte. Like lite som skjenkebevillinger, er heller ikke slike konsesjoner noe staten uten videre kan gi bort til de som har lyst til å få dem.

Det er dessuten uansett vanskelig å vite hvilke ”andre interessenter” Brustad tenker på. Hennes henvisning til at dette kan være ”andre selskaper, for eksempel kraftselskaper” bidrar ikke direkte til å opplyse saken, skjønt det er jo greit å få bekreftet at hun øyensynlig ikke tenker på plateselskaper eller forlagsbransjen.

Konkurransefortrinn
Brustad har ellers ved en rekke tidligere anledninger kritisert Regjeringen for ikke å gjøre nok for å få fortgang i utbyggingen av norske konvensjonelle gasskraftverk. Ettersom både Naturkraft og Industrikraft har fått de konsesjonsvilkårene de ønsker seg, er det imidlertid vanskelig å se hvilke grep Regjeringen skulle gjøre for å bidra til slik fortgang.

Når konsesjonshaverne av økonomiske grunner ikke har villet realisere prosjektene, er det nærliggende å tro at Brustad ser for seg en form for økonomisk støtte fra staten. Slik støtte vil imidlertid, enten den gis direkte eller indirekte i form av skatteletter, neppe kunne gis uten å komme i konflikt med EØS-avtalens statsstøtteregler.

Støtten vil gi utbyggerne et klart konkurransefortrinn i forhold til andre aktører på det europeiske kraftmarkedet. Samtidig synes ingen av avtalens unntaksregler aktuelle. Gasskraftverkene skal ikke lokaliseres i områder hvor regionalstøtte er aktuelt. Siden de er konvensjonelle kan de heller ikke anses som spesielt miljøvennlige prosjekter.

Ta seg sammen i logikken
Hvis Brustad er opptatt av økt innenlands kraftforsyning burde hun derfor heller kreve at Regjeringen intensiverer støtten til utvikling av ”CO2-fri” gasskraft, eller kommer opp med en økonomisk støttepakke til slike prosjekter som innebærer at staten betaler de merkostnadene utbyggerne blir påført som følge av CO2-håndteringen.

Riktignok vil også dette være statsstøtte. Men hvis Regjeringen notifiserer støtten til ESA, og utnytter de mulighetene som ligger i at kapittel 15 i ESAs State Aid Guidelines gir en rekke åpninger for at statlig støtte til miljøvennlig energiproduksjon er akseptabelt, bør mulighetene være gode for at tiltaket aksepteres.

Kan vi ikke derfor bli enige om at du tar deg sammen i logikken, Sylvia, og krever at Regjeringen tar et krafttak for gasskraftverk med CO2-håndtering? Så kan jeg kanskje få sove ut neste mandags morgen jeg trenger det…