Miljøverndepartementet
v/Miljøvernminister Børge Brende,
Pb 8013 Dep
0030 OSLO

CO₂-deponering som virkemiddel i kampen mot drivhuseffekten

Miljøstiftelsen Bellona har gjennom en årrekke fulgt og deltatt tett i de faglige diskusjonene vedrørende innfanging og deponering av CO₂. Vi anser dette som en nødvendig, sikker og riktig løsning for å håndtere våre energi- og klimautfordringer. Bellona har i den anledning deltatt i en rekke utvalg og kommet med innspill til bl.a. Miljøsok, OLFs Miljøforum, Konkraft, OG21, Topplederforum, Gassteknologiutvalget, CCP-prosjektet, Sachsprosjektet m.fl. I tillegg har vi gjennom samarbeid med en rekke olje- og energiselskaper, samt deres teknologileverandører, fått bred, men også detaljert innsikt og erfaring i teknologisk utvikling, økonomiske forutsetninger, barrierer og muligheter. I forbindelse med forhandlingene under COP 9 i Milano vil Miljøstiftelsen Bellona rette oppmerksomheten mot de muligheter som CO₂-innfanging og deponering representerer for å få redusert utslippene av drivhusgasser, både på kort og lang sikt.

Miljøstiftelsen Bellona har i lang tid arbeidet med deponering og bruk av CO₂ som klimatiltak. Bellona er av den oppfatning at den pågående klimakonferansen COP 9 er et egnet forum for å presentere de store muligheter som ligger i disse løsningene. Her skal blant annet såkalte karbonsluk i forbindelse med skogs- og landbruksprosjekter diskuteres. Det er Bellonas oppfatning at CO₂-innfanging representerer et langt større potensiale, og at dette til nå har vært sterkt undervurdert i forhandlingene. Det er Bellonas syn at dersom man ønsker å ta drivhuseffekten på alvor og samtidig ønsker en overgang til hydrogensamfunnet, må det utvikles mekanismer som krediterer deponering av CO₂. Under COP 9 anmoder vi derfor om at Miljøvernministeren tar initiativ for å sikre mekanismer som krediterer bruk av CO2-deponering og bruk av CO₂ til meroljeutvinning.

Overgang til hydrogensamfunnet
Ved å skille ut og deponere CO₂ i underjordiske strukturer kan olje, gass og kull få helt nye muligheter som brobyggere for rene energibærere. Både gjennom rensing av eksisterende anlegg for kraftproduksjon, og ved industriprosesser, er det gjennom den senere tids forskning fremvist lovende resultater både i et økonomisk og teknologisk perspektiv. Bellona er av den oppfatning at det prinsipielt vil være elektrisitet, hydrogen og varme som er fremtidens energibærere.

Vi har merket oss det store internasjonale fokus det nå er på hydrogen- og brenselcelleteknologier og har i denne forbindelse arbeidet mye med hvordan hydrogenet skal fremstilles. Dette er presentert i vårt policypaper ”Bellona’s vision for the hydrogen society” (vedlegg 1). På lengre sikt er det selvsagt Bellonas mål at hydrogen skal produseres med fornybare energikilder. Imidlertid vil det ta lang tid å bygge ut nok fornybar produksjonskapasitet. Hvis man for eksempel regner med at det hydrogenet som skal til for å dekke hele drivstofforbruket til Europas bilpark i 2020 skal fremskaffes ved hjelp av vindmøller og elektrolysører, må det bygges 65 000 vindmøller (hver med en kapasitet på 1 MW) hvert år. Dette er ikke mulig. I dag finnes det bare ca. 20.000 vindmøller i hele verden. Foråpentligvis kan effektiv utnyttelse av biomasse dekke opp mye, men det er ikke mulig å gå inn i hydrogensamfunnet uten å tenke avkarbonisering av fossile kilder. Hydrogen kan produseres i stor skala og med minimale konsekvenser for miljøet dersom CO₂ fra naturgass, kull, olje og biomasse deponeres i sikre geologiske formasjoner. Sikkerheten ved CO₂2-deponering må selvsagt vurderes for hvert enkelt reservoar.

Store internasjonale implikasjoner
Det kan gi helt nye muligheter for en rekke fattige land dersom denne teknologien utvikles. Vi tenker da på det potensiale som ligger i å utvikle dypereliggende kullfelter ved å injisere CO₂ for å drive av metan for kraftproduksjon som igjen fremskaffer den nødvendige CO₂.

På samme måte kan CO₂-injisering forlenge levetiden til en rekke av de eksisterende oljefeltene rundt om i verden med mange år dersom dette aksepteres som karbonsluk og utvikles som krediteringsmekanisme. Dette vil forlenge levetiden på eksisterende installalasjoner og utsette utbygging av nye felter, blant annet i sårbare områder med høyere produksjonskostnader.

Ved å bringe inn diskusjonen om CO₂-kreditering ved deponering og bruk til meroljeutvinning samt gassifisering av kullfelter, mener Bellona at man gjør Kyoto-protokollen mer attraktiv for Russland. Russland har sannsynligvis et stort potensiale for å hente ut store mengder olje av de eksisterende feltene ved bruk av CO₂. Dette vil også kunne frigjøre mer russisk gass, som i dag brukes i oljeutvinning, for salg. På samme måte vil Norge kunne utnytte slike krediteringsmekanismer for CO₂ til å drive de modne feltene i Nordsjøen i 20–30 år til. Også her vil CO₂-deponering kunne bidra til å frigjøre noen av de 47 milliarder Sm3 med naturgass, som oljeselskapene på norsk sokkel i fjor brukte som trykkstøtte, for salg.

Også i USA er det stor interesse for CO₂-deponering, og vi viser til at dette blir gjort ved en rekke oljefelter (bl.a. i Permian Basin i Vest-Texas). Etter Bellonas oppfatning er gassifisering av kullfelter med CO₂-innfanging en av de mest realistiske muligheter for å få bl.a. USA selvforsynt med renere energi i fremtiden. Selv Bush-administrasjonen jobber med konkrete prosjekter for kullkraftverk med nullutslipp.

EU har i direktivsform satt konkrete målsetninger for bruk av hydrogen i transportsektoren mot 2015-2020. Dette faller tidsmessig svært godt sammen med behovet for CO₂ for meroljeutvinning i Nordsjøbassenget. I så måte ligger nøkkelen for å realisere et rent europeisk hydrogensamfunn i Nordsjøbassenget. Det finnes også flere andre spennende scenarier når det gjelder EUs muligheter, og vi viser her til vårt brev til olje- og energiminister Einar Steensnæs (vedlegg 2).

Konstruktiv løsning som monner
Det vil sannsynligvis være helt avgjørende å få dette inn i klimaforhandlingene for å få til den konstruktive og positive vitalisering Kyotoprosessen trenger.

Et viktig punkt som skal vedtas under klimakonferansen er et internasjonalt regelverk for skogplantningsprosjekter, under den grønne utviklingsmekanismen (CDM) i Kyoto-protokollens fleksible mekanismer. Disse skogplantingsprosjektene skal fungere som karbonsluk og trekke CO₂ ut av atmosfæren. Bellona mener disse tiltakene er alt for kortsiktige og marginale. CO₂-deponering er totalt overlegent dette som karbonsluk. Eksempelvis finnes det bare i Nordsjøen reservoarer som kan romme hele EUs utslipp av CO₂ i 100 år (totalt ca. 300 milliarder tonn). Til sammenligning inneholder (i følge IPPC, 1995) hele planetens vegetasjonsdekke til sammen ca. 610 milliarder tonn karbon (tilsvarende 2.200 milliarder tonn ₂. Potensialet for å bruke skogplanting til å fjerne vesentlige mengder på kort sikt skulle således være svært begrenset i forhold.

Vi vil med dette på det sterkeste oppfordre miljøvernministeren til å bruke FNs klimakonferanse i Milano til å fremme dette forslaget og vise de mulighetene det åpner opp for. Fra å være kilden til klimaendringer kan Norge i fremtiden tjene penger på å løse miljøproblemer ved selge CO₂ til kull- og oljeselskaper for injisering og utvinning på aldrende og nye felt. Norge har selv et stort behov for dette når de store feltene i Nordsjøen nå begynner å bli modne for nedrigging selv om store oljereserver fremdeles ligger i bunnen. Derfor haster det å få aksept for CO₂-deponering før feltene bygges ned og infrastrukturen fjernes. CO₂-deponering er en vinn-vinn situasjon for alle parter.

For øvrig vil vi benytte anledningen til å ønske den norske delegasjonen riktig lykke til i forhandlingene.

Med vennlig hilsen