Null er ikke null – bare en masse kunnskapshull

Olje i Nord: Regjeringen avgjør på mandag

SFT behandler nå en søknad fra Statoil for utslipp av over 21 000 tonn boreslam og kjemikalier for de ti første brønnene på Snøhvit-feltet. SFT skal behandle søknaden etter de regler som i dag gjelder for Nordsjøen fram til 2005. For de neste 11 brønnene som bores er det ikke lov til å slippe ut boreslam og kaks, mens reglene for kjemikaliutslippene er mer uklare. Noe av boreprogrammet skal skje etter 2005, og da med utslipp.


Dette gjelder også for de 4 letebrønnene som ble stengt i 2001, og som nå oljeindustrien ønsker gjenåpnet. Disse skal også behandles etter reglene som i dag gjelder generelt på norsk sokkel, og vil ikke være underlagt nullutslippsbegrepet for nordområdene dersom de åpnes nå. Det er klart at dagens teknologi er rett og slett ikke god nok til å drive petroleumsvirksomhet med null utslipp.


Det beste argumentet Statoil kunne hatt for at petroleumsindustrien greier null utslipp ved oljevirksomhet i Barentshavet hadde vært å bevise at de behersket nullutslippsteknologi på Snøhvit. Den søknaden som nå er levert, og det faktum at de fire brønnene som ønskes gjenåpnet av Statoil, Agip og Hydro ikke skal drives med bedre teknologi enn da de ble stoppet, er i stedet blitt et knusende argument mot oljevirksomhet i nordområdene.


Forbehold og unntak

Når man snakker om null utslipp er den vanlige oppfatningen at det betyr nettopp null i utslipp. Dette er ikke tilfelle. Oljeinsdustrien bruker ofte begrepet ”null miljøfarlige utslipp” med referanse til Stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand i fra 1996. I denne defineres målet for norsk sokkel som ”null i utslipp av miljøfarlige stoffer” innen 2005. Det slås også fast at hvor mye vann som må behandles for alkylfenoler og olje er feltspesifikt og aldersavhengig, og vil øke med feltets levetid.


Det er ut fra disse prinsippene i Stortingsmeldingen fra 1996 at SFT skal behandle utslippssøknaden for Snøhvit-utbyggingens første 10 brønner. Også for de fire feltene som ble stengt i 2001 rundt Snøhvit, på Goliat, blokk 228 på øst Lopparyggen, samt Dumbofeltet øst i Barentshavet gjelder disse gamle reglene, og ikke nullutslippsbegrepet for nordområde slik de er definert i Stortingsmelding nr 25 om rikets miljøtilstand for i år, eller i “Utredningen om Lofoten og Barentshavet” (ULB) som nå behandles politisk. Det er disse to dokumentene som er retningsgivende for SFTs videre behandling av eventuelle søknader for nye felt. Den viktigste innstramningen her i forhold til retningslinjene fra 1996 er krav om nullutslipp også av boreveske , kaks og produsert vann. Her er det likevel mange forbehold og unntak for de miljøgiftene som ikke blir renset eller reinjisert. Men for flere kjemikalier åpner formuleringene i utredningen om Lofoten og Barentshavet og Stortingsmelding 25 for fortsatt utslipp. Dette gjelder blant annet hydraulikkveske, gass- og rørbehandlingskjemikalier. Under spesielle omstendigheter beskriver Stortingsmelding nr. 25 hva som skal til for å slippe ut de giftige røde og svarte stoffgruppene også i nord.


Kjemikalier både i gul og grønn fareklasse er ikke omfattet av nullutslippsbegrepet. Store mengder av disse kan dermed slippes ut, og Statoil kan likevel slå seg på brystet å si at de har nullutslipp slik de oljeindustrien og OED vurderer nullutslippsbegrepet.


Forvirret? Ikke les mer, for i det følgende skal vi forsøke å tolke de forskjellige rapportene, og vi er ikke sikker på om du blir klokere. Det eneste som er sikkert er at Null ikke er null og at teknologien for nullutslipp overhode ikke finnes ennå.


Store utslipp vil bli mindre, men ikke borte

På norsk sokkel ble det i 2000 sluppet ut 205 150 tonn boreveske, kjemikalier og kaks. Endel av dette er svært giftige kjemikalier. Myndighetene i mange år har prøvd å få oljeindustrien til å slutte med bruken av disse kjemikaliene, men uten å lykkes.


Som prinsipp er det bestemt at de største volumene med boreslam og kaks, som slammer ned havbunn og koraller i store områder rundt plattformene, skal opphøre på norsk sokkel for nye oljefelter fra 2005. Imidlertid vil eldre felter vil fortsatt kunne ha utslipp.


Også for produsert vann blir det strengere reguleringer på norsk sokkel for oljefeltene fra 2005, hvor utslipp skal være null miljøfarlige. Utslippene skal da opphøre enten ved å pumpe vannet ned i reservoaret, stenge vannstrømmene, eller rense det før det slippes ut. Hvor godt det er mulig å rense alkylfenolene og hva for restnivåer som kan eksistere av de vannløslige hormonhermende alkylfenolene i det produserte vannet er det foreløpig ikke satt en grense for.


For oljenivået i det produserte vannet er det en etter Bellonas oppfatning en rommelig grense på 40 mg/l med olje. Dette er en grense som er satt uten begrensninger på mengde vann, slik at fortynning for å få ned konsentrasjonene er mulig. Det er imidlertid ingen kontinuerlig måling, verken av alkylfenoler eller oljenivået i det produserte vannet. Verdiene her kan variere mye, og det er svært enkelt å vente en time med neste prøve dersom konsentrasjonene er for høye.


Definisjonen åpner for utslipp

Utredningen for Lofoten og Barentshavet innsnevrer nullutslippbegrepet noe for områdene i nord i forhold til sør. Den viktigste forskjellen i forhold til Nordsjøen er at det i tillegg til at det ikke i hovedsak skal være utslipp av miljøfarlige forbindelser (svarte og røde kjemikalier), heller ikke skal være utslipp til sjø av produsert vann, kaks og boreveske fra boring og produksjon. Dette innebærer en bedring, men fortsatt vil kjemikalier i alle klasser kunne bli tillatt å slippe ut når det er nødvendig.


Om slike unntak skriver Stortingsmelding 25:

”- At det også i områdene Lofoten og Barentshavet vil være tillatt å slippe ut svarte kjemikalier dersom tungtveiende tekniske eller sikkerhetsmessige hensyn vil begrunne dette”


Det har i 17 år vært arbeidet for å fase ut svarte og røde kjemikalier og SFT, som håndterer dette arbeider, opplyser til Bellona Web at de i dette arbeidet følger produktkontroll-loven, og at hver enkelt utslippstillatelse spesifiserer hvilke kjemikalier som skal prioriteres for utfasing, basert på kjemikaliets iboende egenskaper som nedbrytbarhet, potensial for bioakkumulering og giftighet. I 2000 ble det sluppet ut 18 tonn av de svært miljøfarlige stoffene i svart fareklasse på norsk sokkel.


Videre fastslåes det:

”At det fortsatt vil kunne tillates utslipp av røde kjemikalier dersom det ikke finnes tilstrekkelige gode alternativer.”

Av disse sterke miljøgiftene ble det i 2000 sluppet ut over 1300 tonn på norsk sokkel.


Også gule og grønne kjemikalier kan tillates sluppet ut i Nordområdene dersom ikke det legges strengere føringer enn i Stortingsmelding 25 og ULB-rapporten.


Oljeselskapet bestemmer selv fargekoden

Det paradoksale med fargekodingen av kjemikalier etter skadelighetsgrad er at Oljeselskapene selv er med på å plassere kjemikaliene i fargekategoriene. Kategoriene er bestemt med grenseverdier satt av SFT, men operatørene selv som står for endelig testing og vurdering og dermed plassering i fargekategori.


Etter Bellonas oppfatning er det flere tilfeller hvor stoffer har vært klassifisert med for lav fareklasse, slik f.eks. vi tror er gjort med Hydraulikkoljen på Snøhvit


Mange unntak

Kravet om nullutslipp er i utredningene kun definert å være ved vanlig drift. Dermed kan man regne med at utslipp av alle typer kjemikalier kan inntreffe dersom det ikke er normal driftsregularitet. I utredningen om Lofoten og Barentshavet er det stilt som forutsetning at det skal være 95% driftsregularitet, mens på felt i sør opererer man i dag med ikke mer enn 85 % driftsregularitet. Denne forbedringen på 10% er svært vanskelig for oljeselskapene å oppnå.


Været er forventet å bli verre i området i årene som kommer på grunn av klimaendringer. Blant annet regner man med at det fremover vil være dobbelt så mange av de kraftigste stormene i nord, og at bølgehøyden vil kunne være 1,5 meter høyere i disse stormene enn nå. Dette vil føre til flere driftsavbrudd og vanskeliggjøre sikker og stabil petroleumsdrift, og gi anledning til å slippe ut miljøskadelige stoffer.


Mangler i utredningen

Hydraulikkolje og rørbehandlingskjemikalier er det sagt lite om i utredningene. Siden det ikke er satt definitive krav om at alt produsert vann skal reinjiseres, vil rensning og rensegrad være vesentlig, men å rense alkylfenoler og andre kjemikalier helt til null er i dag ikke mulig. Dersom reinjisering velges som alternativ vil det meste av kjemikaliene kunne følge denne vannstrømmen. Men dette er ikke alltid like lett. Statoil angir i sin utslippsøknad for Snøhvit at reinjisering av avfall ikke er mulig på grunn av de geologiske strukturer. Bellona frykter at dette vil være tilfeller for flere steder i Barentshavet, og at det dermed blir restutslipp av produsert vann og kjemikalier av alle fargeklasser.


Store nye felter som Åasgaard har ikke klart å følge myndighetenes pålegg om håndtering av produsert vann, og har i tråd med tradisjonene søkt dispensasjon fra bestemmelsene.


På grunn av de store mengdene av avfall ved leteboring og produksjon er kravet om 95 % driftsregularitet, slik det er forutsatt i ULB, svært viktig. Men utslipp kan, etter definisjonene i ULB, slippes ut i de resterende 5%. Med en omfattende aktivitet i Lofoten og Barentshavet, kan man med erfaringene fra Nordsjøen i bakhodet, vente seg betydelige utslipp.


Statoil vil slippe ut 466 tonn

Det er tidligere kjent at Statoil har søkt SFT om utslippstilatelse for mer enn 466 tonn kjemikalier klassifisert i fareklasse gul fra Snøhvit-feltet. I tillegg skal også Statoil slippe ut 100 kilo kjemikalier klassifisert i rød faregruppe. I den ”snilleste” faregruppen, grønn, som man normalt ikke trenger tillatelse til, skal det imidlertid slippes ut mer enn 21 000 tonn. Selv om det meste er klassifisert som relativt ufarlige, er nær halvparten av det som skal slippes ut over 10 000 tonn med boreslam i forbindelse med de 10 første brønnene. I alt skal det bores 21 brønner her som ikke er omfattet av forbudet mot utslipp av boreslam og kaks, dersom ikke SFT bestemmer seg å gå lengre enn langt i sine utslippskrav i forbindelse med boresøknaden som ligger til behandling nå i etaten kan det nok bli store utslipp også ved de neste 11 brønnene som det ikke er søkt om enda på Snøhvit.


Nullutslipp mulig ???

Statoil viser gjennom sin søknad om utslipp i forbindelse med boringene på Snøhvit at man er langt fra å drive uten utslipp. På denne måten har de selv levert det beste argumentet for å vente med noen åpninger i Lofoten og Barentshavet før man har prøvd ut denne teknologien og nådd de miljømål som tidligere er satt på norsk sokkel.


Det er dokumentert at mange lovbrudd finner sted i oljeindustrien uten at det offentlige kontrollapparatet er godt nok utbygd. Mange eksempler finnes på at oljeselskapene søker, og får, dispensasjon fra tidligere krav om miljøforbedringer.


Sett fra hvor oljeindustrien står har de mer enn nok å gjøre før de kan holde sine lovnader om nullutslipp i nord. Derfor er det ingen grunn til å gi noen nye åpninger før den helhetlige forvaltningsplanen er ferdig. Oljeindustrien har mer enn nok å jobbe med. Nullutslipp kan de øve seg på i Nordsjøen. Statoils søknad på Snøhvit viser det mer enn klart nok. Det gjør også OEDs hemmeligholdelse av SFTs kommentarer på 18 konsesjonsrunde, dette er dokumenter som alltid tidligere har vært offentlige. Det er mye i denne bransjen som ikke tåler skikkelig gransking.


Nullutslippsbegrepet er et av disse feltene hvor vi ikke finner noen grunn til å stole på oljeindustrien eller den offentlige forvaltningen, det er nemlig ikke miljøpolitikk, men en avansert for språklig ekstremsport som drives.