Hydros nullutslipp er ikke null

Utslippssøknaden gjelder letebrønn 7220/6-1 som ligger midt mellom Bjørnøya og Hammerfest i Barentshavet. Planlagt borestart er oktober/november med boreriggen Eirik Raude.

Mangler og urealistisk tidsplan
Noe av det Bellona etterlyser mer informasjon om er bl.a. bruk av hydraulikkolje ved ventiltesting, samt mer utdypende informasjon om de ulike kjemikaliene i de forskjellige fargeklassene.

Beredskapsplanen som er vedlagt søknaden er etter Bellonas mening for lite omfattende og det kan synes at Hydro bommer i sine sikkerhetsvurderinger. Mørketid og lave temperaturer er det ikke tatt hensyn til, implisitt heller ikke faren for nedising av ulikt utstyr.

Bellona finner også tidsplanen noe urealistisk. Høringsfristen er av SFT satt til 10. august, og med de sedvanlige 8 ukenes behandlingstid på høringsuttalelsene er man allerede kommet til oktober. Hvis det i tillegg kommer klager på SFTs beslutning kan det fort gå ytterligere uker, og da kan det se noe usikkert ut for borestart i oktober/november.

Utslippstilatelse på null utslipp?
Denne saken vil også bli en ilddåp for vår nye Miljøvernminister. Bellona er svært spente på å se hvordan han vil definere nullutslipp.

— Bellona vil nå bruke tiden fram til høringsfristen 10. august til å sette finlese utslippssøknaden, skrive sin høringsuttalelse og prøve å finne ut av hvordan Hydro kan legge inn en utslippssøknad på et nullutslippsprosjekt, sier Frederic Hauge.

Tomme ord
Tidligere erfaring viser at det er vanskelig å ta politikeres og oljeindustriens flotte ord om null utslipp i Lofoten og Barentshavet alvorlig. En gjennomgang av hvordan begrepet nullutslipp defineres viser klart at null ikke er null. Snøhvit-utbyggingen er et eksempel på dette. Der søkte Statoil om utslippstilatelse over 21 000 tonn boreslam og kjemikalier for de ti første brønnene på Snøhvit-feltet.

Når man snakker om null utslipp i Lofoten og Barentshavet er den vanlige oppfatningen at det betyr nettopp null i utslipp. Dette er ikke tilfelle. Oljeinsdustrien bruker ofte begrepet ”null miljøfarlige utslipp” med referanse til Stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand fra 1996. I denne defineres målet for norsk sokkel som ”null i utslipp av miljøfarlige stoffer” innen 2005. Det slås også fast at hvor mye vann som må behandles for alkylfenoler og olje er feltspesifikt og aldersavhengig, og vil øke med feltets levetid.

Her er det likevel mange forbehold og unntak for de miljøgiftene som ikke blir renset eller reinjisert. Men for flere kjemikalier åpner formuleringene i utredningen om Lofoten og Barentshavet og Stortingsmelding nr 25 for fortsatt utslipp. Dette gjelder blant annet hydraulikkveske, gass- og rørbehandlingskjemikalier. Under spesielle omstendigheter beskriver Stortingsmelding nr. 25 hva som skal til for å slippe ut de giftige røde og svarte stoffgruppene også i nord.

Selskapene klassifiserer selv
Kjemikalier brukt i offshorevirksomhet blir inndelt i fargeklasser alt etter skadelighetsgrad. Kjemikalier både i gul og grønn fareklasse er ikke omfattet av nullutslippsbegrepet. Store mengder av disse kan dermed slippes ut, og man kan likevel slå seg på brystet og påberope seg nullutslipp slik oljeindustrien og OED vurderer nullutslippsbegrepet.

Det paradoksale med fargekodingen av kjemikaliene er at oljeselskapene selv er med på å plassere kjemikaliene i fargekategoriene. Kategoriene er fastsatt med grenseverdier bestemt av SFT. Det er imidlertid operatørene selv som står for endelig testing og vurdering, og dermed plassering, i fargekategori.

At null ikke er null kommer også fram i Hydros søknad om utslippstilatelse (til sitt nullutslippsprosjekt). Der dukker nemlig følgende formulering opp:

 

Hydro arbeider kontinuerlig med å minimalisere utslippene til sjø i henhold til krav om nullutslipp.