Arbeids- og sosialdepartementet
Einar Gerhardsens plass 3
Postboks 8019 Dep
0030 Oslo

Klage på vedtak om samsvarsuttalelse for bruk av Eirik Raude

Ad oppsettende virkning. Kommentarer til Ptils brev 22. oktober 2004
 

Det vises til Petroleumstilsynet (Ptil)s brev til Bellona 22. oktober 2004 der Ptil avviser anmodningen om at det gis oppsettende virkning på klagen fra Bellona og Natur og Ungdom (NU) på Ptils vedtak 15. september 2004 om samsvarsuttalelse for «Eirik Raude», og på vedtaket 14. oktober om å avvise klagene grunnet manglende rettslig klageinteresse.

Vi er naturligvis innforstått med at et avslag på en anmodning om oppsettende virkning ikke kan påklages slik Ptil fremholder i brevet 22. oktober 2004. Det fremgår imidlertid av forvaltningsloven § 42 at det ikke bare er underinstansen som kan beslutte at det skal gis oppsettende virkning, men at også klageinstans og annet overordnet organ kan treffe en slik beslutning. Vår anmodning om oppsettende virkning er følgelig ikke kun rettet til Ptil, men også til Arbeids- og sosialdepartementet som klageinstans. Vi forventer derfor at departementet foretar en selvstendig vurdering av spørsmålet.

I den forbindelse tillater vi oss å komme med enkelte bemerkninger til det Ptil anfører i brevet 22. oktober 2004 som begrunnelse for ikke å gi klagene oppsettende virkning.

Oppsettende virkning – hovedklagen
Ptil viser til Geir Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer, 3. utg. 1999, side 510 der han påpeker det selvfølgelige forhold at forutsetningen for at spørsmålet om oppsettende virkning skal bli aktuelt er «at vedtaket etterlater seg noe å ‘gjennomføre’ eller iverksette». Dette utsagnet er imidlertid tatt ut av sin sammenheng, og sitatbruken blir misvisende når Ptil øyensynlig ikke har reflektert over hvilke eksempler Woxholth bruker for å illustrere utsagnet.

Som typiske eksempler på vedtak som ikke etterlater seg noe å gjennomføre eller iverksette, nevner Woxholth vedtak som forbyr eller påbyr noe, og uttaler at «[e]t vedtak som kun går ut på å avslå en søknad, etterlater ingenting til senere iverksettelse, og for slike vedtak har § 42 derfor ingen relevans». I den foreliggende saken står vi imidlertid ikke overfor et avslag på en søknad, eller et vedtak som forbyr eller påbyr et bestemt tiltak eller en virksomhet. Ifølge punkt 2 i «Veiledning om søknad om samsvarsuttalelse (SUT)» dreier det seg tvert imot om et vedtak «om at en flyttbar boreinnretnings tekniske tilstand, søkerens organisasjon og styringssystem er vurdert å være i samsvar med relevante krav i norsk sokkelregelverk».

Dette må reelt sett sammenliknes med en tillatelse, idet en samtykkeuttalelse er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig forutsetning for å gjennomføre en senere boring. Vedtaket er derfor nettopp av en slik art at det etterlater seg noe å gjennomføre eller iverksette. Det kan da utvilsomt gjøres til gjenstand for en vurdering etter forvaltningsloven § 42 av om vedtakets rettsvirkninger bør utsettes/suspenderes inntil en eventuell klage på vedtaket er avgjort.

Oppsettende virkning – klagen på avvisningsvedtaket
Det som er anført ovenfor må også gjelde i forhold til en klage på et vedtak om avvisning på grunn av manglende rettslig klageinteresse, jf. at dette etter forvaltningsloven § 2 tredje ledd må anses som et enkeltvedtak der lovens regler om klagebehandling kommet til anvendelse.

Det kan riktignok hevdes at et slikt avvisningsvedtak isolert bedømt ikke etterlater seg noe å gjennomføre eller iverksette, men et vedtak om manglende rettslig klageinteresse kan ikke vurderes isolert fra hovedklagen. Når hovedklagen er knyttet til et vedtak som etterlater seg noe å iverksette eller gjennomføre, ligger det i sakens natur at også et vedtak om å avvise en klage på grunn av manglende klageinteresse kan gis oppsettende virkning etter § 42. Effekten av å imøtekomme en slik anmodning vil være at hovedvedtaket ikke kan iverksettes før både klagen på avslaget om rettslig klageinteresse og klagen på hovedvedtaket er avgjort av klageinstansen, hvilket er både en aktuell og en reell problemstilling.

Konklusjon
Bellona og NU kan på bakgrunn av det ovenstående ikke se at Ptil har tilveiebrakt noe som tilsier at det etter forvaltningsloven § 42 ikke er adgang til å gi oppsettende virkning i det foreliggende tilfellet. Vi anmoder derfor om at Arbeids- og sosialdepartementet foretar en selvstendig vurdering av spørsmålet, med grunnlag i lovens rettslige utgangspunkt om at oppsettende kan besluttes gitt ut fra sakens konkrete omstendigheter.

Det hadde for øvrig vært å foretrekke om Ptil hadde spesifisert hvilke uttalelser i klagen som kan «tyde på at det er en uklar oppfatning om hva en samsvarsuttalelse egentlig er». Uten en slik spesifikasjon (det er heller ikke vist til hvilken av de to klagene det siktes til) er det vanskelig å forholde seg til utsagnet fra Ptil. Vi er imidlertid av den oppfatning at så lenge samsvarsuttalelsen blant annet sier noe om innretningens tekniske tilstand og dens forhold til HMS-regelverket, er vedtaket om å gi slik uttalelse av en slik art at både Bellona og NU har tilstrekkelig nærhet til saken at de har rettslig klageinteresse i forvaltningsloven § 28 første ledds forstand, jf. det som er anført om dette i vår klage 20. oktober 2004.

med vennlig hilsen