Thorhild Widvey åpnet alle kraner da hun torsdag 14. oktober inviterte oljeselskapene til å nominere blokker de mener bør inkluderes i 19. konsesjonsrunde på norsk sokkel. Invitasjonen gikk til alle rettighetshavere på norsk sokkel, samt alle prekvalifiserte selskaper. Disse nominasjonene vil ligge til grunn for departementets vurderinger ved utlysning av arealer i 19. konsesjonsrunde.

Widvey har satt opp en timeplan for hele denne runden. Tidsfrist for nominasjonen er 23. februar 2005. Utlysning av 19. konsesjonsrunde før sommeren 2005, søknadsfrist settes til 4. kvartal 2005. Og endelig; tildeling av konsesjoner i første kvartal 2006. Men hallo! har ikke den godeste Widvey glemt noe her? Hva med den forvaltningsplanen for Barentshavet som er under utarbeidelse, og som etter planen skal ferdigstilles vinteren 2005/2006, hvis hovedinnretning er å være et ”verktøy for å kontrollere miljøkonsekvenser og identifisere de mest kostnadseffektive konsekvensreduserende tiltak på tvers av sektorer”? Og som skal identifisere påvirkninger fra virksomheter som antas å ville pågå i havområdet, med hovedvekt på petroleumsvirksomhet, fiskeri og skipstrafikk? Olje- og energiministeren viser at hun overhodet ikke tar hensyn til den kommende forvaltningsplanen og det faktum at man foreløpig ikke har oversikt over hvor dyr og fugler befinner seg. For her vil konsesjonene bli delt ut før forvaltningsplanen foreligger – Widvey har det tydeligvis travelt med å tjene flere penger på bekostning av miljøet.

Og her ligger vel hunden begravet. Widvey snakket i sitt innlegg på OLFs årskonferanse mye om effektivitet; at alle tildelte områder blir utforsket på en rask og effektiv måte, og at mulige økonomiske ressurser blir satt i produksjon så raskt som mulig. Profitten snakkes det mye om, miljøet forbigås i taushet. Og det forstår seg jo, det er jo snakk om å tjene penger må vite, og å redusere kostnadene så mye som mulig. Da blir tydeligvis miljøkonsekvensene bare for en pølse i slaktetida å regne. Enda tydeligere blir det når man ser at 300 millioner kroner er bevilget til petroleumsforskning i 2005; men at mikroskopisk lite av dette budsjettet er øremerket forskning på miljøet.

Siden Norge etter Erna Solbergs utsagn er en nasjon på oljedop, ville det ikke vært bedre å bruke alle disse forskningsmillionene på å utvikle andre typer inntektskilder, slik at både nasjonen og Widvei kunne få en vellykket rehabilitering, og de kommende generasjoner fikk muligheten til å tjene sine egne penger? Det ser riktignok ikke lyst ut, med alle nedleggelser og utflagginger av norske bedrifter, men er det ikke på tide at myndighetene begynner å planlegge for en tid uten oljeproduksjon på norsk sokkel, når ressursene er så begrenset? Eller skal vi tenke på det etter at Widvey har pumpet ut den siste dråpe?

Widveys problem er at Høyre ikke sitter i regjering alene. Alle de tre regjeringpartiene har forpliktet seg i forhold til Sem-erklæringen hvor det heter at regjeringen vil ”legge opp til en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet, der hensynet til miljø, fiskerier, petroleumsvirksomhet og sjøtransport vurderes samlet”. Denne planen vil være et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdet. Miljøbevegelsen håper nå at Bondevik og Hareide har landet på riktig side i det verdivalget de nødvendigvis har måttet foreta i denne saken, og velger å holde løftene sine fremfor å satse på økt profitt – for ellers lyver de, og det er jo ikke pent. Særlig ikke for ministre fra Kristelig folkeparti. Det er ikke lenge siden miljøvernminister Knut Arild Hareide sa i Økonominytt på P2 at ”når det gjelder Barentshavet, stiller vi enda strengere krav. Der sier vi at det overhodet ikke skal være utslipp”. Så spørs det hva som veier tyngst – og hvilke fighter man er innstilt på å ta på miljøets vegne. Eller vil KrF svike – og vi vil oppleve et Bondesvik – igjen?