Statoil og Hydros leteboringer i Barentshavet – bakgrunn

7ebc5df93d9edc6f929004e94d24c515.jpeg Photo: Foto: Bellona

Statoil og Hydro har vinteren 2004/2005 foretatt leteboringer i Barentshavet. Selskapene har gått sammen om å leie den Ocean Rig-eide boreriggen Eirik Raude. Det har så langt vært tre større utslipp i forbindelse med leteboringene.

I forbindelse med utslippene har boringen blitt stoppet to ganger. To av utslippene skjedde under boring for Hydro. Det alvorligste utslippet skjedde 14.04.05. under boring for Statoil på letebrønnen Guovca. De ble da sluppet ut 1,6 kubikkmeter hydraulikkveske i fareklasse rød.

En av forutsetningen for at prøveprogrammet kom i gang var at det skulle være null utslipp av giftige kjemikalier til sjø. Likevel har begge oljeselskapene søkt om, og fått, utslippstillatelser for kjemikalier i sine boringsprosjekter. Utslippstillatelsene i forbindelse med leteboringene denne høsten vil kunne sette presedens for evt. nye søknader om leteboring.

Hydro
Hydro har i vinter foretatt leteboring på brønnen 7220/6-1 Obelix. Leteområdet ligger 190 kilometer fra kysten, mellom Bjørnøya og Snøhvit-feltet. Det er bare tillatt å bore i dette området i tiden 1.september- 20. mars. Planlagt borestart for denne brønnen var oktober/november 2004. Hydro startet imidlertid ikke boringen før 19. januar 2005 og estimerte da selv i følge en pressemelding at boringen ville ta omkring 26 dager. Hydro søkte 4. mars om forlengelse av boreperioden og fikk dispensasjon til å bore en mnd. utover den avtalte perioden, det vil si t.o.m. 20. april. Leteboringene ble avsluttet 23.03.05. Hydro opplyser at forsøk på prøvetaking viste at hydrokarbonene ikke er produserbare, og brønnen blir derfor ikke testet.

Statoil
Statoil overtok Eirik Raude etter Hydro og skulle opprinnelig starte med å prøvebore brønnen 7227/11 Uranus, deretter 7131/4-1 Guovca . Rekkefølgen ble imidlertid byttet om fordi overlevering av riggen fra Hydro ble forsinket. Boringen på Guovca startet 2. april 2005. Arbeidet med å bore og ferdigstille Guovca er i følge Statoil, selv antatt å ta mellom 20 og 30 dager. Denne brønnen har ingen tidsbegrensing.

På Uranus-brønnen har Statoil kun lov å bore fra 1. august til 1. juni, men dette har Statoil innsett at de ikke rekker, og har derfor utsatt boringen til høsten. Når Guovca er avsluttet, skal Eirik Raude til Norskehavet for å bore en letebrønn i det Statoil-opererte Tulipan-prospektet i blokk 6302/6. Deretter skal den tilbake til Barentshavet for å bore letebrønnen Uranus og Goliat-brønnen for det italienske selskapet Eni. Goliat ligger svært nær land, vest for Nordkapp

Krumspring både fra myndigheter og oljeselskaper
Mandag 21. mars kunne SFT opplyse Miljøverndepartementet (MD) om at Statoil ønsket å starte boringen på Guovca tidligere en planlagt. Det innebar at boreoppstart kunne være aktuelt før MD hadde avgjort Bellona og Natur og Ungdoms klage på SFTs vedtak om tillatelse etter forurensingsloven og krav til beredskap mot akutt forurensning. MD mente at dette kunne innebære at klageadgangen i saken fikk begrenset realitet og gav derfor klagen oppsettende virkning 22. mars. Det vil si at Statoil ikke fikk bore før klagen var avgjort, noe den ble 1. april, og da i Statoils favør.

25.01.05 sendte SFT ut en revidert miljørettet risikoanalyse for Statoils boring på 7227/11-1S Uranus. Hydros forsinkelser med Eirik Raude gjorde at boreperioden ble strukket ut i tid og Statoil hadde ikke tidligere utført analyser for det som ble den reelle boreperioden. Analysen viste at en oljeulykke kan føre til at oljen kan nå land. SFT konkluderte likevel med at miljørisikoen ville være uendret eller redusert i det utvidede boretidsvinduet, og gav Statoil klarsignal til å bore. Selv om Hydro også gikk ut over sitt borevindu slapp de å utarbeide og søke SFT om noen form for ny utslippstillatelse eller miljørettet risikoanalyse.

SFT ga i desember 2004 Statoil tillatelse til bruk og utslipp av kjemikalier i forbindelse med boring av letebrønnen Guovca. Selskapet hadde imidlertid ikke søkt om utslipp av ilmenitt i borevæske, og gjorde dette først i januar 2005. SFT mente dette var uproblematisk og tillot Statoil å slippe ut ilmenitt i borevæsken, fordi det, etter tilsynets oppfatning, har liten eller ingen effekt på miljøet.

10.12.04 valgte Miljøverndepartementet, etter en saksbehandlingstid på 18 arbeidsdager, å opprettholde SFTs utslippstillatelse for Hydros leteboring. Dette var den siste tillatelsen som var nødvendig for at boringen kunne starte.

15.11.04 forkastet SFT miljøorganisasjonenes protester og innvilget Statoil utslippstillatelse til Uranus-prospektet. Utslippstillatelsen til sjø gir anledning til å slippe ut 0,7 kg/år røde kjemikalier. Det ble også gitt tillatelse til å slippe ut 947 kilo gule og 371 tonn grønne kjemikalier per år. Disse kjemikaliene er ikke regnet som miljøfarlige, men samtidig vet man lite om den kjemiske sammensetningen i disse. Det er derfor heller ikke mulig å vite noe om hvilke virkninger de har på miljø og helse.

Statoil fikk også utslippstillatelse til luft: Ut fra antatt forbruk av diesel ble det gitt tillatelse til å slippe ut 6120 tonn CO2 per år, 135 tonn NOX og 10 tonn flyktige organiske forbindelser, også disse per år.

02.09.04 sa Miljøvernminister Knut-Arild Hareide til Økonominytt på NRK P2:

”Når det gjelder Barentshavet, stiller vi enda strengere krav. Der sier vi at det overhodet ikke skal være utslipp”.

I desember 2003 sa Sverre Kojedal fra Statoil til NRK Nordland:

”Hvis vi ikke kan holde løftet, kan vi heller ikke bygge ut i nordområdene”

.

f37021fad0b5dab9c04bc4c5f26032c6.jpeg Photo: Foto: Bellona

Føyelige myndigheter 
Utgangspunktet for vinterens leteboring er den prosessen som startet med utredning av helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten og Barentshavet. Den nåværende Regjeringen ble i forbindelse med Sem-erklæringen enige om at det skulle gjennomføres en konsekvensutredning ved helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten og Barentshavet. Etter at både miljøbevegelsen og faginstitusjoner påpekte at utredningen ikke tilfredsstilte kravene til en konsekvensutredning, valgte myndigheten å kalle det en utredning av konsekvenser. Dette, i stedet for en konsekvensutredning, og for å unngå krav som følger med dette. Utredningen ble ferdig på rekordtid. Olje- og Energidepartementet måtte til slutt innrømme at oljeselskapene hadde deltatt i utformingen av mandatet for de ulike delutredningene. De hadde også vært med å bestemme hvem som skulle gjøre utredningene og hva som til slutt skulle være det endelige resultatet.

Kunnskapsgrunnlaget var, og er, svært mangelfullt, og ble derfor kritisert av alle miljøfaglige instanser. Norsk Polarinstitutt sa blant annet at man mangler basiskunnskaper om artene i Barentshavet. Det er denne mangelfulle utredningen som er bakgrunn for Stortingets beslutning om å tillate oljeboring i Barentshavet, og den er også forutsetningen for leteboringene denne høsten.

Behandling av årets boring
Årets leteboringer startet med at Bellona og Natur og Ungdom påklaget vedtaket om at Eirik Raude skulle brukes på norsk sokkel. Dette fordi riggen hadde flere mangler, som organisasjonene mente måtte utbedres før riggen kunne tas i bruk. Denne klagen ble avvist da Petroleumstilsynet mente at Bellona og Natur og Ungdom ikke hadde rettslig klageinteresse i saken. Saksbehandlingen av høstens leteboringer startet dermed med at Petroleumstilsynet fratok miljøorganisasjonene klagerett i saken.

Videre ble leteboringssøknadene sendt ut på høring, og høringstiden hos SFT ble først satt til fire uker. Dette er i strid med utredningsinstruksen som sier at høringstiden skal være på minimum tre måneder, og ikke mindre enn seks uker. Tidligere Arbeids- og administrasjonsdepartementet, AAD, (nå modernisringsdepartementet) har sagt at utredningsinstruksen skal gjelde i denne type saker. SFT og Miljøverndepartementet har valgt å se bort fra dette, og undergraver således vedtaket som ble gjort av ansvarlig departement for utredningsinstruksen den gang, AAD.

I høringsuttalelsen ba Natur og Ungdom og Bellona om et møte med SFT, for å diskutere faglige og juridiske problemstillinger knyttet til søknadene. Dette fikk man først ti uker etter at man ba om det, og kun noen dager før klagefristen på vedtaket utgikk. Man ba da også om utfyllende informasjon om kjemikaliene som skulle brukes. Det har man per dags dato ikke fått. Havforskningsinstituttet ba også om dette, og fikk det heller ikke.

Det hele toppet seg med at SFT og MD behandlet klagen fra Bellona og Natur og Ungdom på Hydros utslippstillatelse på under en måned, og det ble ikke tatt hensyn til noen av anførslene i klagen. Dette til tross for at søknaden er et brudd på de forutsetningene Stortinget la til grunn for å åpne for oljeboring i Barentshavet. Søknaden er også et brudd med de folkerettslige forpliktelsene Norge har gjennom EØS-avtalen, da direktivet om miljøkonsekvensutredninger ikke er fulgt (Direktiv 2001/42/EF). Det er store mangler i den søknaden som er levert inn fra Hydro, noe som til og med er bemerket av SFT selv. Tilsynet har også påpekt de samme manglene i behandling av andre leteboringsaker. Søknaden er, slik Bellona ser det, også et brudd med styringsforskriften.

I denne saken er det oljeselskapene som har diktert tidsplanen til forvaltningen. Først slik at de skulle rekke å bore innenfor sine tildelte boreperioder, og når dette gikk, slik at det ble gitt tillatelse til å bore likevel.

Miljøverndepartementet brukte ni virkedager på å behandle klagen fra Bellona og Natur og Ungdom på Hyrdos utslippstillatelse. I Norge tar det lenger tid å få behandlet byggingen av en garasje, enn det tar å få tillatelse til leteboring i et sårbart havområdet hvor Norge har et internasjonalt forvaltningsansvar. Til sammenligning brukte man fire måneder på å behandle klagen i forbindelse med boring på Snøhvit-feltet.

Bellona har sendt følgende dokumenter i saken: