Utstrekning: I sør til Norskekysten og kysten av Russland, i øst til Novaja Zemlja, i nord til Frans Josef Land, Viktoriaøya og Kvitøya, i vest til Svalbard og kontinentalskråningen

Areal: 1,4 mill. km²

Volum: 322 tusen km³

Topografi: Gjennomsnittsdyp: 230 m

Dypområder, i grenseområdene mot Norskehavet og Polhavet: Bjørnøyrenna (500 m), Hopendypet (3-400 m), Storfjordrenna (> 400 m), i øst: Sørøstbassenget (> 300 m) og Nordøstbassenget (> 300 m)

Grunne områder: Svalbardbanken (Edgeøya via Hopen til Bjørnøya, 50 m), Storbanken (1-200 m), Sentralbanken (< 200 m), bankene langs Novaja Zemlja (1-200 m) og Norskekysten (Tromsøflaket, Nordkappbanken og Ingøydypet, < 200 m)

Fysisk oseanografi

I sør går strømmene østover, i nord går de vest- og sørvestover. Langs Norskekysten finner man den norske kyststrømmen, som inneholder kaldt (> 2°C) og ferskt (< 34,7 ‰) kystvann. Denne strømmen skifter navn til Murmankyststrømmen når den passerer grensa til Russland. Utenfor og parallelt med den norske kyststrømmen går den Nord-Atlantiske strømmen (populært kalt Golfstrømmen), som inneholder varmt (> 3°C) og salt (> 35 ‰) Atlantisk vann. Denne strømmen deler seg i to utenfor Troms. Den ene greina går nordover langs kontinentalskråningen og vest for Svalbard mens den andre greina fortsetter innover i Barentshavet og kalles for Nordkappstrømmen. I nord kommer Arktisk vann (< 0°C, 34,3-34,8 ‰) hovedsakelig inn mellom Nordaustlandet og Frans Josef Land og kalles Perseystrømmen.

Polarfronten er området der hvor det Arktiske vannet nordfra møter det Atlantiske vannet sørfra. Posisjonen for polarfronten varierer fra år til år, men ligger hovedsakelig på vestsiden av Svalbardbanken og sør for Bjørnøya, bøyer nordover mot Storbanken og deretter sørøstover og rundt Sentralbanken. Polarfronten er et område der vannmassene blandes og næringssalter transporteres opp fra dypet og blir tilgjengelig i de øvre vannmassene der det er nok lys for primærproduksjon.

Utbredelsen av ettårsis varierer fra år til år og gjennom sesongen (minimum: sept-okt, maksimum: mars-mai). Iskanten er et område med høy produksjon som skyldes at issmeltingen skaper en stabil vannmasse med høyt nivå av næringssalter og tilstrekkelig lys for primærproduksjon (iskantblomstring).

Primærproduksjon – Planteplankton

Mer enn 300 arter av mikroalger er registrert i Barentshavet (von Quillfeldt og Dommasnes 2005). Den dominerende algegruppen er kiselalger (diatomeer) som er spesielt viktig under våroppblomstringen. Vanlige slekter: Chaetoceros, Thalassiosira, Fragilariopsis. Andre viktige alger er flagellatene, der den viktigste arten er Phaeocystis pouchetii som forekommer både som encellet og kolonidannende form. I Atlantisk vann er det en vår- og en høstoppblomstring mens det kun er en sommeroppblomstring i Arktisk vann. Planteplankton tilfører energi til næringskjeden oppover og begrenser etterfølgende trofiske nivå. Planteplanktonveksten begrenses av lys, næringssalter og sporstoffer.

Sekundærproduksjon – Dyreplankton

Raudåta, hoppekrepsen Calanus finmarchicus, er det viktigste og mest dominerende dyreplanktonet (opp til 80 % av dyreplanktonet) i Atlantisk vann. Ishavsåta, Calanus glacialis, som er større, holder til i Arktisk vann, mens Calanus helgolandicus, som er den største Calanus-arten, er vanlig helt opp til overflata ved iskanten. Calanus-artene regnes hovedsakelig som herbivore (dvs. plantespisende). Andre viktige dyreplankton er kopepodene Metridia longa, Euchaeta spp. (rovdyr), og småkopepodene Oithona spp. (omnivor, dvs. plante- og dyrespisende), Microcalanus spp. (detritusspisende), Pseudocalanus spp. og Oncaea spp. Alle hoppekrepsartene har minimale bestander om vinteren. Antallet av de viktigste hoppekrepsartene øker om sommeren og når et maksimum tidlig om høsten.

I tillegg til hoppekreps består dyreplanktonet i Barentshavet av krill (småkrill, Thysanoessa spp.; storkrill: Meganyctiphanes norvegica), geleplankton (maneter, medusaer, ribbemaneter, pilorm og appendikularier), larvestadier av forskjellige evertebrater og fiskelarver.

Fisk

Fiskefaunaen i Barentshavet består av ca. 150 arter fordelt på 52 familier. De viktigste kommersielle fiskeartene er torsk, lodde og sild. I tillegg fiskes det hyse, sei, blåkveite, polartorsk og uer. Noen arter, som sild, hyse og sei, finnes hovedsakelig i sør (i Atlantisk vann) mens andre arter, som polartorsk, finnes hovedsakelig i nord (i Arktisk vann). Noen arter er videre assosiert med dypere områder, slik som uer.

Den norsk-arktiske torskebestanden (også kalt skrei) er den viktigste nåværende fiskeressursen i Barentshavet. Om vinteren oppholder torsken seg i de isfrie områdene og i januar begynner den kjønnsmodne andelen av bestanden (8-10 år gamle) sin gytevandring mot Norskekysten (hovedsakelig Lofoten og Vesterålen). Den mest intense gytingen foregår i mars. Hver hunn gyter ca. 5 mill. pelagiske egg som klekkes etter 2-3 uker. Larvene driver nordover med den norske kyststrømmen og er ca. 2 cm lange i det de når det sørvestlige Barentshavet der de oppholder seg. Yngre torsk foretar næringsvandring inn mot Finnmarkskysten på senvinteren der den spiser lodde som kommer inn for å gyte. Både gytetorsken og yngre torsk danner grunnlaget for de norske fiskeriene.

Barentshavslodda var trolig verdens største loddebestand med en biomasse på 4-8 mill. tonn. Den utgjorde det største norske fiskeriet i totalfangst men har vært stengt de siste årene pga. av lavt bestandsnivå. Lodda gyter i sedimentene på banker og grunne områder langs den nordlige kysten av Norge og Russland fra mars til mai. Når loddelarvene klekkes (etter ca. 4 uker) er de ca. 7 mm lange. Loddelarvene transporteres med vannmassene ut fra de kystnære områder til sentrale deler av Barentshavet (Fossheim 2006). Umoden lodde (1-3 år) har oppvekstområde langs polarfronten og iskanten i nord. Moden lodde (3-5 år) foretar en gytevandring mot Norskekysten i februar-mars og de fleste dør etter gyting. Lodda er en nøkkelart i Barentshavet som utnyttes av fisk, sjøfugl og marine pattedyr.

Silda er periodisk til stede i Barentshavet og utgjør da en betydelig ressurs. Den voksne bestanden av norsk vårgytende sild beiter i den sentrale delen av Norskehavet (Hamre 2000). Silda gyter på kysten av Vestlandet om våren. Sildeyngelen klekkes i kyst-strømmen og driver nordover og inn i den sentrale og sørlige delen av Barentshavet hvor den vokser opp. Den oppholder seg i Barentshavet i tre til fire år. Så vandrer den ut og tilbake til Norskehavet og Vestlandet. Ungsilda beiter også på loddelarver langs Finnmarkskysten og kan være ansvarlig for svikt i rekrutteringa til loddebestanden (Hamre 2000).

Polartorsken gyter, beiter og vokser opp i Arktisk vann, i nær assosiasjon med iskanten. Polartorsken er svært viktig for økosystemet, som bytte for større fisk, marine pattedyr og sjøfugl.

Bunndyr

Bunnfaunaen i Barentshavet inkluderer svamp, nesledyr, børsteormer, krepsdyr, bløtdyr, mosdyr, pigghuder, og sjøpunger. De fleste (> 80 %) dyreartene i havet er bunndyr. De viktigste kommersielle bunndyrene er reke og haneskjell.

Dypvannsreka Pandalus borealis finnes i hele Barentshavet og er vanligst i dypere områder (> 80 m). Reka foretrekker bløtbunn og temperaturer mellom 1-3°C. Reka gyter i juni-oktober og eggene klekkes i mai-juni neste år. De pelagiske larvene bunnslår og går inn i en juvenil fase før de utvikler seg til voksne hanner. Et individ kan fungere som hann i en til flere gytesesonger før den skifter kjønn og blir til en eggbærende hunn som gyter annet hvert år (i Barentshavet).

Marine pattedyr – Top-predatorer

De marine pattedyrene utgjør, sammen med mennesket, toppleddet i det marine næringsnettet og kan derfor utøve en viss kontroll av de lavere trofiske nivåene. Sel (ringsel, Grønnlandsel, storkobbe og hvalross), hval (vågehval) og isbjørn er kvantitativt viktige arter i Barentshavet.

Sjøfugl

Sjøfugl er bindeleddet mellom det terrestriske og marine systemet og tilfører næringsstoffer til vegetasjonen på land. De viktigste sjøfuglartene i Barentshavet er havhest, polarmåke, krykkje, lomvi, polarlomvi, alke, teist, lunde, alkekonge og ærfugl.

Hovedkilde, dersom ikke annet er oppgitt:

Sakshaug, E., Bjørge, A., Gulliksen, B., Loeng, H. og Mehlum, F. (1994) Økosystem Barentshavet. Universitetsforlaget, Oslo.

Øvrige kilder:

Fossheim, M. (2006) Spatial structure of capelin larvae and zooplankton off the coast of northern Norway. Dr. scient. avhandling. Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø.

Hamre, J. (2000) Biologiske og klimastyrte relasjoner mellom sild, lodde og torsk i Norskehavet og Barentshavet. Havets miljø. Havforskningsinstituttet.

von Quillfeldt, C.H. og Dommasnes, A. (2005) Forslag til indikatorer og miljøkvalitetsmål for Barentshavet. Rapport fra et delprosjekt under forvaltningsplanen for Barentshavet. Havforskningsinstituttet og Norsk polarinstitutt.