På Bellonas hovedkontor i Nordre gate på Grünerløkka ligger tykke permer fylt med papirer som viser den mangeårige kampen mot olje- og gassboring i Lofoten og Barentshavet.
Det har vært en berg-og-dalbaneferd fra tap til seire og tilbake igjen. I 1989 måtte det tre år gamle Bellona innse nederlaget da Barentshavet Syd ble åpnet for leteboring. Men ved målrettet faglig arbeid og aksjoner klarte man i 2001 å stanse planene om leteboring utenfor Lofoten. Også Vesterålen og Barentshavet nord har hittil vært skånet.
Gjennom hele perioden har Bellonas standpunkt stått fast: Nei til boring.

Vet for lite
– I 2001 var det valg rett rundt hjørnet. Arbeiderpartiet innså at de politiske konsekvensene ved boring i Lofoten ble for store. Jeg synes det viser noe av Bellonas styrke, sier Guro Hauge.
Hun er en av fire kvinner som har ansvaret for Bellonas nordområdearbeid. Tross travle dager med møter, papirarbeid, studier og reiser i Nord-Norge, Russland og på Svalbard, har de klart å koordinere seg til et felles møte.
De fire: Guro Hauge, for tiden opptatt med å skrive masteroppgave om konsesjonssystemet i petroleumsforvaltningen. Kristin Jørgensen, statsviter med spesialisering i russisk politikk og styringsstrukturer, og prosjektleder for Bellonas olje- og energiarbeid i Russland. Unni Berge, statsviter med masteroppgave om utredningsprosessene i Barentshavet. Og Maria Fossheim, marinbiolog med doktorgrad på loddelarver.
– Det høres kanskje litt spesielt ut å ha spesialisert seg på loddelarver, ler hun.
– Men lodda er en utrolig viktig del av et økosystem som har finjustert seg over mange, mange år. En rekke bestander i Barentshavet lever på lodde, både blant fisk, sjøfugl og sjøpattedyr.
Og nettopp her er vi ved kjernen i Bellonas nei til olje- og gassboring:
– Lofoten og Barentshavet er følsomme systemer som blir stadig mer sårbare på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Vi vet altfor lite om konsekvensene av boring til at det er verdt risikoen å påføre havet enda flere stressfaktorer, sier Fossheim.

Dårlig beredskap
Lofoten og Barnetshavet er gyte- og oppvekstområde for torsk. Her finnes et utall sjøfugler og sjøpattedyr, og dessuten flere imponerende korallrev. Korallene er opphav til et stort mangfold av liv, og er tilholdssted for en rekke arter – deriblant flere som fiskes kommersielt.
– Koraller er ekstremt sårbare for påvirkning, og man har ikke engang oversikt over hvor revene finnes. I forbindelse med boringen på Tornerose-feltet ble det sagt at om man støter på koraller, skal det ”gjøres avbøtende tiltak” – det vil si ingenting, sier Fossheim.
Hun er opptatt av at Barentshavets lave temperaturer og ekstreme værforhold ikke forveksles med robusthet.
– Organismene i Barentshavet er tilpasset Barentshavet. Selv små endringer betyr at de får det tøffere. Det vanskelig å tenke på en isbjørn som sårbar, men om isen smelter, da blir bjørnen faktisk veldig utsatt, sier hun.
Fagfolkene i Bellona peker også på mangelfull oljevernberedskap som et sterkt argument mot oljeboring. Mekanisk oljevern fungerer bare én av to dager i Barentshavet vinterstid på grunn av høye bølger. Mørketid og ising er andre faktorer som gjør oljevernarbeid svært vanskelig.
– Boreområdene ligger dessuten veldig nært land, slik at oljesølet vil kunne nå strand og kyst på kort tid, forklarer Hauge.

[picture1]Hemmelighold
Tidligere i år kom forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Den fikk en blandet mottakelse.
– Vi er fornøyde med at det ikke åpnes for boring i Lofoten. Men vi er ikke fornøyde med at det skal bores kystnært i andre områder, sier Berge.
– Det er faktisk hårreisende at man skal ha aktivitet så tett på land, mener Kristin Jørgensen.
I planen har regjeringen riktignok etablert en borefri sone fram til 2010 i et 35 kilometers belte fra land. Men det er en verning som tar seg best ut på papiret, ifølge Hauge. For som hun sier:
– Beregninger viser at det neppe finnes noe petroleum her.
I det store og hele synes de fire at norsk oljepolitikk er preget av hemmelighold og mangel på helhetlig planlegging.
– Bondevik-regjeringen gikk mot sine egne fagetater og åpnet sårbare soner for boring, uten å ville offentliggjøre rådene de fikk, sier Berge og fortsetter:
– Oljeselskapene har en unik posisjon i det norske samfunnet. Miljøfaglige råd for Lofoten og Barentshavet er blitt brutt i alle konsesjonsrunder siden 1993, og avgjørelsene har vært preget av hemmelighold og mangel på offentlig debatt. Dette er faktisk et demokratiproblem, og sånn sett har Bellonas kamp også handlet om å få en offentlig debatt med flere stemmer.
Hauge mener at den politiske styringen har vært for svak.
– Det finnes ingen klare krav til eller mål for hva man ønsker med oljevirksomheten, annet enn å få mest mulig penger inn på Oljefondet, sier hun.

Russland
Bellonas arbeid i nordområdene er ikke bare knyttet til problematikk på norsk side. Som ledd i en helhetlig nordområdepolitikk, jobber man også for å øke miljøbevisstheten hos den store naboen i øst.
– I Russland er veldig mye hemmeligstemplet, så miljøarbeidet går hånd i hånd med styrking av et mer demokratisk tenkesett, sier Jørgensen.
Hun forteller at russerne henter ut mesteparten av oljen sin på land.
– De er ikke kommet så langt når det gjelder offshore, men sliter med store skader på naturen som følge av onshore petroleumsvirksomhet. Likevel finnes det liten motstand mot olje, gass og atomkraft. Situasjonen er omtrent som den var i Norge da miljøbevegelsen kom i gang på syttiitallet. En del av jobben vår består altså i å skape en folkelig, russisk miljøbevegelse.
Bellonas fire nordområdeeksperter advarer mot generell svartmaling av situasjonen i Russland: De mindre oljetankerne som går i russisk farvann er av variabel standard, men de russiske supertonnerne som går langs norskekysten er moderne og i god stand. Og da man sist leteboret på Shtokman-feltet var kravene til miljøteknologi strengere enn på norsk side av Barentshavet.
– Per i dag er det Norge, og ikke Russland som presser på for oljeaktivitet i Barentshavet, sier Jørgensen.

Om framtida
Hva så med kampen videre? Ifølge de fire damene blir strategien en effektiv blanding av faglig administrativt arbeid og aksjoner – slik Bellona har jobbet helt siden opprettelsen for 20 år siden.
– Vi forsøker å være både pragmatiske og prinsipielle. Vi ser helheten i energispørsmålet; det nytter ikke å skru av kranene i morgen. Vi må satse på langsiktig arbeid og gradvis reduksjon, sier Unni Berge.
Guro Hauge supplerer:
– Slaget fram mot 2010 står om Lofoten, Vesterålen og Mørekysten. Vi kommer til å engasjere oss i politiske prosesser – og sikkert aksjonere også. Bellona skal redde Lofoten fra oljen.

Artikkelen er hentet fra Bellonas 20-års magasin – "20 år i kamp for miljøet". Hele agasinet kan lastes ned ved å trykke på linken til høyre på siden.