Bjørnøy avskrev seg selv

frontpageingressimage_bjornoy2.300.jpg

Bellona reagerer kraftig på Bjørnøys behandling av vår klage på SFTs utslippstillatelse for leteboring på Nucula, rett utenfor Nordkapp. Mange tolker vår kritikk av miljøvernministeren som et forsøk på omkamp om forvaltningsplanen som ble vedtatt i fjor. Bellona er imot boringen, men det er den mangelfulle saksbehandlingen og Bjørnøys uttalelser som får oss til å reagere med et krav om at Bjørnøy må trekke seg.

Kystnær

Nucula-boringen er den første av de kystnære boringene etter behandlingen av forvaltningsplanen, og den aller mest kystnære noen gang. Forvaltningsplanen satte en stopper for oljeboring innenfor en sone på 50 kilometer fra land. Nucula var et av unntakene. Dette er kanskje det mest kontroversielle av alle områdene som ble åpnet i forvaltningsplanen, blant annet på grunn av den nære beliggenheten til Gjesværstappen, som er Nord-Europas viktigste fuglefjell. Her er det beregnet at eventuelt oljesøl vil drive i land allerede etter 36 timers drivtid. Dette tilsier en grundig vurdering av hvorvidt prosjektet tilfredsstiller de miljøkrav som ligger til grunn for forvaltningsplanen og i øvrige føringer fra Stortinget.

Bellona er inneforstått med at det er åpnet for leteboring også i særlig verdifulle og sårbare områder. Men det er ikke gitt noen blankofullmakt til utslipp. Hver enkelt boring må fortsatt ha en godkjent beredskapsplan og en utslippstillatelse fra SFT. I november ga SFT en diskutabel utslippstillatelse til Hydro. SFT så vekk fra sine egne innvendinger om at boringen er så nær land at man med dagens beredskap ikke kan hindre at olje vil nå land ved et uhell.

Ingen omkamp

Bellona har ikke startet en omkamp om forvaltningsplanen, tvert i mot forsvarer vi prinsippene fra forvaltningsplanen. Ved å påklage saken ga vi Bjørnøy en anledning til å ta et politisk ansvar og stoppe utvanningen av de miljøkravene som gjennom forvaltningsplanen er forankret i Stortinget.

Bjørnøy lot denne anledningen gå fra seg. Dette er skuffende, men først og fremst reagerer vi på at klagen ble behandlet på kun elleve dager, midt i julen. Til sammenligning er saksbehandlingstiden for fornybare, miljøvennlige energiprosjekter opptil flere år. Både vi og Direktoratet for naturforvaltning har påpekt at kartleggingen av naturverdier er mangelfull. Hydro deler denne oppfatningen, og har satt i gang undersøkelser. Resultatene fra denne vil først foreligge i februar. Miljøvernministeren mener altså at forsvarlig klagebehandling kan foretas uten de undersøkelser som hennes egne fagfolk mener er en nødvendig del av beslutningsgrunnlaget.

Hastverk

Hvorfor måtte klagen behandles på 11 dager? Årsaken var at Hydro hadde bestemt seg for å bore i januar. Boreriggen var bestilt, selv om selskapet ikke hadde de nødvendige tillatelser. Betyr det at saken var avgjort? Hadde ikke Bjørnøy noe valg? Da Siri Bjerke var miljøvernminister i en lignende situasjon i 2001, stoppet hun Hydros boring på Røst, selv om riggen var på vei nordover. Bjerke slo fast at Hydro pent måtte sende riggen tilbake, og avvente Miljøverndepartementets (MD) behandling av Bellonas klage.

Hydro ønsker å bore i januar, og men Hydros hastverk er en dårlig unnskyldning for en summarisk hastebehandling. Bellona har ifølge Forvaltningsloven en demokratisk rett til å få våre synspunkter vurdert. Klagen fra Bellona og Natur og Ungdom omhandlet kompliserte tekniske spørsmål. Det er en illusjon å tro at MD har vært i stand til å foreta en selvstendig behandling av disse spørsmålene på så kort tid. At Hydros hastverk var årsaken til den ekstremt raske saksbehandlingen, er så opplagt at det neppe tjener Bjørnøys sak å hevde det motsatte.

Uttalelser til media

Forvaltningsplanen er Bjørnøys største sak. Hun burde derfor vite at forvaltningsplanen, som hun selv har loset gjennom Stortinget, definerer kystbeltet, hvor Nucula-feltet er lokalisert, som særlig verdifullt og sårbart. Likevel sier hun (i samme intervju): ” Da vi gikk gjennom nordområdenes sårbarhet, valgte vi ut områder hvor boring kunne tillates, nettopp fordi de ikke er svært sårbare. Dette er et slikt område.” Med dette utsagnet underminerer hun forvaltningsplanens spede forsøk på å beskytte viktige naturverdier.

Norge trenger en miljøvernminister som taler miljøets sak mot en stadig mektigere oljesektor. Norge trenger som et minimum en miljøvernminister som forholder seg til sine plikter som statsråd og opprettholder grunnleggende prinsippene for forsvarlig saksbehandling. Dersom SV ønsker å oppnå noe med forvaltningsplanen, må de utnytte det lille politiske handlingsrommet som tross alt finnes. Selv om forvaltningsplanen legger føringene for oljevirksomheten i Barentshavet, er det fortsatt en rekke uavklarte spørsmål – spørsmål som skal behandles av miljøforvaltningen, med basis i lover, forskrifter og føringer fra Stortinget. I flere år framover skal det fattes beslutninger. Viktige enkeltsaker skal behandles i Oljedirektoratet, Fiskeridirektoratet, SFT og i departementene, og oljeselskapene kommer til å mobilisere store ressurser for å sikre at beslutningene blir som de ønsker.

Oljeselskapene kan bestemme

Når Bjørnøy uttaler at alt er avgjort for lenge siden, avskriver hun seg selv og miljøforvaltningen fra å påvirke disse beslutningene. Dette er alvorlig, og vil resultere i at oljeselskapene og oljeforvaltningen kan diktere politikken. Derfor bør Helen Bjørnøy gå av som miljøvernminister.

Denne kommentaren ble publisert i en forkortet versjon i Aftenposten 6. januar 2007.