En helt nødvendig kriseløsning

ingressimage_MariusHolm_155feb08_AKS_bredde2.JPG Photo: (Foto: Anne Karin Sæther/Bellona)

I dag kommer 80 prosent av energien vi bruker på her på jorda fra olje, kull og gass, og disse energikildene står for to tredeler av klimagassutslippene. Dessverre tyder ingenting på at forbruket av fossilt brensel er på vei nedover med det første.

Fram til 2050 vil verdens befolkning øke med rundt tre milliarder. Samtidig øker verdens fattige, rettmessig nok, sitt energiforbruk i et heseblesende tempo, for å utvikle næringslivet og øke velferden. Kull er den viktigste tilgjengelige energikilden i mange av landene der energietterspørselen vil øke aller mest, som for eksempel i India og Kina.

Samtidig som den globale energietterspørselen øker dramatisk skal vi snu hele energisystemet vårt rundt og lage et samfunn basert på fornybar energi. Et system som er hundre prosent fornybart er nødt til å komme, men det er vel knapt noen som tror at det er realistisk å snu helt om i løpet av noen få tiår. Alle prognoser for framtidig fornybar energiproduksjon, selv de aller mest optimistiske, sier at fornybare kilder ikke kan dekke verdens energibehov i løpet av de nærmeste tiårene.

Den store utfordringen er hastverket: Klimagassutslippene må reduseres dramatisk på kort tid. For å ha en rimelig sjanse for å unngå en oppvarming på mer enn 2 grader, må vi ifølge FNs klimapanel redusere utslippene med minst 85 prosent (fra 2000-nivået) innen 2050.

Derfor må vi ta i bruk alle virkemidler. Fangst og lagring av CO2 (CCS) vil kunne fjerne en tredel av klimagassutslippene i verden innen 2050, og er derfor et av de sentrale virkemidlene. Å rense utslippene fra kullkraftverk og andre store utslippskilder vil ganske enkelt være en helt nødvendig kriseløsning.

Det finnes imidlertid de som ikke vil ta i bruk CCS. Greenpeace vil nøye seg med energieffektivisering og fornybar energi, selv om de i en ny rapport innrømmer at dette bare kan gi 50 prosents kutt i utslippene innen 2050. Bellona kommer med en rapport nå i juni der vi viser at utslippene kan kuttes med rundt 85 prosent, kanskje mer, om vi tar i bruk CCS sammen med andre virkemidler.

Kritikerne påstår at CCS ikke kommer på plass i tide, men teknologi for CCS eksisterer allerede. I Norge er det for eksempel fire selskaper som konkurrerer om kontrakten for å fange CO2 fra gasskraftverket på Kårstø. EU planlegger å ha 12 prosjekter for CCS på plass til 2015.

Kritikerne påstår også at det er uforsvarlig å lagre CO2 under bakken eller under havet. Vi vil påstå at det er farligere at kullkraftverk slipper CO2 rett ut i atmosfæren, det vil si en hundre prosents lekkasje. Dessuten er flere gode og trygge lagringssteder allerede lokalisert.

Til slutt må det nevnes at hvis den globale oppvarmingen skulle bli for kraftig, kan vi bli nødt til å eliminere alle CO2-utslipp – kanskje til og med fjerne CO2 fra atmosfæren. I tillegg til binding av CO2 i skog og jord, så er den eneste store muligheten vi ser for å få til dette en kombinasjon av biokraftverk og CCS.

Som biobrensel kan man for eksempel bruke alger, som trekker til seg CO2 mens de vokser og lever. Ved å rense utslippene når algene forbrennes i kraftproduksjonen, ender man opp med å ha fjernet CO2 fra atmosfæren. På denne måten kan en kriseløsning brukt på skitne energikilder bli til en framtidsrettet løsning.

Denne kommentaren ble også publisert i siste nummer av Kraftjournalen (nr.3 2008).