StatoilHydro må snus opp ned

ingressimage_statoilhydro-annonse.jpg Photo: (StatoilHydros annonsekampanje)

Debatten raser om StatoilHydros fremtidige navn, men heller enn å diskutere barnets navn, bør vi diskutere barneoppdragelse. «Alle må gjøre litt. Vi må gjøre litt mer,» slår StatoilHydros helsidesannonser fast, og forteller om selskapets engasjement innen blant annet fangst og lagring av CO2 og vindmøller til havs.

Bortsett fra at ordet «litt» burde vært skiftet ut med «mye», slutter Bellona seg helhjertet til budskapet. Dette er sentrale teknologier i kampen mot global oppvarming.

Fem punkter til StatoilHydro

Annonsene presenterer et bilde av det selskapet vi trenger for å løse de globale utfordringene, men dessverre tegner kampanjen et falskt bilde av hva StatoilHydro er, og vil bli. Det skapes et inntrykk av et oljeselskap i endring, men dessverre går endringen av selskapet i motsatt retning. Selskapet sikter mot å bli en fossil dinosaur.
Heller enn å diskutere barnets navn, presenterer vi følgende fem punkter som bør stå sentralt i oppdragelsen av StatoilHydro:

1. Oljesand

I fjor kjøpte StatoilHydro selskapet North American Oil Sands Corporation for tolv milliarder kroner. En eventuell utbygging av prosjektet kan ifølge Dagens Næringsliv koste 110 milliarder kroner.

Forutsetningen for at StatoilHydros investering skal lykkes, er at regjeringens klimapolitikk mislykkes. Kan vi leve med et slikt paradoks?

På fjorårets generalforsamling lovte Statoils konsernsjef Helge Lund miljøtiltak i oljesandprosjektet. I senere uttalelser fra Lund er miljøambisjonene kraftig dempet. Dempes bør også investeringene i oljesand, en energikilde som ikke har funnet plass i noen scenarier for en bærekraftig energiframtid.

Regjeringen har kommet med formaninger, og skjuler ikke sin misnøye med prosjektet. Misnøyen bør gjenspeiles i framtidige styremøter, ved at selskapet trekker seg ut av oljesand.

2. Lobby mot klimapolitikk

I 1996 startet Statoil deponering av CO2 som er skilt ut av gassen fra Sleipner-feltet i Nordsjøen. Prosjektet er verdens første fullskala prosjekt innen CO2-lagring, og prosjektet har gitt viktige erfaringer med hensyn til lagringssikkerhet i underjordiske formasjoner.

StatoilHydro kan gjerne skryte av prosjektet. Bellona gjør også det. Men prosjektet kom som en direkte konsekvens av CO2-avgiften på norsk sokkel, en avgift som oljebransjen med StatoilHydro i spissen har tatt til orde for å avskaffe. Avgiften har utspilt sin rolle, hevdet oljeselskapene i en kampanje rettet mot StatoilHydros største eier, til tross for at en rekke framtidige investeringsbeslutninger vil påvirkes av avgiften.

Selskapet har også lobbet aktivt gjennom OLF mot utslippskutt på norsk sokkel. Kan vi leve med at et selskap staten eier driver denne type kampanjer?

3. CO2-lagring på Snøhvit og Mongstad

I 2006 inngikk Statoil en avtale med regjeringen om CO2-fangst på gasskraftverket på Mongstad. Staten tar regningen, men prosjektet setter likevel StatoilHydro i førersetet innenfor CO2-lagring. Motvillig riktignok. Til tross for at skiftende regjeringer har stilt krav om rensing av gasskraftverk, presset selskapet lenge på for å bygge gasskraftverk både på Mongstad og Tjeldbergodden uten fangst og lagring av CO2. Men selv om intensjonene var dårlige, kan resultatene blir bra.

I 2007 startet produksjonen på Snøhvit. Gasskraftverket på Melkøya vil under ordinær drift øke Norges klimagassutslipp like mye som Sleipner-prosjektet reduserer dem. Til tross for at både CO2-brønn og rørledning er etablert, ønsker ikke StatoilHydro å lagre CO2 fra gasskraftverket. Dermed står gasskraftverket som driver Snøhvit-anlegget og spyr ut ca 1 million tonn CO2 i året, tilsvarende de årlige utslippene fra 375 000 biler.

Selskapets motvilje mot CO2-fangst fra gasskraftverket er faktisk så stor, at de klagde på SFTs forsiktige pålegg om å tilrettelegge for CO2– fangst en gang i framtiden. Klagen førte ikke fram, men den praktiske tilrettelegging har likevel uteblitt.

StatoilHydro bør ta ansvar for å komme i gang med rensing av CO2-utslipp på Snøhvit, Mongstad-raffinieriet og gassprosesseringsanlegget på Kårstø.

4. Lofoten

StatoilHydro har grunn til å skryte av Mongstad. Men ett renseanlegg velter nok ingen fossil dinosaur.

Utslippsreduksjonene på Mongstad vil spises opp i Lofoten og Barentshavet, der konsernsjef Helge Lund bruker all sin politiske tyngde for å åpne sårbare naturområder og gyteområder for fisk for framtidig petroleumsutvinning.

StatoilHydro bør ligge unna disse områdene. Og regjeringen bør motstå presset fra dinosauren om å åpne nye jaktmarker.

5. Fornybar energi

Gjennom fusjonen med Hydro har StatoilHydro fått en betydelig portefølje av ny fornybar energi. Viktige teknologiprosjekter innen offshore vindkraft er underveis. Det er bra. Men selskapets ambisjoner har så langt ikke stått i stil med den klimautfordringen som verden står ovenfor. De satser heller på mer olje. Mer gass. Oljesand.

Samtidig er det vitenskapelig enighet om at klimagassutslippene må reduseres med 60 – 85 prosent innen 2050. Nyere forskning indikerer at vi bør sikte mot 85 prosent heller enn 60 prosent. Og det internasjonale energibyrået varsler om at utslippene vil øke med 130 prosent med dagens kurs, og slår fast at verden trenger en energirevolusjon for å møte klimautfordringen.

Bellona ga et innspill til denne energirevolusjonen, da vi i juni publiserte et scenario for hvordan de globale utslippene kan kuttes, samtidig som det økende energibehovet til verdens fattige dekkes.

Gitt at landbruk og skogvern tar sin del av jobben, kan målene nås om energisektorens utslipp kuttes helt. All sluttbruk av fossil energi må da opphøre, olje, gass og kull kan kun benyttes i anlegg med effektiv fangst og lagring av CO2. Urealistisk? Nei. Endringene som må til i verdens energiforsyning er fysisk sett ikke større en de endringene vi har lagt bak oss de siste førti årene. Men den politiske utfordringen er større når retningen skal snus enn når farten bare skal økes.

Må snus opp ned

Svaret på utfordringen, hvis Regjeringen mener alvor med sine klimaambisjoner, er å ta styring over StatoilHydros framtid. Ikke ved ulønnsomme investeringer eller brakklegging av norsk sokkel, men ved investeringsbeslutninger som gradvis endrer selskapet både til å bli levedyktig i klimaøkonomien, og til å bli en del av løsningen på energi- og klimautfordringen.

Den fossile dinosauren må snus opp ned. Hvordan dette skal gjøres er en mye viktigere debatt enn diskusjonen om hva barnet skal hete.