Fram mot våren kommer Bellona til å kjempe hardt for at det skal etableres petroleumsfrie områder utenfor Mørekysten. Dette vil vi jobbe for gjennom den kommende forvaltningsplanen for Norskehavet. Planen skal legges fram i løpet av mars neste år, og i tillegg til å opprette petroleumsfrie soner forventer vi at politikerne styrker oljevernberedskapen langs kysten.

I en forvaltningsplan søker man å finne naturens tålegrenser, for dermed å kunne balansere næringsvirksomhet på en måte som ikke gjør uopprettelig skade på naturen. Forvaltningsplanen skal være et verktøy for å finne en balanse mellom ulike næringsinteresser og miljøhensyn. Vi mener at fornybare næringer som fiskerivirksomhet skal ha forrang framfor en ikke-fornybar næring som olje- og gass virksomhet.

Det er flere meget sårbare gyteområder i Norskehavet, blant annet utenfor Møre hvor hovedgyteområdet til norsk vårgytende sild befinner seg. Etter sitt siste tokt utenfor Møre kunne Havforskningsinstituttet melde om hele 48 843 sildelarver per m². Dette er et svært høyt tall. Hundrevis av millioner sildeegg klekkes her hvert eneste år, og disse vil være meget sårbare for et oljeutslipp, som igjen kan gi enorme konsekvenser både for miljøet og for fiskeriene i Norge.

I tillegg forventer Bellona at politikerne griper muligheten til å stille krav til utvikling av sterkere oljevern i Norge. Oljeutvinning er alltid forbundet med risiko for utslipp, og derfor krever vi at beredskapen langs kysten er god nok til å rydde opp i eventuelt oljesøl. I Barentshavet ser man dessverre flere stygge eksempler på at det tillates leteboringer i områder hvor oljevernberedskapen ifølge statens egne miljøetater, ikke kan sikre en tilstrekkelig risikoreduksjon. Hvis forvaltningsplanen både stiller konkrete krav til oljevernberedskapen ved dagens operasjoner, men også til utvikling innen et visst tidsrom, vil dette kunne stimulere til forskning og teknologisk nyvinning fra oljeindustriens side. I tillegg bør en forvaltningsplan stille strenge miljøkrav til både framtidige og eksisterende boreoperasjoner i havområdet.

Den siste tiden har matvarekrise i den tredje verden, og seismikkskyting i sårbare gyteområder utenfor Lofoten og Vesterålen vært sentrale saker i media. For mange er dette to forskjellige spørsmål. Den ene saken handler om behovet for livsviktig mat for mange av verdens fattigste, mens den andre saken handler om ressursgrunnlaget for fiskerinæringa i Norge.

Men disse to sakene må sees i sammenheng. De handler begge om behovet for å sikre verdens matresurser, og norsk fiskerieksport bidrar til å brødfø svært mange mennesker. Derfor hviler det et tungt ansvar på norske politikere når de forvalter ressursene i norske farvann. Og det krever at de tenker lengre enn fram til neste stortingsvalg.

Resultatet av den forrige forvaltningsplanen, forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten, ble at viktige områder utenfor Lofoten og Vesterålen ble stengt for oljeaktivitet. Allikevel har sommeren blitt brukt til oljeleting ved seismikkskyting i mange av disse områdene. Seismikkskytingen provoserte mange, særlig fiskerne som ble berørt direkte av den. I forvaltningsplanen ble det vedtatt at det skulle gjennomføres seismikkskyting, men med lovnader om at dette skulle skje i samråd med fiskerne. Så skjedde ikke.

Miljøforskning skulle også gjennomføres i forvaltningsplanområdet. Dessverre ligger miljøforskningen på etterskudd på grunn av at alt for lite penger har blitt bevilget over statsbudsjettet. Regjeringen har vist manglende evne til å følge opp denne miljøforskningen, og har dermed ignorert miljø-biten av forvaltningsplanen. Miljø-løftene de ga i planen er tydeligvis glemt.

Flere sentrale politikere hevdet i sommer at det hastet med å gjennomføre seismikkskytingen utenfor Lofoten og Vesterålen. Hvis ikke ville den planlagte revisjonen av forvaltningsplanen i 2010 bli vanskelig å gjennomføre. Mens sterke krefter i regjeringen har sikret at den planlagte seismikkskytinga har fått rekordbevilgninger for 2009, har miljøkartleggingen i flere år blitt avspist med langt mindre enn hva naturforskerne hadde behov for. Mareano-programmet er navnet på miljøforskningen som ble satt i gang for å dekke opp kunnskapshullene om økologien i Barentshavet. Prosjektet skal kartlegge økosystemene på havbunnen i Barentshavet, men nå har de lidd så kraftig av underbudsjettering at de ikke kommer til å få fullført sitt arbeid innen 2010. Dette mener vi at er svært alvorlig. Vi kommer nå til å være i en situasjon hvor vi vet mye om verdiene som ligger under havbunnen, men langt mindre om de potensielle verdiene som befinner seg i selve havet.

Denne gang håper vi at regjeringen har lært mye fra forrige gang, og lager en solid forvaltningsplan for Norskehavet som også følges opp i praksis. Den rød-grønne regjeringen har nå en ny og utmerket sjanse til å vise at forvaltningsplanene for havområdene ikke er en papirtiger, men et styringsdokument. En plan hvor politikken som bestemmes også gjelder i ettertid, lenge etter at miljøvernminister Erik Solheim har lagt fram planen på en pressekonferanse.

Vi gleder oss til å se og høre hvilke ambisjoner regjeringen har med forvaltningsplanen på høringskonferansen som arrangeres i Ålesund den 11. november. Denne gangen må regjeringen følge opp ord med handling, vi ønsker ingen plan for planens skyld. Da kan de heller spare seg bryet.

Denne kronikken ble også publisert i Sunnmørsposten 6/11.