Mytene om Nordsjøen

ingressimage_oljeplattform-i-Nordsjoen-foto-Erik-Christensen.jpg Photo: (Foto: Erik Christensen)

Siden oljeproduksjonen startet på Ekofisk-feltet i Nordsjøen i 1972 har oljeindustrien vært stadig mer tilstedeværende i Nordsjøen. Alt som har skjedd siden den gang, er ikke like synlig fra overflaten.

Et lite dypdykk under denne overflaten gir svært gode grunner til å spare sårbare havområder som Lofoten, Vesterålen og Møreblokkene for petroleumsvirksomhet.

40 år med retten til å forurense

Fjorårets seismikkskyting viste at når oljeindustri og fiskerinæring kommer i konflikt, kommer ikke fiskerne langt med sin lovbestemte forrang. Da vinner oljeinteressene fram.

I Nordsjøen har oljeindustrien hatt 40 år med retten til å forurense. Skulle denne gigantindustrien få innpass i våre mest sårbare fiskeri- og gyteområder, kan konsekvensene bli store.

Ingen andre havområder i norsk økonomisk sone har opp gjennom tida fått så mye miljøoppmerksomhet som Nordsjøen, havområdet som deles av sju forskjellige land, med over 180 millioner innbyggere. Allerede på 70-tallet gikk begynte varsellampene å blinke, Nordsjøens sildebestand hadde kollapset. Senere kom havforurensning på dagsorden.

Skadevirkninger

Skadevirkninger av forurensning fra offshore og landbasert industri i regionen var bakgrunnen for den første Nordsjøkonferansen i 1987. Noen år etter fulgte Oslo-Pariskonvensjonen (OSPAR), hvor det ble enighet om at flere kjemikalier skulle forbys. Samtidig ble det satt mål om at forsurende luftforurensning, som NoX og VOC, skulle begrenses.

Siden den gang har forurensningen heldigvis blitt redusert betydelig. Men havforskerne er ikke beroliget. For økosystemet i Nordsjøen er ikke friskmeldt. De kommersielle fiskeslagene får mest oppmerksomhet, og det som bekymrer havforskerne er at det er en stor svikt i rekrutteringen i ulike fiskebestander.

Både byttedyr og arter høyt oppe i næringskjeden viser tegn til nedgang. Mengden Nordsjøtorsk har gått ned i om lag 30 år. Silda hadde en storkollaps på 70-tallet, og det er igjen grunn til bekymring. På tross av at silda gyter bra, blir det færre ny voksen fisk per år enn hva havforskerne mener er rimelig å forvente med bakgrunn i hvor mye fisken gyter.

Sukkertaren forsvinner

Tidligere denne måneden slo havforskere alarm, da det ble kjent at sukkertaren langs kysten av Skagerrak og Vestlandet står i fare for å forsvinne. Sukkertaren er viktig både som leveområde og som mat for en rekke arter og småkryp, som i sin tur er viktig føde for fisk og fugl.

Årsakene til det omfattende tapet av sukkertare er sammensatte, men både klimaendringer og tilførsel av næringssalter fra fastlandet bidrar til taredøden. Dagens tap av sukkertare tilsvarer ifølge Statens forurensningstilsyn maten til 50.000 tonn med fisk. Sukkertaren binder også opp store mengder CO2. Taredød bidrar dermed også til å øke klimaproblemet.

I dette bildet er det flere syndere. Olje- og gassproduksjon er utvilsomt en av dem. Havforskningsinstituttet ga i 2007 ut en rapport som slo fast at svikt i rekruttering til fiskebestanden skyldes ikke bare overfiske, men også forurensning fra oljevirksomhet og fra skipsfart. Utslipp fra olje- og gassproduksjonen, sammen med utslipp fra skipstrafikken i området, har vært betydelige bidragsytere til utslipp av kjemikalier, og organiske forbindelser som det kreftfremkallende stoffet PAH og farlige tungmetaller som kvikksølv.

Store oljeutslipp

Selv om bruk av farlige kjemikalier i olje og gassindustrien har blitt kraftig redusert de senere årene, har utslippene av vannet som kommer opp sammen med oljen fra reservoarene nede på havbunnen økt.

Bare i 2007 ble det sluppet ut 163 millioner kubikkmeter av dette vannet, som til sammen inneholdt nærmere 4000 kubikkmeter ren olje. Dette er nesten like mye som de om lag 4400 kubikkmeterne som ble sluppet ut under norgeshistoriens nest største oljeutslipp fra Statfjord A i desember 2007. 

Oljekomponentene i produsert vann er giftige, og forskning har vist at de kan påvirke marine organismer, spesielt fiskelarver. Så langt har man ikke kunnet påvise skadeeffekter ved realistiske konsentrasjoner av produsert vann, som oppleves i en viss avstand fra plattformene der utslippene er tynnet ut i vannmassene.

Samtidig advarer havforskere om at det fortsatt er betydelige kunnskapsmangler om blant annet langtidseffekter og påvirkning på immunsystemet. I tillegg har oljeproduksjonen i havområdet ført til utslipp av store mengder sement og borekaks på havbunnen, som igjen har ført til nedslamming. Arter som sild og tobis gyter på bunnen, og kan derfor bli skadd ved slike utslipp.

Uredelig fraskriving

Oljeindustriens forsøk på å fraskrive seg ethvert ansvar for situasjonen i Nordsjøen, er uredelig. Når statens egne forskningsinstitusjoner leverer urovekkende tilstandsrapporter for Nordsjøen, nytter det ikke å sette skylapper for øynene.

Det er fortsatt store utfordringer, både for å få mindre næringskonflikter med fiskeriene og for å begrense forurensningen i Nordsjøen. Ingen har noensinne løst miljøproblemer ved å late som om de ikke finnes.

Artikkelen har også stått på trykk i Fiskeribladet Fiskaren (24.04.2009)