ONS starter i Stavanger denne uken – og tema for den nittende utgaven av verdens nest største oljemesse, er «Energy for more people». Temaet er svært aktuelt. Verdens energibehov er enormt – og økende. Utfordringen er like vanskelig som den er opplagt: Hvordan dekke dette energibehovet samtidig som vi trapper ned på og etter hvert faser ut fossil og forurensende energiproduksjon?

Norge er blitt rikt mye takket være de store olje- og gassressursene langs kysten vår – og det virker som at mange tror vi vil gå fra å være søkkrike til å bli lutfattige over natta den dagen vi slutter å produsere olje.

Slik behøver det ikke å gå. Men det krever politisk endring. For hittil har det i Norge vært ført en politikk som har gjort oss oljeavhengige.

Enorme subsidier

Hvert år subsidieres norsk petroleumsnæring med beløp som fornybar energi-sektoren bare kan drømme om. Ett eksempel: Hvis et lite oljeselskap investerer millioner i et leteprosjekt og brønnen viser seg å være tørr, tar staten det meste av regningen – som skatteavskrivning på tapt investering. Eller sett på en annen måte: Staten tar regningen for alt som mislykkes innen oljeindustrien, fordi det er så lønnsomt når noen faktisk lykkes. I 2007 ble det utbetalt 5,4 milliarder kroner til 40 oljeselskaper, tilsvarende 78 prosent av letekostnadene deres. Tenk hvilke muligheter fornybar-sektoren ville hatt dersom de hadde hatt tilsvarende ordninger!

Handlingsregelen er et annet eksempel på hvordan norsk næringspolitikk favoriserer petroleumsindustrien. Politikernes egenskapte bremsesystem mot pengesløsing hindrer nemlig ikke investeringer på sokkelen. Hvert år sprøyter staten inn titalls milliarder i oljeprosjekter – utenom handlingsregelen. Trolig fordi det anses som gode investeringer for Norge.
Andre gode investeringer, derimot, slipper ikke unna handlingsregelen. Investeringer i infrastruktur på land, som kunne styrket konkurranseevnen til norsk fastlandsindustri, blir definert som forbruk, og må slåss med andre forbruksformål i statsbudsjettet.

Skjev utbyttepolitikk

Forskjellsbehandlingen i eierskapspolitikken er påfallende. Når det gjelder Statoil, tas det ut lite nok utbytte til at selskapet fortsatt kan vokse internasjonalt og ha god konkurranseevne. Statkraft, som har visjonære planer for investeringer i fornybar energi, blir derimot brukt som melkeku. Her tas det meste av overskuddet som utbytte – og brukes for å få budsjettkabalen til å gå opp.

Fram til nå har det økonomisk sett vært fornuftig å satse på olje. Men nå som oljeressursene nærmer seg slutten, vil det ikke lenger være så fornuftig, verken økonomisk eller av hensyn til klimaet. Likevel har vi en oljelobby her til lands som hevder at vi må holde oljeutvinningstempoet oppe for å sikre inntektene våre. Men hvor stort blir ikke fallet da, den dagen vi ikke har olje lenger? Bellona mener det tvert imot vil gjøre overgangen fra en fossil æra til en fornybar framtid langt enklere dersom vi starter nedtrappingen – eller skal vi si avrusingen – nå.

Løsningene finnes

Avrusing gjør vondt – og vi må forberede oss på en tøff omstilling. Men jo før vi triller vannvogna i gang, desto lettere vil prosessen bli. Det store spørsmålet vi må stille oss, er: Hva gjør Norge mest konkurransedyktig når klimapolitikken om noen tiår har satt grensene?

Bellona mener svaret er opplagt: fornybar energiproduksjon. Og da er tiltakene klare: Subsidieringen av oljeindustrien bør kuttes. Forholdene for fornybar-satsningen må legges bedre til rette, og det må investeres i infrastruktur på fastlandet. Vi må satse på «evigvarende» industri, som å produsere råvarer og materialer som verden vil ha behov for i en fornybar verden; for eksempel til solcelleproduksjon.

Nå som oljeindustrien samles i Stavanger, utfordrer vi petroholikerne til å innrømme sin oljeavhengighet – det er første steg mot helbredelse. Og så inviterer vi dem til Bellonas ONS-stand – der tilbyr vi nemlig Petroholic Rehab, en løsning på avhengigheten.

Kronikken ble også trykket i Stavanger Aftenblad 24.08.2010.