Aftenposten skrev mandag for en uke siden at oljebransjen har de mektigste lobbyistene i Norge. Kommunikasjonsdirektør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Kristin Bremer Nebben, ble sitert på at de jobber med å unngå at «motstandernes sannheter» skal sette seg. Det er ikke overraskende at oljebransjen opererer med forskjellige typer sannheter – sine egne og de andres.

De bekymrede tier

En klassisk «sannhet» i norsk oljebransje er at oljeselskapene driver trygt og sikkert, og at de er best i verden på miljø. Hvis denne virkelighetsoppfatningen får råde, vil det bare øke faren for ulykker. En selvtilfreds oljebransje sløves, og står svakere rustet når noe skjer. I Bellona får vi stadig informasjon fra oljefolk som innrømmer at tidspress og profittjag i praksis setter sikkerhetskrav til side, men det er svært få, om noen, som tør å si dette åpent.

Boresjef i Statoil, Johan Eck-Olsen, er blant dem som har sagt at BP-utslippet kunne vært unngått om USA hadde hatt like strenge regler som i Norge. Ifølge Teknisk Ukeblad har oljebransjen startet en kampanje for å synliggjøre forskjellene mellom norske og amerikanske regler.

Nå er det ikke alltid reglene som er problemet, men oppfølgingen av dem. Det er uansett verdt å merke seg at bare en uke etter at mannskapet på «Deepwater Horizon» mistet sikkerhetsbarrièrene i sin brønn, mistet borepersonellet på Gullfaks C i Nordsjøen sin første, viktige barrière for andre gang på seks måneder. I flere uker var det en reell risiko for en ukontrollert utblåsning med katastrofale følger.

Oppblåst selvbilde

I mai måtte Statoil stenge Gullfaks C, etter at selskapet for tredje gang mistet kontrollen på trykket i en av brønnene. Gass strømmet helt opp til plattformdekket, der eksplosjonsfaren er enorm. Hvis gassen hadde blitt antent, kunne Norge fått sin egen katastrofe tilsvarende den på Piper Alpha i Nordsjøen på slutten av 80-tallet, der 160 oljearbeidere omkom i et flammehav. Akkurat dette er naturlig nok noe Statoil ikke har snakket høyt om.

Statoils forsøk på fortielse av alvorlige hendelser – og årsakene til disse – i forbindelse med Gullfaks C, gjør det nærliggende å spørre seg hvorvidt de underrapporterer uønskede hendelser på andre installasjoner også. Knut Thorvaldsen i OLF har uttalt at den norske oljeindustriens systemer for å identifisere og minimere risiko fungerer «svært godt». Slik er oljebransjens selvbilde.

I rapporten «Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet» viser imidlertid Petroleumstilsynet til 72 hendelser med stort ulykkespotensial i 2009, og det ble registrert en markant økning i antall gasslekkasjer. Tilsynet peker på store utfordringer knyttet til vedlikehold og ledelse. «Bakom synger storulykkene. Risikoen blir aldri null», skriver Petroleumstilsynet.

En av de farligste situasjonene på norsk sokkel noensinne sto Statoil for en novembernatt i 2004. En voldsom utblåsning gjorde at havet fosskokte av gass under plattformen Snorre A, og en liten gnist fra fakkelen ville vært nok til å sette hele plattformen i brann. Folk som var med på redningsaksjonen den natten forteller at den gedigne plattformen i så fall, med all sannsynlighet, ville ha sunket og veltet over flere brønner.

Langvarige utblåsninger

I et Dag og Tid-intervju har daværende plattformsjef Dag Lygre sagt at en slik situasjon kunne gitt gigantiske, langvarige oljeutblåsninger som ville vært mye verre enn det vi har sett i Mexicogolfen i år. Enkelte hevder det kunne tatt årevis å stoppe lekkasjene. Hvor alvorlig denne Snorre A-ulykken faktisk var, er lite kjent. Heldig nok for Statoil er det bare de spesielt interesserte som er innforstått med hvor farlig nær man var katastrofen.

Denne uken arrangeres oljemessen ONS i Stavanger. Der vil det nok en gang bli skrytt av hvor fantastisk norsk oljebransje er.

Denne kronikken har sto på trykk i Aftenposten 20. august, og startet en debatt om trygghet i oljebransjen med Oljeindustriens landsforening (OLF). Les OLFs første svar her, og Bellonas tilsvar her.