Petroleumsvirksomhet, åpenhet og Statoil

ingressimage_MariusHolm_155feb08_AKS_bredde2.JPG Photo: (Foto: Anne Karin Sæther/Bellona)

Målet med vårt arbeid i olje- og gassektoren er å få aktørene til å utføre arbeidet sitt på en sikker og mest mulig skånsom måte, i tråd med fellesskapets interesser. I tillegg forventer vi at aktørene holder seg unna områder der risikoen for å skade viktige naturressurser er for stor.

Vi beskyldes for å dramatisere hendelsene som skjer på norsk sokkel. Dessverre er virkeligheten så ille at det ikke er nødvendig å dramatisere hendelsene. Vår jobb er å få frem fakta slik at vi kan diskutere reell sikkerhet og risiko, og ikke den skjønnmalte virkelighetsbeskrivelsen til Statoil. Skjønnmalt med ord som bærekraftig aktivitet og lav risiko for liv og helse.

Flere alvorlige hendelser

Dessverre ser vi at Statoil har forårsaket flere alvorlige hendelser på norsk sokkel de siste årene. Etter ulykkene og nestenulykkene på Gullfaks C, Statfjord A, Snorre A og Mongstad peker Petroleumstilsynet på manglende eller mangelfull risikoforståelse og robusthet. Også mangelfull læring og oppfølging av kontrollrutiner trekkes frem.

Midt under dramaet i Mexicogolfen i vår, forsøkte Bellona å åpne den norske offentlighetens øyne for nestenulykken på Gullfaks C i mai. Petroleumstilsynet karakteriserte hendelsen som «en alvorlig situasjon med et stort ulykkespotensial». Men vi opplevde at Statoil underkommuniserte det som skjedde på plattformen – og norske medier oppfattet ikke alvoret. I de første dagene etter at Statoil mistet kontroll over brønn C-06 på Gullfaks C, hadde norske riksaviser til sammen fem saker om hendelsen. Hadde det ikke vært for det hederlige unntaket Stavanger Aftenblad, ville saken nærmest ha passert i stillhet.

Bellona opplevde samtidig stor pågang fra medier over hele verden som ønsket kommentarer og informasjon om Gullfaks-dramaet. Nå vet vi at Bellonas kritikk av Statoils håndtering av Gullfaks-saken var berettiget – det var bare tilfeldigheter som forhindret katastrofen. Petroleumstilsynet var krass i sin kritikk, og Statoil er nå under politietterforskning.

bodytextimage_GullfCH.jpg Photo: (Foto: Øyvind Hagen/Statoil)

Uavhengig aktør

Bellona er en av de få norske uavhengige aktørene som går inn i debatten om organisatoriske og operative utfordringer og risikohåndtering i petroleumsindustrien. Når vi «slipper til» i media for å kommentere hendelsene på Gullfaks er det som følge av en viktig demokratisk prosess: Fellesskapets rett til å debattere forurensningsfare, faren for tap av menneskeliv og hvordan staten og statlige bedrifter forvalter sine etiske forpliktelser.

Det er lov å «irritere seg over» Bellona, spørsmålet er hva man egentlig irriterer seg over. Er det at noen «våger» å diskutere oljeselskapenes operasjoner og risikotilnærming offentlig? Er det at det er Bellona som kommer med kritikken? Er vi ingen verdig debattant? Har vi ikke nok kompetanse? Skal ikke oljeinntektenes ulemper debatteres offentlig?

Offentlig meningsytring

At det finnes en offentlig meningsutveksling om aktiviteten på norsk sokkel er en nødvendighet i et demokrati. At Bellona er ganske alene om å gå inn i tekniske og operasjonelle spørsmål sier noe om oljeindustriens posisjon i Norge. Oljeinntektene påvirker det norske samfunn utover velferdsstaten og pensjonsfondet. De aller fleste som har kompetanse innen offshore olje- og gassvirksomhet har økonomiske interesser direkte knyttet til det enkelte oljeselskap eller bransjeorganisasjonen OLF. Helge Lund er vant til å få det som han vil. Da Norsk Hydro fikk et endelig nei til å bore på Nordland VI (sør for Lofoten), var det første gang oljeindustrien for alvor møtte motbør.

Oljeindustrien er ikke vår fiende, så lenge den forholder seg til spillereglene. Det er Stortinget og norske myndigheter som definerer rammevilkårene for aktiviteten. Selv om Bellona kritiserer deler av næringslivet, har vi aldri vært noen motstander av industri eller kommersiell handel. Men vi er opptatt av miljøbelastningen denne aktiviteten medfører. 

Vårt fokus på den norske olje- og gassindustrien de siste tyve årene har ført til en mer energieffektiv petroleumsindustri. Men virksomheten i seg selv er fortsatt svært lite klima- og miljøvennlig.

Liten vilje og liten satsning

Det er også hevdet at Bellona er mot «alt» av olje- og gassutvinning. Det er ikke riktig. Når det gjelder den etablerte virksomheten i Nordsjøen, mener Bellona at det er viktig å bruke kunnskap og investeringskapital på å få mest mulig ut av feltene som er i drift. I dag utvinnes under halvparten av oljen i feltene, resten blir liggende igjen.

Oljedirektoratet har regnet ut at vi gjennom tiltak for økt utvinning kan produsere like mye olje og gass fra eksisterende felter på norsk sokkel som man forventer å finne i Lofoten og Vesterålen.

Diskusjonen om hvordan siste kapittel i oljeeventyret skal skrives er ikke et spørsmål om vi tror på klimaendringene eller ei. Det handler om å forholde seg til det faktum at olje- og gassreservene på norsk kontinentalsokkel snart tar slutt, og at utfordringen med å redusere utslipp av CO2 understreker behovet for å endre strategi. Det ligger mange utfordringer foran oss. Hvordan skal arbeidsplassene i olje- og gassektoren erstattes? Hva skal staten erstatte inntektstapet med? Hva skal vi gjøre med all kunnskapen vi har opparbeidet?

En ting er sikkert, oljeindustrien er ikke den beste kandidaten til å lede oss fra fossil- til fornybarsamfunnet.

Denne kronikken er skrevet som en kommentar til en artikkelserie om sikkerhet i petroleumssektoren i Dagens Næringsliv, der nesten-ulykken på Gullfaks C-plattformen i mai har vært sentral. Tirsdag 7. desember anklaget tidligere Statoil-topp Henrik Carlsen mediene for å la Bellona slippe for lett til med kritikk av oljeindustrien.