Når vil Statoil få sitt Kodak-øyeblikk?

frontpageingressimage_vindmolle.jpg Photo: Foto: xedos4/freedigitalphotos.net

Uttrykket ‘Kodak-øyeblikk’ har tradisjonelt vært brukt om en situasjon som regnes som spesielt minneverdig. Et skikkelig Kodak-øyeblikk kan oppstå i det øyeblikket Statoil erkjenner at det smarteste de kan gjøre er å satse knallhardt på fornybar energi og la oljen bli liggende der den er. Alternativt kan det være det øyeblikket hvor Statoils ledelse våkner opp til surklende oljebrønner, et ugjestmildt klima og at andre selskap har tatt ledelsen i kappløpet om fornybar teknologi.

For før eller siden vil bruken av oljebransjens produkter ta slutt, i likhet med Kodaks fysiske film. All olje og gass vil gå opp i røyk hvis utvinningstakten ikke bremses og vi vil sitte der med penger på bok, men ha mistet vår fremste kilde til inntekt for alltid. Kodak var for trege med å satse på en digital fotovirkelighet, og Statoil er i ferd med å gå i samme fella ved å la være å satse på fornybar energi-teknologi.

Det ironiske med Kodak-sammenbruddet, skriver Kåre Valebrokk i sin glimrende søndagskommentar ”Mistet sitt Kodak-øyeblikk”, er at det var Kodak som ganske alene utviklet fremtidens digitale fototeknologi uten å ta den i bruk. Kodak var livredd for å utkonkurrere sin kjemibaserte fotovirksomhet, som de tjente millioner av dollar på med en markedsandel på over 90 prosent i 1976. I dag er Kodak nær konkurs, og kan angre bittert.

Statoil er i samme situasjonen som Kodak var på 70-tallet nå. I likhet med Kodak, har også flere fremtidige fornybarteknologier blitt gjemt bort i Statoils skuffer og skap.  Om noen tiår vil produktene Statoil selger, være ikke-eksisterende eller uselgelige. Dessverre har ikke Statoil verken vært investeringsvillige eller fremsynte nok i utviklingen av rene energikilder. Vi minner om at det først var på midten av 90-tallet at norsk oljeproduksjon gikk med såpass overskudd at oljefondet kunne begynne å fylles, etter to tiår med enorme investeringer.

Statoil konsentrerer sine spede anstrengelser i fornybarkraften rundt offshore-vindkraft, mens landbaserte vindprosjekter som fulgte med Hydro er solgt unna. Samtidig truer Europas fornybarsatsing gassinteressene og bidrar til at Statoil-direktør Helge Lund aldri vil kunne kalles en fornybarentusiast. Kun 40-50 av totalt 20 000 ansatte i Statoil jobber med offshore-vind i dag.

Argumentene som blir brukt av alle fossilentusiaster for å fortsette uhemmet oljevirksomhet er økonomi og arbeidsplasser. En dyr eldrebølge er på vei, og oljefondet kaster ikke like mye av seg som før finansurolighetene i USA og Europa. Norge må fortsette å tjene penger, mye penger, er budskapet. Men er det en god strategi å gjøre landet til et passivt rentenist-land? Er det virkelig slik vi skal takle eldrebølgen? Er det slik vi skal møte klimaproblemene?
Det er rundt 200 000 arbeidsplasser i oljenæringa nå, inklusive underleverandørene. Hva skal de og vi leve av, når oljen tar slutt? Forskningsavdelingen til bankgruppen HSBC spår at Norges økonomi vil være langt dårligere om 40 år enn den er i dag. Hva med å gjøre den spådommen til skamme?

Statoil tjener i dag store summer og ting gjøres stort sett etter boka, men en ting er å gjøre tingene riktig, en annen ting er å gjøre de riktige tingene. Prioritering av hva som er riktig å gjøre fremover, kan ikke overlates til oljebransjen selv. Perspektivet må rekke flere tiår inn i en tid der det vil komme en pris på CO2-utslipp og strengere reguleringer. Klimaforskningen har ettertrykkelig slått fast at utslippene må ned og det helst før 2017.

Skal klimaproblemet bekjempes effektivt, trengs politisk styring. Med Ola Borten Moe ved roret er oljepolitikken preget av at klima- og miljøhensyn ikke er særlig tungtveiende. Da må andre krefter trå til og overta ansvaret for Statoil. Olje- energidepartementet bør, som andre uansvarlige foresatte, miste omsorgsretten for Statoil. Ellers utsetter selskapet seg for konkursfare og klimaet går ad undas. Kanskje Miljøverndepartementet bør overta oppgaven med eieroppfølging på statens vegne?
For dersom alle oljeselskaper, inkludert Statoil, hemningsløst skal få utvinne og legge ut olje til forbrenning, sprenger vi garantert rammen for fremtidige klimagassutslipp.

Bellona mener det mest rasjonelle er å ha en styrt avvikling av oljeutvinningen, ikke bare la seg styre av stadig mer karbonintensive og klimatvilsomme deler av petroleumssektoren. Det beste ville være å la så mye som mulig av oljen ligge der den er, og i stedet satse på å utvikle og få i drift fornybare energikilder som sol, vind, bølger og vann så fort som overhodet mulig. Da ville Statoil være med i første bølge av utviklingen mot ren energiforsyning i verden. Samtidig ville tonn av olje ikke blitt brent opp og økt CO2- innholdet i atmosfæren.

Det fornuftige ville være å forberede avvenningen fra bortimot total avhengighet av fossil energi og starte omstillingen til et samfunn uten fossil energi, både for å unngå en helsvart Kodak-skjebne og en enda varmere klode.

Valebrokk avslutter sin kommentar med å berømme den verdensledende norske oljeteknologien, som om det skulle være et «svar på den siste kraftprøven». Det er en underlig konklusjon, for den siste kraftprøven har Norge ennå ikke vært gjennom. Hvis Norge derimot klarer å omstille all den ekspertisen som finnes og alle dagens underleverandører til å arbeide for ren og fornybar energi, da kan vi begynne å snakke om Ibsens «blinkende knapper i verdensvesten». La oss ikke gå i Kodak-fella med åpne øyne!