Petroleumstilsynets (Ptil) viktigste jobb er å si nei til Norges største og mektigste næring når denne ønsker å gjennomføre operasjoner med uakseptabelt stor risiko. Dette har tilsynet de siste årene ikke vært flink nok til. I april vil Ptil-direktør Magne Ognedal tre inn i pensjonistenes rekker. Ognedal, som ennå venter på hvem som blir hans etterfølger, er en mann med prisverdige egenskaper. Med mye kunnskap og stort engasjement har han i en årrekke ledet det som i praksis er arbeidstilsynet på norsk sokkel. Kunnskap og engasjement er nødvendige, men ikke tilstrekkelige, egenskaper for å lede Ptil på en god måte. Ognedal har dessverre ikke vært handlekraftig nok når det gjelder å slå ned på regelbrudd på norsk sokkel.

Bellonas erfaring er at tilsynet under Ognedals ledelse har utviklet en dispensasjonskultur som fører til at viktige krav innen helse, miljø og sikkerhet (HMS) ikke følges opp slik de burde. Dette vet Statoil og andre stadig mer kyniske oljeselskaper å utnytte. En ny Ptil-direktør har en unik mulighet til å stake ut en ny kurs for tilsynet. Ognedals etterfølger bør derfor bli en leder med større evne og vilje til å bruke de virkemidlene som Ptil er utrustet med, i kraft av sin rolle som tilsynsmyndighet for teknisk sikkerhet på norsk sokkel.

Hva er så grunnen til at Ptils ettergivenhet overfor oljeindustrien har vært så ødeleggende? Aller viktigst er det faktum at denne praksis faller sammen i tid med endrede rammebetingelser for norsk oljeindustri. En aldrende sokkel med økt haleproduksjon medfører høyere produksjonskostnader for mange felt. Dette forsterker interessekonflikten mellom sikkerhetshensyn på den ene siden og ønsket om økonomisk avkastning på den andre. Dette har igjen stilt ledelsen i mange norske oljeselskaper overfor moralske dilemmaer som de ikke har hatt integritet til å håndtere.

Statoils opptreden i forbindelse med nestenulykken på «Floatel Superior» i fjor høst er ett eksempel. Eni Norges håndtering av «Scarabeo 8» er et annet eksempel på hvordan grove brudd på gjeldende regelverk, kombinert med unnfallenhet fra Ptil, har utløst hendelser med storulykke-potensial.

Over tid har Ptils ettergivenhet vært med på å skape en ukultur i norsk oljeindustri hvor respekten for gjeldende HMS-regler forvitrer. Vi har sett en rekke eksempler på uakseptabel praksis som norsk oljeindustri i dag tillater seg, og som Ptil stilltiende ser igjennom fingrene med. Dette gjelder eksempelvis et økende vedlikeholdsetterslep på stadig flere plattformer, manglende kontroll med brønnlekkasjer, samt uholdbar knebling av oljeselskapenes vernetjeneste og tillitsvalgtapparat.

I 2011 politianmeldte Arbeidstilsynet på land 67 tilfeller av brudd på HMS-regelverket. Tilsvarende tall for Petroleumstilsynet, som fyller samme funksjon offshore, er til sammenligning null anmeldelser de tre siste årene. Betyr dette at det ikke skjer straffbare brudd på HMS-regelverket på norsk sokkel?

Selvsagt finner slike overtredelser sted, noe som illustreres gjennom at politiet løpende etterforsker ulovligheter på sokkelen. Men etterforskningene skyldes ikke anmeldelser fra Ptil, som er den aktøren i Norge som sitter med best oversikt. Hvorfor? Fordi Ptil har som politikk at de aldri politianmelder! En tilsynsmyndighet som aldri politianmelder, og samtidig er tilbakeholden med å benytte egne sanksjonsmuligheter, vil aldri kunne skape den nødvendige respekt for gjeldende regelverk.

Den viktigste oppgaven til Ognedals etterfølger blir derfor å gjenreise Ptil som et effektivt verktøy for håndhevelse av norsk sikkerhetsregelverk. Bellona er klar over at Ptil har en krevende ressurssituasjon, ettersom tilsynets oppgaver har vokst raskere enn økningen i driftsmidler. Av denne grunn har Bellona gjennom våre innspill til statsbudsjettet de siste årene krevd en dobling av tilsynets budsjetter.

Men Norges kanskje viktigste tilsynsorgan behøver ikke bare større muskler, det trenger også en større vilje til å bruke dem. Bellona håper at Arbeidsdepartementet vil legge stor vekt på dette når neste Ptil-direktør pekes ut.

Denne kronikken ble publisert i Stavanger Aftenblad 06.februar 2013.