Fremtidig velferd uten olje

ingressimage_karl-kristensen-web2.jpg Photo: Foto: Roberto Di Trani/Bellona

En avvikling av norsk petroleumssektor bør skje gjennom at det ikke gis tillatelse til utbygging av nye felt. Den største utfordringen forbundet med et slikt mål er etablering av nye verdikjeder som erstatter inntektene som petroleumsindustrien i dag står for.

Bellona har i kommentarene til Miljøpartiet de grønnes (MDG) politiske program påpekt både positive og negative momenter. Av det positive MDG har tatt med seg er målet om en styrt avvikling av norsk petroleumsindustri. Dette har høstet mye kritikk, er forsøkt latterliggjort og stemplet som utopisk. Frank Aarebrot omtaler partiets program som miljøfundamentalisme, og oppfatter ønsket om en avvikling av norsk petroleumsproduksjon som et uttrykk for en kommunistisk styringsiver.

Tradisjon og evne

Før man avviser kravet om en sterkt styrt omlegging av norsk petroleumspolitikk bør man ta innover seg at dette ikke vil være et nytt fenomen, men en videreføring av norsk politisk tradisjon og nasjonal evne til omstilling på dette området. Da utenlandske oljeselskaper ønsket fri tilgang til petroleumsressursene på norsk sokkel på slutten av 1960-tallet ble dette avvist av norske myndigheter. I stedet ble ressursene underlagt statlig kontroll og eierskap, og forvaltningen ble i løpet av kort tid bygd ut med et betydelig byråkrati og detaljert tilsynssystem. Vis meg en politiker eller historiker i dag som vil hevde at disse beslutningene var uheldige eller et uttrykk for en overdreven statlig styringsiver? Isteden vil de fleste være enig i at arbeiderpartiregjeringens politikk som ble ført på dette området var visjonær og fremtidsrettet, noe som også støttes av det faktum at et betydelig antall andre nasjoner har prøvd å kopiere det norske systemet for petroleumsforvaltning.

En fullstendig avvikling av norsk oljeindustri innen tjue år er nok vanskelig å forestille seg for mange, uten massearbeidsledighet og kraftig nedbygging av velferdsordninger. Isteden tenker de fleste av oss at det tryggeste vil være en forlengelse av norsk oljealder på ubestemt tid. Men er dette nødvendigvis så sikkert?

I dag står vi overfor en situasjon hvor fremtiden for petroleumsøkonomien synes stadig mer usikker. Konkurransekraften til alternative energikilder er sterkt økende, og menneskeskapte klimaendringer styrker stadig behovet for en regulering av bruken av fossil energi. Både økonomiske, teknologiske og sikkerhetspolitiske hensyn tilsier at tiden er inne for Norge til å foreta en ny stor omlegging av sin energipolitikk. Før vi avviser tanken om at dette er mulig, må vi ta inn over oss at spranget Norge tok fra etterkrigssamfunn og over i oljealderen var mye større både økonomisk og teknologisk, enn hva som er nødvendig for å bevege dagens Norge fra et petroleumsbasert til et fornybart samfunn.

Springbrett

Da den første oljen ble påvist på norsk sokkel i 1969 var den mest høyteknologiske innretningen i hermetikkbyen som om kort tid skulle bli oljehovedstad en falsemaskin som festet lokkene på sardinboksene. Mindre enn ti år senere seilte et tog av flere hundre meter høye betongplattformer ut fra verftene i området og plasserte seg som kunstige øyer ute i et av verdens mest værharde havområder. Ingeniørbragdene vi her snakker om er historiske, og kulturen som gjorde dem mulige gjennomsyrer fremdeles det norske industrimiljøet. Den største energipolitiske utfordringen i dagens Norge er følgende: hvordan sørger vi for at teknologien, kompetansen og kapitalen som norsk oljeindustri besitter blir et springbrett og ikke en bremsekloss for fremtidig verdiskapning basert på fornybare ressurser?  Vi har løsningene, vi vet hvordan vi skal ta dem i bruk, og vi kan betale for dem. Det eneste vi ennå mangler er den politiske gjennomføringsviljen.

Norge trenger å ta en politisk beslutning om at vi ikke lenger skal være en petroleumsnasjon. Vi behøver en konkret plan. Hvor lang tid vi skal bruke på denne prosessen er diskutabelt, og hvordan vi skal komme dit vil det ta tid å finne gode og kunnskapsbaserte svar på. Men tiden er inne for politikere som vil vise lederskap på dette området til å stake ut en ny kurs for norsk energi- og næringspolitikk.

Karl Kristensen

karl@bellona.no