Klarer du å se for deg hvor mye penger 190 milliarder er? Operaen i Oslo kostet 4,3 milliarder kroner. Hardangerbrua – en av verdens største hengebruer – kostet 2,3 milliarder kroner å bygge. Norges største vindpark hadde en prislapp 1,3 milliarder.

Verdien av 44 operahus, 82 Hardangerbruer eller 146 vindparker. Det er summen Erna Solbergs regjering nå legger på oljeruletten i håp om å finne fossilt brensel i Barentshavet. I tillegg til veddemålet med penger gambles det hasardiøst med sårbar natur og dyreliv helt oppe ved iskanten.

Barentshavet har siden 1980-tallet blitt sett på som det lovede land for oljeindustrien. Nord-Norge blir kalt den nye oljeprovinsen av både håpefulle lokalpolitikere, rikspolitikere og industrien selv. I lys av fallende oljepris og de siste klimarapportene, er det god grunn til å stille spørsmål om det noen gang vil bli liv laga for en ny norsk oljeprovins nord for polarsirkelen.

Men hvorfor er dette gambling med våre skattepenger? Det koster rundt 800 millioner å bore én letebrønn i Barentshavet. Staten betaler 78 prosent av letekostnadene, uansett om oljeselskapene finner noe eller ikke.

Anslagsvis snakker vi om 190 milliarder av felleskapets kroner. Eller kort oppsummert av investor Jens Ulltveit-Moe nylig: -Det vil bli fordømt dyrt!

I tillegg snakker man om et område som ligger så langt til havs at det er utenfor helikoptrenes rekkevidde. Det sier seg selv at beredskap her vil bli vanskelig og dyrt. Man har heller ikke tatt med kostnader til infrastruktur.

Når man vil ta en slik risiko med befolkningens skattepenger, bør regjeringen være nokså sikker på å få noe igjen.

La oss derfor se på den faktiske utviklingen den norske stat har på sin CV i Barentshavet: Det har hittil blitt boret 120 brønner. Så langt er bare ett felt i produksjon, og selv dette (Snøhvit) har blitt kraftig subsidiert. Det andre feltet man har tenkt å bygge ut (Goliat) er svært forsinket og har en kostnadssprekk på over 15 milliarder kroner. Og dette var før oljeprisen stupte.

105 av letebrønnene har vært tørre eller ikke-drivverdige. Anslag basert på tall fra Oljedirektoratet og Rystad Energy tilsier at disse har kostet skattebetalerne et sted mellom 63 og 84 milliarder kroner.

Men i stedet for å diskutere å dra i oljebremsen, beordrer man i stedet boreriggene til enda mer avsidesliggende områder. Lenger øst og enda nærmere isen. Det er mer enn rimelig å anta at leteboringer i disse områdene ikke bare vil medføre en økt økonomisk risiko for den norske stat, men også en økt miljørisiko.

Siden dette er omstridt, har tildelingen av disse blokkene vært utsatt siden desember. Oljelobbyen er utålmodig. Statoil maser høylytt.

Nå i januar har de også fått statens eget direktorat på lobbylaget: Oljedirektør Bente Nyland beskyldte i helgen olje- og energiminister Tord Lien i Stavanger Aftenblad for å spre usikkerhet for selskapene. Man kan jo prøve å se for seg at NAV-direktøren kjefter på arbeidsministeren for ikke å myke opp arbeidsmiljøloven fort nok. Det ville vakt oppsikt, for å si det forsiktig.

Nyland har absolutt ingen skrupler med å bore etter olje i nord. «Dette er ikke noe hokus pokus-område. Is har oljeselskapene erfaring med å håndtere», sier oljebyråkraten.

Nyland burde vært på obligatorisk kurs hos annen statlig fagetat, Miljødirektoratet, som konkluderer med at det er uforsvarlig å åpne nesten halvparten av blokkene på grunn av miljøhensyn. Også Polarinstituttet advarer mot alvorlige konsekvenser. Men Nyland lar seg ikke stoppe av vitenskap: «Vi synes det er fullt forsvarlig», synser hun til Aftenbladet.

Iskantsonen er et yrende økosystem som befinner seg langs nordvestlige og sørøstlige del av Barentshavet. Dette er overgangen mellom åpent hav og havis som strekker seg ut og trekker seg tilbake hvert år. Norges Polarinstitutt definerer iskanten ut fra gjennomsnittet av dens maksutbredelser over de siste 30 år. Men i kampen om det sorte arktiske gullet har det dukket opp nye definisjoner med mer tøyelige grenser for oljekåte politikere. Tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe endret i sin tid dette med et pennestrøk fra Polarinstituttets definisjon til å være «den til en hver tid observerte iskant».

I samarbeidsavtalen mellom regjeringen, Venstre og KrF slås det fast at det ikke skal drives oljevirksomhet ved iskanten.

Derfor var det politisk elegant at Tine Sundtoft i ren «House of Cards»-stil bare timer før den 23.konsesjonsrunden ble fremlagt viste at Norge ikke har en klima- og miljøminister. Sundtoft løper oljeindustriens ærend når hun overkjørte alle miljøfaglige anbefalinger og sørget egenhendig for at oljeindustrien får den frie adgang i nord som de sikler.

Bellona forventer nå at en samlet opposisjon nå sørger for iskanten blir reddet fra klørne til Sundtoft og Lien. Venstre og KrF har selvsagt et særskilt ansvar for å gjøre jobben som velgerne deres forventer av dem, men det har også Arbeiderpartiet. Dersom Jonas Gahr Støre mener alvor med miljø- og klimaengasjementet sitt har han en historisk sjanse til å vise det i denne saken.

Oljeindustrien selv mener at alle de 61 nye leteblokkene bør lyses ut. Ved å gjøre dette setter man føre-var-prinsippet til sides og gir klarsignal for en massiv subsidiering av leteboringer med marginale utsikter for noen gang å bli utbygd.

Bellona mener det er riv ruskende galt å gi kunstig åndedrett i form av milliarder til en døende næring på deres siste desperate tokt på norsk sokkel. De 190 milliardene bør snarere brukes på til gi bedre rammevilkår framtidas næringer.

Dette ble publisert på Stavanger Aftenblad sine nettsider tirsdag 20. januar 2015, som en av Frederic Hauges faste energikommentarer til avisen, samt i papiravisen 21. januar.