Av: Frederic Hauge, daglig leder i Bellona.

Det forsvant kanskje litt i det spinnville nyhetsbildet de siste ukene. Men midt oppi ministeravgang og cruisethriller la Riksrevisjonen frem funn som er helt vesentlige når Arbeiderpartiet nå skal avgjøre om de går inn for å varig verne Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljevirksomhet, om de sier nei til konsekvensutredning for hele området eller om de holder fast på sitt skjøre kompromiss med konsekvensutredning i sør.

Sikkerhet og miljø i andre rekke

Riksrevisjonen har sett på hvordan fisk og miljø ivaretas ved oljevirksomhet i et område som er svært produktivt og sårbart, og hvis åpning var kontroversiell og flankert av fagre løfter om hvor trygt alt skulle gjøres. Det er noen åpenbare paralleller mellom LoVeSe og Barentshavet, som er tema for Riksrevisjonens rapport. Her ser vi hvordan sikkerhet og miljø kommer i andre rekke når oljenæringa får toge inn, selv i ekstreme områder som dette.

Det gønnes på fra oljemyndighetenes side, mens miljømyndighetene henger pasifiserte i stroppen. Sistnevnte er bundet av førstnevntes tillatelser og får ikke vite hvordan miljøvurderinger håndteres.

Til tross for at Stortinget forutsatte nullutslipp da Barentshavet ble åpnet, pekes det i rapporten på flere større utslipp av kjemikalier. I stort viser rapporten at det eneste perspektivet som ivaretas ordentlig ved oljetildelinger i Barentshavet, er ressursperspektivet.

Denne konklusjonen kommer få måneder etter at Petroleumstilsynets evne til å føre tilsyn med norsk olje- og gassindustri i januar ble slaktet av Riksrevisjonen. Til sammen tegner rapportene et bilde av alvorlig systemsvikt som kan få katastrofale konsekvenser for miljøet.

Dette bildet stemmer dårlig med påstanden om at utvidelsene på norsk sokkel er basert på en skrittvis tilnærming bygd på kunnskap om sårbarhet. Omkvedet gjentas også av Jonas Gahr Støre i Aftenposten 2.april, i et oppslag med tittelen «Oljevirksomheten skal utvikles, ikke avvikles».

Retorikken om utvikling fremfor avvikling brukte han også på Norsk olje og gass’ årskonferanse for noen uker siden, og på samme tilstelning året før. De som beskylder Arbeiderpartiet for å ha lagt ut på en glideflukt i oljepolitikken virker sånn sett å foregripe begivenhetene noe.

Skjær i sjøen for lykkelig sameksistens

Det gjelder også for LoVeSe. På Norsk olje og gass’ nylige årsmøte sa Støre at i hans hode er ikke Lofoten og Vesterålen et klimaspørsmål, men et spørsmål knyttet til andre næringer, sårbare områder og kloke valg. Det er knappest noen radikal tilnærming. På samme måte er ikke de kreftene i Arbeiderpartiet som nå jobber for å la områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja forbli oljefrie, noen ravende rabulister som viser fingeren til alt partiet står for.

Som Bellona har minnet om før, har Arbeiderpartiet en lang historie i å utnytte og forvalte naturressurser på en måte som balanserer behovet for arbeidsplasser og aktivitet med naturens og økosystemenes tålegrense. Slik har man sørget for at neste generasjon har hatt de samme mulighetene til å nyte godt av norske naturressursers rause overskudd.

På den smale kontinentalsokkelen utenfor LoVeSe er det mange skjær i sjøen for lykkelig sameksistens mellom petroleumsvirksomhet og fiskeri. Her gyter en rekke av våre viktigste kommersielle fiskeslag. Området er historisk sett en gullgruve som har levert arbeidsplasser, mat og skatteinntekter til den norske stat i uminnelige tider.

Da Havforskningsinstituttet i fjor la frem resultater fra en ny studie som viste hvordan forurensning fra petroleumsvirksomhet rundt LoVeSe kunne skade fisken, var deres klare råd å ikke åpne for oljeaktivitet her. Med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i front triumferte Norsk olje og gass med følgende innvending: Instituttet innrømmer at fiskebestander ikke nødvendigvis vil utryddes helt ved et eventuelt oljeutslipp! Hurra.

Svakt kompromiss

Det er risikoen for de marine ressursene som gjør at Arbeiderpartiets nåværende LoVeSe-kompromiss ikke er godt nok. Her går partiet inn for å konsekvensutrede havområdene sør for Lofoten, Nordland 6, hvor man blant annet finner Røstbanken med sine viktige gyteområder samt verdens største kaldtvannskorallrev. Havstrømmene og værforholdene gjør også at et utslipp nettopp sør for Lofoten vil kunne ramme både havområdene og kystlinjen langs Lofoten og Vesterålen.

Om noe skulle skje med den fornybargullgruva som er LoVeSe, er det vanskelig å se for seg Støre eller andre juble over at kanskje ikke hele fiskebestander er utryddet.

Nettopp på grunn av de konkurrerende næringene og den sårbarheten som Støre peker på, er vern av LoVeSe fullt forenlig med både å være mot oljeavvikling og for utvikling. Dette speiles også i at ingen av de siste års skiftende regjeringskonstellasjoner har åpnet for konsekvensutredning. Området er så rikt og sårbart at det trygt kan skånes for petroleumsvirksomhet helt uten å ta hensyn til klimaspørsmålet. Å våge å gå inn her med den «gønne på og håpe på det beste»-holdningen som er påvist gjennom Riksrevisjonens rapporter, ville være galimatias.

Med både Riksrevisjonens funn og områdets karakter i bakhodet, kan et voksent «hit, men ikke lenger» ytres også av de som ønsker at oljeindustrien skal videreutvikles.