Politikerne forstår ikke omfanget

ingressimage_partilederdebatt-foto-Roger-sandum-Flickr.jpg Photo: (Foto: Flickr/Roger Sandum)

Norge står foran den kanskje største politiske omstillingen noensinne. Dette ser det ikke ut til at politikerne har tatt inn over seg, ikke en gang i stortingsvalgkampen.

Norge lever av å selge fossil energi. Samtidig må vi kutte våre klimagassutslipp med 80 prosent for å unngå en klimakrise. Det store spørsmålet er derfor hvordan vi skal bruke de neste 40 årene på en total energiomstilling.

Ifølge lederen av FNs klimapanel Rajendra Kumar Pachauri blir de neste fire årene avgjørende for om vi klarer å takle klimakrisen. Lykkes vi ikke, blir konsekvensene for store deler av jordas befolkning svært alvorlige i generasjoner framover. Likevel virker selv de ”grønneste” partiene uvillige til å prioritere klimatiltak når det virkelig gjelder, i de årlige dragkampene om statsbudsjettet.

Ingen gode nyheter

Siden forrige stortingsvalg er det ikke kommet en eneste god nyhet om klimaendringene. Alle vitenskapelige rapporter peker én vei: klimaendringene er verre enn vi har trodd, og de skjer raskere og sterkere enn tidligere antatt.

Politikernes måte å imøtegå de dårlige klimanyhetene er for så vidt en serie dårlige nyheter i seg selv. Klimadebatten spenner fra de som betviler selve klimautfordringen, til de som tror alt ordner seg bare avgifter og påbud er tøffe nok. Det er det dessverre ikke.

Statsbudsjettet trenger annen prioritering

For å løse utfordringen vi står overfor med klimaendringene, må statsbudsjettet prioriteres på en ganske annen måte enn i dag, hvor så lite som en tiendedel av et landbruksbudsjett går til klimatiltak. Omlegging til et nullutslippssamfunn, og til og med et karbonnegativt samfunn, hvor vi reduserer nivået CO2 i atmosfæren, vil koste flere milliarder kroner i året. Ved å vente, blir prisen enda høyere.

Politikerne har brukt alt for liten energi på å forstå hvilke virkemidler som virker, og har heller vist nok mot til å sette i gang de virkelig store endringene som må til. Kriseforståelsen er rett og slett ikke til stede.

To uker før valget holdt Bellona høring i Stortinget om vår egen klimamelding. Den positive responsen fra partienes representanter i energi- og miljøkomiteen, tyder på en gryende forståelse. Men de har ikke skjønt at vi må legge om bilparken til elektrisk, at vi må dyrke tang og tare for energibruk, at vi trenger en total omstilling.

Politikere på kollisjonskurs

Vi må helt tilbake til 1989 før vi finner at velgerne var mer opptatte av miljø i valgkampen enn de er i år, ifølge en meningsmåling utført av Synovate for Dagbladet og NRK.

Etter skole og utdanning, kommer miljø på andreplass over hva velgerne oppgir som avgjørende for hvilket parti de vil stemme på, kun slått av skole og utdanning.

Lofoten på dagsorden

Bellona satte miljø og oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen på dagsorden i åpningen av årets valgkamp, med besøk av den amerikanske miljøjuristen Robert F. Kennedy Jr, Kristin Halvorsen og Erik Solheim.

Oljeutvinning og oljevernets plass på dagsorden har senere blitt forsterket av havariet og oljesølet utenfor Langesund. Men de langsiktige linjene, de som strekker seg langt ut over neste stortingsperiode har vært så godt som fraværende.

Energirevolusjon

Verden står foran en energirevolusjon. Med presidentskiftet i USA, hvor befolkningen byttet ut klimafornekter George W. Bush med en mer realistisk og satsningsvillig Barack Obama, er landet i ferd med å legge om sin energiforsyning fra fossil til fornybar. Og når verdens ledere samles i København i desember for å forhandle fram en ny internasjonal klimaavtale, vil også denne få store konsekvenser for norsk klima- og energipolitikk.

I dag eksporterer Norge en håndfull Terrawatttimer ren energi, og over 2200 Terrawatttimer olje og gass. Fortsatt investerer vi 150 milliarder kroner per år i ny fossil energiproduksjon. Vi arbeider altså for at en ambisiøs klimaavtale skal bli en realitet, mens vi investerer som om vi håper den skal mislykkes. Ingen norske politikere har lagt noen plan for hvordan den norske energiindustrien skal bringes i takt med våre klimapolitiske mål. Og valgkampen har dessverre ikke blitt en arena for å diskutere dette viktige veivalget for vår tid.

Det samme gjelder industripolitikken, der partiene nøyer seg med å debattere hvor mange kvoter som skal deles ut gratis, mens de heller burde tenke på hvordan de skal skaffe flere titalls milliarder kroner til investeringer i CO2-rensing på de største utslippene fra produksjon av metaller, gjødsel og kjemiske produkter.

Klimavalgkamp

Stortingsvalgkampen 2009 kunne vært den valgkampen hvor de beste forslagene til løsninger på klimakrisen kunne avgjort seieren. Slik ble det ikke. Skyldes det en redsel for prislappen? Prisen kommer til å bli høy. Svært høy, høyere enn noe annet her til lands tidligere.

Men prislappen for å la være vil være enda høyere. Og på sikt vil også investeringer i klima lønne seg, fordi vi med dem kan skape nye, grønne arbeidsplasser, som gjør Norge levedyktig på en levende klode – også når våre barnebarn en dag skal gå til stemmeurnene.

Artikklen står også på trykk i Dagbladet (13.09.09)

Tone Foss Aspevoll

tone@bellona.no