Grenser for oljeindustrien

ingressimage_030809-Langesund-Sigurd-Enge-foran-Full-City-Small.JPG Photo: (Foto: Tone Foss Aspevoll/Bellona)

Å åpne de sårbare havområdene i nord er å spille russisk rulett med de enorme naturressursene der. Oljeselskapet Total annonserte nylig at de velger å ikke bore i Arktis fordi det er for risikabelt. Lloyd sier de ikke vil forsikre petroleumsaktiviteter i arktiske farvann av samme grunn.

Oljeindustriens hundre år lange erfaring Henriksen viser til er ikke relevant for de ufordringene man møter offshore i de arktiske områdene. Shell måtte nylig gi opp sitt forsøk på å bore i havet utenfor Alaska på grunn av vanskelige og uforutsigbare isforhold.

Det kan virke som Henriksen mener at man løser alle problemer ved å ”gå sakte frem” i nordområdene. De siste 30 årene har isutbredelse og klima endret seg dramatisk i hele Arktis, og utviklingen ser ut til å gå akselerere. Det er et paradoks at den eneste industrien som har noe å tjene på at isen i Arktis blir borte er oljeindustrien. Er det derfor Henriksen har slik fremtidstro på petroleumsaktivitet i Arktis?

Oljeboring er ikke den eneste trusselen Arktis står overfor. Langtransportert forurensing, radioaktiv forurensing, økt sjøtransport, overfiske og klimaendringer gjør utfordringene for det sårbare arktiske økosystemet kritiske og ny virksomhet med høy risiko er det siste Arktis trenger nå.

Samtidig viser dagens oljepolitikk med all tydelighet at miljøhensyn ignoreres. Under siste tildelingsrunde ble hele 74 av de 86 utlyste blokkene frarådet å åpne for petroleumsaktivitet av statens egne miljøfaglige direktorater og institutter. Maktbalansen mellom oljenæringen og andre samfunnshensyn er svært skjev.

Som et eksempel på de miljøfaglige rådene skriver Direktoratet for Naturforvaltning at de frykter alvorlige konsekvenser for de store sjøfuglbestandene langs finnmarkskysten ved eventuelle oljeutslipp fra kystnære områder. Klima- og forurensingsdirektoratet frarådet tildeling av flere blokker utenfor finnmarkskysten med henvisning til manglende beredskap.

Når Henriksen bekymrer seg for ekstrem fattigdom, er det trist å se hvordan klimautfordringene forties. Verdenssamfunnet har også blitt enige om å begrense utslippene av klimagasser for å holde målet om å ikke overstige to graders global oppvarming. Hvis regjeringen skal ta denne utfordringen alvorlig, kan vi ikke utvinne alle kjente reserver av fossil energi på norsk kontinentalsokkel. Har Henriksen tenkt tanken på hvilke arealer som skal spares? Eller er tanken på å spare noe som helst utenkelig, i kappløpet mot nordpolen som olje- og energiminister Ola Borten Moe har satt i gang?

Sigurd Enge,
Rådgiver innenfor marin forvaltning, Bellona

Innlegget sto på trykk i siste utgave av det svenske magasinet Ny Teknik.

Sigurd Enge

sigurd@bellona.no