I slutten av november la statsråd Ola Borten Moe frem kunnskapsinnhentingen i regi av Olje og Energidepartementet (OED) i Svolvær. Det var ikke mye ny kunnskap som kom frem, men innpakningen var ny. Konklusjonene ikke like nye, men så var det da også «ministerens private anbefalinger», ikke regjeringens anbefalinger!

Regjeringsarrangementet fremsto som en velregissert forestilling med én åpenbar konklusjon: Alle eventuelle motforestillinger mot å åpne for oljevirksomhet i Lofoten er døde og maktesløse. Basert på «ny kunnskapsinnhenting» er det ingen miljøfaglige argumenter for å verne Lofoten mot oljevirksomhet. Heller ikke sameksistensen mellom fiskeri og oljevirksomhet vil by på problemer av noe slag, om man skal tro OED.

Det eneste «hensyn» som ble fremhevet, var fiskerne. Fiskernes skepsis er basert på mangel på kunnskap og at de trenger mer tid til å venne seg til sine nye oljekollegaer på fiskefeltene rundt Lofoten. «Fisket står ikke i fare sjølv om ein åpner for petroleumsaktivitet». Så kom den høyst private anbefalingen fra Borten Moe om å åpne Nordland VI (utenfor Røst) slik at fiskerne og oljenæringa kan «spille hverandre gode» der, før resten av Lofoten åpnes om fire år.

Ifølge Det Norske Veritas (DNV) vil selv et stort oljeutslipp ikke true fisk eller miljø nevneverdig. Dette minner stygt om de samme konklusjonene som DNV leverte under oppdateringen av forvaltningsplanen i 2010 for Lofoten og Barentshavet. DNVs konklusjoner ble den gang grundig tilbakevist av Havforskningsinstituttet.

Når det gjelder beredskap ble det fremhevet at oljeaktivitet i Lofoten vil «øke sikkerheten». «Økt sikkerhet» i denne sammenheng betyr mer beredskap og oljelenser. Problemet er at risikoen for oljesøl øker enda mer. Både fra plattformer og installasjoner, men også fra økt skipsfart som følge av petroleumsaktiviteten.

OED har brukt sin definisjonsmakt til å formulere oppdraget på en gunstig måte med tanke på å legge til rette for oljevirksomhet. Når Statoil sier de vil bore i Lofoten, legger departementet til rette for det. Kunnskap er kun et grunnlag for en eventuell fornuftig forvaltning. Når DNV og SINTEF er brukt så mye i disse utredningene, er det ikke tilfeldig. Disse representerer tunge fagmiljøer på området, men har også store deler av sine inntekter fra olje- og gassnæringen.

Når det kommer frem til at oljevernberedskapen skal kunne samle opp over 30 prosent av olje fra sjøen om vinteren, er dette tall uten rot i virkeligheten. Det er et faktum at det om vinteren er for mye dårlig vær til å bruke oljevernutstyr over halve tiden. Det finnes ingen oljevernaksjon hvor man har klart å samle opp så mye olje under slike forhold. Under Full City-aksjonen i 2009 klarte man bare å samle opp ca. 10 prosent av oljen. Det var i Oslofjorden, i fellesferien.

Det at DNV og SINTEF bruker sin faglige troverdighet i dette politiske spillet, vitner om stor risikovilje. Dette er et eksempel på skrivebordsforvaltning som først og fremst egner seg til nettopp det: Forvaltning av skrivebord, ikke havområder i polarnatten. Kunnskap er ikke klokskap.

Sigurd Enge,

Skipper og fagrådgiver i Bellona

Dette innlegget er også trykket i Dag og Tid 21. desember 2012.